Vi hevet ankeret kl 9.15 etter en kanne kaffe på sengen.
Det blåste 3 knop og vi gikk for motor.
Etter noen få nautiske mil gikk motoren varm. Vi åpnet luken bak, der vi fikset skaden på slangen til kjølevannet for bare noen dager siden. Når vi åpnet luken kom det damp opp og det freste i bunden av luken. Vi fikk tømt luken for seks dykkerflasker og fikset skaden. Sist vi reparerte slangen til kjølevannet strammet Kolbjørn til alle slangeklemmene nede i den luken. Det viste seg nå at en av slangeklemmene han hadde strammet hadde en liten defekt, en liten metallbit som stakk ut, og når den ble strammet det siste ekstra, så var det akkurat nok til å lage et lite hull i kjølevannsslangen.... seriøst... må får det være nok...
Det blåste 3 knop og vi gikk for motor.
Etter noen få nautiske mil gikk motoren varm. Vi åpnet luken bak, der vi fikset skaden på slangen til kjølevannet for bare noen dager siden. Når vi åpnet luken kom det damp opp og det freste i bunden av luken. Vi fikk tømt luken for seks dykkerflasker og fikset skaden. Sist vi reparerte slangen til kjølevannet strammet Kolbjørn til alle slangeklemmene nede i den luken. Det viste seg nå at en av slangeklemmene han hadde strammet hadde en liten defekt, en liten metallbit som stakk ut, og når den ble strammet det siste ekstra, så var det akkurat nok til å lage et lite hull i kjølevannsslangen.... seriøst... må får det være nok...
Ved 12-tiden, Marianne skrev blog og Kolbjørn programmerte fjernkontrollen til autopiloten, tittet Marianne opp og der, foran oss var det vind, faktisk mye vind. Vi fikk kjapt ryddet på plass alle dykkerflaskene, og hevet seilet, og vips var vi under fulle seil i 18 knop vind. Vinden kom midt i mot, vi slo og krenget ca 25 grader til styrbord eller babord, avhengig av om vi seilte styrbord eller babord halser. Vi gjorde til sammen 17 slag idag.
Marianne fikk bommen i hodet under et slag. Det ble med overraskelsen, og hun rakk å komme med et skikkelig hyl og masse tårer. Et lite øyeblikk med litt for lang hals var det som skulle til. Det ble ikke en kul en gang...
9 nautiske mil fra mål ble vi kaldt opp via VHF'en av Raynad. Raynad, medKristy og John, var kompisbåten vår da vi krysset fra Franske Polynesia til Chile og vi var sammen med dem i julen i fjor. Vi har avtalt å møte dem ved den ankringen vi er på vei til. Kristy oppdagen en kul i brystet sist vi var sammen med de, for ett år siden. Hun er blitt operert, stråler og hormonelt behandlet for brystkreft siden da. Vi gleder oss veldig til å se dem igjen.
Da vi seilte inn i Bahia Eugenia kalte Raynad oss opp på VHF'en og sa de gjerne ville at vi skulle legge oss longside dem, så da var det frem med fortøyningsliner og fendere.
Både Raynad og Starship kom over til oss for en ankerpils, og vi ble sittende å le og skravle til vi ble sultne og gikk over på Raynad og spiste middag. En skikkelig hyggelig kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hei! Vi setter veldig stor pris på om du legger igjen noen ord i kommentarfeltet. Hilsen Marianne og Kolbjørn