Etappen Newfoundland Grønland

I det vi trakk opp ankerert fra Canadas bunn kom tåken. Tåken omtullet oss hele strekningen til Grønland, det tok oss fire dager og åtte timer, omgitt av ulike gråetoner. To ganger fikk vi følge av store flokker med Grindhval. Ellers var det ikke mye som skjedde. Vi så to isfjell  - det var så tett tåke at vi bare så dem på radaren. Fordi det var så tett tåke måtte en av oss kontinuerlig følge med på radaren. Det var slitsomt. Hvis vi tok oss i å sitte i cockpiten og hygge oss begge to var det bare for den ene å gå ned å legge seg, for vi kunne ikke risikere at vi plutselig var trøtte og hadde behov for å hvile oss samtidig. Vi hadde lett til laber bris hovedsakelig fra sør-øst og den nordavinden som kom hadde vi tatt høyde for, slik at vi kunne dreie mer østover når den slo til.   

Halvannen time  utenfor kysten av Grønland dabbet vinden av , isfjellene poppet opp på radaren, så løftet tåken seg og så kom Grønland til syne. Isfjellene var digre! Majestetiske! Voldsomme!

Vi fortøyde til brygga i Qaqartoq i mørket og ble umiddelbart tatt imot av tre gutter som lurte på hvor vi kom fra og hvor lang tid det hadde tatt.    

FOGO Island

Vi våknet med et smell. Noe som hørtes ut som et kanon skudd. Vi hadde brygget kaffe og oppdatere oss på nyheter da vi skvatt til igjen av et nytt skudd.  Det var da vi tittet ut av luka vi så at vi lå utenfor et fiskemottak som prøvde å skremme måker  - men de som ble mest skremt var nok turistene... som måkene, vennet vi oss raskt til lyden. 

I jakten på en kafe erfarte vi hvor stille dette stedet er. Vi prøvde oss på en som var oppgitt som restaurant, men der kom det en hyggelig fyr ut og sa at de ikke åpnet før på torsdag... men er det ikke torsdag i dag spurte vi?  Nei, idag er det onsdag. Som regel er det uvesentlig hvilken dag det er når man seiler, men når det kommer til å få kaffe var det skuffende at det var onsdag og ikke torsdag. Han pekte litt lenger ned i gata, på en rosa konteiner. Der kunne vi få kjøpt take away kaffe. Vi gikk motsatt vei, vi ville ha kafe, ikke bare kaffe. 

Vi gikk forbi et hus med tre store flagg utenfor og hvor det satt noen innenfor vinduet og så ut som de hadde det hyggelig. Stedet het noe som skulle tilsi at det kanskje var en kafe. Vi åpnet døren... innenfor sto det masse sko... det hang familiebilder på veggene... PINLIG! SKIKKELIG PINLIG! kunne vi komme oss unna denne situasjonen?  Vi rakk det ikke før en dame kom ut fra kjøkkenet og så spørrende på oss. Vi prøvde å forklare at vi bare var på jakt etter en kafe og hadde kommet til å åpne denne døren.... Hun så fortsatt litt spørrende ut... Kolbjørn uttrykte sin sterke lyst på kaffe og ansiktet hennes lyste opp da hun skjønte at hun ikke ville "slippe unna" ... men jeg kan jo lage kaffe.  Jeg driver et Bed and breakfast. Hun viste oss inn i stuen. Når det nå skjedde noe i stuen på bed and breakfastet - vi var jo kommet - kom det flere gjester ut fra rommene sine. De var over seg over vår historie og vi fikk masse turforslag for Fogo Island.

Det var på tide å skaffe diesel. Vi gikk ned på bensinstasjonen i Fogo village. De, som de fleste bensinstasjoner i Newfoundland solgte ikke diesel. Hun forklarte veien til  konkurrenten i nabolandsbyen - de solgte diesel.  Da Kolbjønr sa at vi ikke hadde bil hadde bensinstasjoneieren en løsning på problemet. Hun kjørte oss de 20 minuttene til nabolandsbyen. Innen vi hadde fylt jerrykannene våre hadde vi også en plan for neste dag: vi kunne låne bilen hennes og kjøre rundt øya. 

Fogo island er flatt og åpent, har masse innsjøer, lav vegetasjon og er omringet av isfjell. I løpet av omtrent 10 mil hadde vi besøkt alle tettstedene på øya, besøkt en kafe og noen kunst håndtverks butikker.   

Hovednæringen på Fogo island er fiske. Nå er det hummer sesong og det nøt vi!  Vi kjøpte tre hummer fra fiskere på brygga den første dagen. Vi fråtset i kokt hummer, restene etter at vi hadde fråtset lagde vi hummersalat av. Super digg. Vi fikk også tak i noen kråkeboller som vi renset og  serverte på kjeks. den tredje dagen kjøpte vi tre hummere til som vi gjorde det samme med. Den fjerde dagen trakk Kolbjørn opp to store torsk som vi spiste lettsaltet og frøs ned restene av. På vei hjem fra fisketuren fikk Kolbjørn følge med en fisker som var skravlete og gjerne ville gi oss to hummer og flere kråkeboller og noen sneiler. Vi spsite så vi fikk vondt i magen. 

Selv om vi er steder med hyggelige folk og mye å by på blir vi etter noen dager rastløse, det ble vi nå også, på tide å komme seg videre. Neste etappe gikk nesten rett nordover i 24 timer og tett tåke, hovedsakelig hadde vi fin seilvind, men måtte starte jernmotoren når vinden dabbet av, vi ville frem. Bare noen få nautiske mil sør for vår neste ankring hadde vi en nær titanic-opplevelse med et enormt isfjell som plutselig seg ut av tåken rett foran baugen. Vi svingte unna, og slapp unna med skrekken. 

Kanalen vi hadde tenkt å seile for å komme til Quirpon harbour var blokkert av digre isfjell, så vi ble nødt til å seile rundt Quipon island for å komme inn. Tåka lettet ved Quirpon island og holdt seg på avstand lenge nok til at vi fikk en deilig solfylt ettermiddag i cockpit.   

Vi har lenge vært spente på å komme opp hit, helt nord på Newfoundland. Her ligger nemlig den eneste Norsemen bosettingen på det Amerikanske kontinentet. Stedet heter L`ans aux Middows. Utgravingen ble initiert av ekteparet Ingstad i 1960, selv om mange arkeologer hadde prøvd å finne stedet tidligere var det herr og fru Ingstad som kom nærmest og identifiserte groper i bakken som bålplasser og humper i bakken som tegn på tidligere tiders bebyggelse. De fikk bekreftet antakelsene sine med utgravingene. Det er nå et museum på stedet, med minner,  filmer, innredete vikingbebyggelse og skuespillere som later som de er vikinger. Vi valgte å få en omvisning på museet, en ung lokal fyr viste med stolthet og innlevelse fram det bestefaren hans hadde vært med på å grave frem på 60-tallet sammen med Anne Line og Helge Ingstad. Høvdingen som bosatte seg her nord i Newfoundland var Leiv Eriksson. Han og hans menn og kvinner bodde her i tre omganger i  løpet av 25 år rundt år 1000 altså 500 år før Colombus "oppdaget" Amerika.  

Vi fortsetter i vikingespor, fra L`ans aux middows seiler vi dit Norsemennene kom fra. Vi seiler til Grønland. 

hummerfisker

hummerfisker

Kolbjørn har fått opp en torsk og en uer.

stolt

Fiskeren som slo følge med Kolbjørn etter torskefangsten

Østkysten av Newfoundland

Klokken ringte kl 05.00. Vi stønnet og lurte på hva vi drev med. Alt for tidlig å stå opp. Så skjer det som gjerne skjer når du bare kommer deg ut av sengen - plutselig er det helt ok og egentlig ganske digg å stå opp tidlig. Det er en annen ro, et annet lys. Ingen tid å miste, vi skal seile langt til neste ankring og håper å komme frem før mørket senker seg. Denne siste natten i Saint Johns hadde vi ligget utenpå en Colin Archer replica. Kapteinen hadde sagt at vi måtte banke på skroget hans når vi skulle dra, han var oppe kl 04.30 uansett. Vi hadde så hardt for å tro på han at vi ikke hadde hjerte til å vekke han, men når Marianne tråkket over på dekket hans for å løsne fortøyningen poppet han opp av luka, så uforskammet frisk ut og hadde ikke engang sovesveis. Vi vinket farvel! 

Vi hadde lagt oss utenpå denne replikaen med en Irsk eier/kaptein fordi han lå tettest på den restauranten som hadde vannkran i husveggen og gladelig delte vannet sitt med seilere. der fikk vi fyllt opp alle tankene våre med vann.

Vi heiste seil.  Marianne er spesielt fornøyd med det nye storseilet vårt som vi fikk sydd hos Quantum seil i Oslo. Ikke bare tar det oss fort frem, men det er sydd i spektra duk, så det veier ikke ikke mer enn at Marianne kjapt kan heise det.  

Vi seilte nordover, vinden var for det meste fin seilvind. Når vi var kommet så langt som Trinitybay så vi to hval, ikke så langt fra båten. De var tydlig på jakt. Kom opp til overflaten som to store sorte kjemper prustet store dusjer med havvann opp i luften før de forsvant ned i havet igjen. Raskt skulle vi oppdage at det ikke var bare disse to som var her. Det var mange. Mange. Vi begynte å telle dem , sluttet å telle når vi kom til 28 stykker og flere og flere fortsatte å følge oss nordover i mange timer. Det føltes nesten som vi kunne gå på ryggene deres og komme oss tørrskodd i land.  Vi kunne plutselig høre et stort dypt pust, snudde oss raskt etter lyden og kunne se en stor kjempe. Før de forsvant viste den oss en ekstra oppvisning, da stakk den halen majestetisk i været og forsvant ned i dypet. 

Her ute spottet vi også isfjell for første gang. Ute i horisonten lå tre digre isfjell og minnet oss på hvilke nye utfordringer som kommer jo lenger nord vi beveger oss. På ettermiddagen kom tåken.  Sørover, typ Nova Scotia, er tåke som regel sammenfallende med vindstille, her på østkysten av Newfoundland hører det som regel vind til tåken. Vi suste inn i tett tåke med fulle seil. 

Klokken 20 fortøyde vi Impuls til brygga i Bonavista. I dette området hadde vi tenkt å bli noen dager, men etter at vi hadde sprettet korken på ankerpilsen, skrevet ned fakta i loggboken sjekket vi værmeldingen og meldingen tilsa at det bare var å komme seg videre allerede tidlig neste morgen. Vi planla avreise tidlig i morgen også fordi neste etappe, som ville ta oss til et sted vi kunne bli noen dager og vente på at et uvær passerte, var nye 90 nautiske mil. 

Etter 16 timer hovedsakelig for seil håpet vi at kartet over Fogo island stemte da vi i mørket snirklet oss mellom skjær og små øyer for å komme inn til ankringen utenfor Fogo village og little Harbour.