Saint Pierre, Frankrike

Utenfor Newfoundland ligger en bitte liten fransk øy. Vi er virkelig fasinert over hvor mange steder franskmennene har øyer. Også her. Og vi nyter! Vi spiste andebryst, kamskjell, hummer, croicssant, drakk gode viner og hadde ikke noe problem med å nyte de kalde, forblåste og ofte fuktige dagene vi opplevde på denne lille øya. 

Søndag var det Sailors dag. En dag som blir feiret i katedralen på saint Pierre. Katedralen var nesten full og de fleste i menigheten gikk med overdeler med blå og hvite horisontale striper. Det ble båret inn miniatyrer, kopier, av båter. Vi snakker minimalt med fransk, men vi fikk med oss: mer (hav) og bateau (båt) som ble gjengitt et utallige ganger. Sermonien ble avlsuttet med at all i meigheten fikk utdelt brioche. Hele menigheten, med miniatyrbåtene høyt hevet, koret og prestene gikk i kortesje ned til havna, og båtene i havna, Impuls inkludert, ble velsignet. 

Vi gikk turer oppover øya og fikk fantastiske utsyn over den lille øya og havet. 

 

Newfoundland, Francois.

 Utenfor Kanalen som førte oss fra Bras d`or lake ut i Atlanterhavet møtte vi motvind på 20 knop. Den sterke vinden og det grunne havet de første 40 nautiske milene skapte ganske grov sjø. Samtidig som vi kom ut på dypere hav dabbet vinden av og i løpet av natten forsvant den helt og det ble hele 9 timer på jernmotoren før vinden kom tilbake i løpet av formiddagen.

Den golde kysten av Newfoundland sto opp av havet som en vegg, og det var umulig å skimte fjordene som strakk seg fra hvet og inn i landet. Vi fulgte kartet og plutselig så vi innseilingen til Francois mellom to klipper. Vi fikk sterk vind, 30 knop rett utenfor åpningen og når vi kom inn i fjorden ble vinden kastet ned langs fjellsidene og angrep oss med vill kraft. Først når vi var kommet lenger inn i fjorden roet vinden seg og vi kunne nyte solen og skuet av det bittelile tettstedet Francois, hvor vi i løpet av ettermiddagen skulle lære at det bor 54 mennekser. de har en skole hvor det går 4 elever, henholdsvis 17,16,14 og 13 år, hvis vi husker korrekt. 17 åringen fungerer som harbourmaster. Han samlet inn havneavgiften, svarte på alle spørsmålene våre på en litt nasal engelsk. Det er vensklig å forklare en dialekt, men den var slik at vi ikke kunne annet enn å trekke på smilebåndet. 

Utover hele tettstedet spiltes det musikk denne etteremiddagen, en blanding av svensklåt og coundtry. Det var Charlie i det brune huset øverst i bebyggelsen som alltid spilte denne stemningsfulle musikken på dager da solen skinte.  

Over Impuls, der hun lå fortøyd til en flytebrygge innerst i fjorden, ruvet en svart bratt fjellvegg. Opp dit ville vi. Den høyeste toppen het Friaren, og det var en 4,19 kilometer gåtur å komme opp dit, i bratt vakkert terreng. Det var lett skydekket neste dag perfekt vær for å gå den bratte stien opp på fjellet. Der oppe var det som å gå i Jotunheimen. Vakkert. I dalene mellom fjelltoppene var det speilblanke innsjøer. Vi kunne fornemme hvordan vegetasjonen hadde kjempet seg opp og frem mellom vindkastene. 

Hummerteiner har vært et frustrasjonsmoment underveis helt siden vi forlot Chester. Vi er lettere traumatisert etter at vi fikk tau i propellen i Magellanstredet i Chile og hele planen vår om å seile innaskjærs nordover Patagonia ble umulig og gjennomføre. Her i Francois kom vi i snakk med en hummer fisker, en av tre fiskere i dette lille stedet, og han ville gjerne selge oss fem hummer. Oh jess! vår innstilling til hummertegner ble plutselig varme tanker om et nydelig måltid. Vi nøt kokt hummer i tre dager. 

Etter et par netter i Francois var det på tide å seile videre. Vi heiste seg under en knall rød sol, tidlig på morgenen og hadde bra vind hele veien til Saint Pierre, en bitte liten fransk øy utenfor Newfoundland.

Francois, innerst i fjorden

Utsikt fra Friaren

Svartflua var irriterende. Kolbjørn fikk ingen bitt, 
Marianne fikk så mange bitt at det var en skrekk, før 
vi fikk på oss dette antrekket.
Etter bittene hovnet Marianne opp rundt tinningene, halsen og fikk en diger hevelse
under det ene øyet. 

Nova Scotia

 Vi seilte østkysten av Nova Scotia nord-østover. Vinden ga oss nydelig seiling, lange etapper og på kveldene ankret vi opp i beskyttede bukter som ga oss le for vind og bølger. Vi seilte regatta så snart vi så en annen seilbåt - de var det ikke mange av. Vi møtte noen fyrer som samlet tonnevis med tang som ble solgt til hudpleie og kosmetikk industrien. Når de hadde fylt båten sin med tang inneholdt den ca 4 tonn, de fikk 90ca$ per tonn. Etter fire timers arbeide hadde de samlet omtrent 4 tonn.  Marianne er blitt veldig god venn med det nye storseilet vårt. Mestringsfølelse er gøy! Og dette seilet kan hun også heise helt opp uten alt for mye jobb. 

Nord i Nova Scotia i Canada ligger Bras de`or lake. Det er en innsjø som er listet på en av UNESCO`s mange lister over områder som skal vernes. 

Innsjøen er ikke ferskvann og ikke brakk vann, men saltvann. Saltvannet kommer inn i Bras d`or lake gjennom tre inn- /utganger fra Atlanteren. Til tross for at det er saltvann gir det en innsjøfølelse, den smellen, å seile i en innsjø har vi gjort før. Vi gjorde det i St John river system - også i Canada - i 2022. Vi er havseilere, vi blir utålmodige og rastløse av å se land over alt. I områder hvor vi seiler tett på land går det fint, da er det mye å se på og snakke om, men når vi seiler over selve sjøene og ser land i horisonten på alle kanter... da kan det fort bli litt utålmodig stemning om bord. Men det er ikke Bras d`or Lake sin feil, det er oss. Bras d`or var vakkert. Vi ankom innsjøen gjennom en sluse. Det er jo alltid litt ekstra spennende - selv om denne bitte lille slusa her ikke kunne sammenlignes med å gjøre 62 sluser for å komme gjennom Gøtakanalen som vi gjorde i 2014, eller de enorme kreftene vi møtte i slusene i Panama kanalen som vi gikk i gjennom i 2017 og 2021. Her i Bras d`or reduserte de vannmengden med bare 30 cm, og det var kun én sluse. Inne i kanalen fant vi noen nydelige ankringer og vi besøkte sommeridyllen Baddeck. Vi besøkte Graham Bell museet, han som var den første som snakket gjennom en telefon: han sa over linja til kompisen sin: Mr Watson, come here I want to see you. Den første telefonen virket, men Bell måtte allikevel kjempe 18 år i retten for patenten. Museet skildret en meget begavet mann som forsket innen de aller fleste vitenskapelige disiplinene. Det var til å få frysninger av. 

På ettermiddagene/kveldene i Baddeck spiste vi ute eller tok en øl, hørte trubadurmusikk og Marianne ble små tipsy. 

Fra Baddeck var egentlig planen vår å seile en liten strekning og sakte men sikkert nærme oss utgangen av Bras d`or lake. Men vi fikk så sterk motvind - 15-20 knop, at vi måtte slå oss gjennom kanalen som videre skulle ta oss ut i Atlanteren - i flatt vann som her i kanalen er jo det en lek - eller treningsøkt, alt etter som hvordan man ser det. Vi slo 37 ganger i løpet av fem timer, og strekningen som i rett linje var 17 nautiske mil (rundt 31 km) endte med å bli på 27 nautiske mil (omtrent 50 km). Vi kastet ankeret i en beskyttet bukt rett innenfor utgangen ut i Atlanteren. Det siste stykket  ut i Atlanteren er det smaleste stedet på hele Bras d`or lake og må planlegges og times i forhold til tidevannet, mengde nedbør/tørke og vind. Vi hadde fått ett tips om å gå igjennom dette området to timer etter høyvann, slackwater kalles denne perioden, og det hørtes jo logisk ut å gå etter høyvann, for da  ville vi i følge vår logiske tanke få medstrøms ut av kanalen. Kvelden før vi skulle bevege oss ut i havet igjen gikk vi tur langs kysten og ut til dette veldig smale området. Vi observerte noe merkelig, forvirrende og forstyrrende fordi det var motstridende det vi hadde fått anbefalt. Bras d`or lake var på vei fra høyvann til lavvann - hvor vi ville tro at strømmen skulle gå ut, men det gikk vitterlig innover... Det ville si at vi ville få motstrøm hvis vi gikk gjennom på anbefalt tidspunkt. Neste morgen, mens vi drakk morgenkaffen satte vi nesten kaffen i halsen da vi kom over en artikkel som fortalte oss akkurat det vi hadde observert kvelden før, strømmen her er kontraintuitiv. Det vil si at når tidevannet går mot flo går strømmen ut og når den går mot fjære går strømmen innover. Puha vår utregning av når vi skulle sette kurs mot Atlanteren ble plutselig satt på hodet. Strømmen i denne kanalen kan komme opp i 6 knop. Vi skulle etter kanalen krysse over til Newfoundland og ønsket å ankomme den lille fjorden i Newfoundland som var vårt neste mål, i dagslys. Dette gjorde at vi ikke kunne vente på det riktige tidspunktet for å gå gjennom kanalen, da ville det være mørkt før vi kom frem til Newfoundland. Etter en diskusjon om værmeldingen og følge anbefalinger contra gå på "lykke og fromme", falt beslutningen vår på å gå igjennom NÅ, rett før høyvann, vi hadde jo muligheten til å snu hvis strømmen ble for sterk. Det viste seg å bli en meget uproblematisk kryssing. Vi har 55 hestekrefter på jernhesten, så det skal litt til å stoppe oss når vi først har bestemt oss. Selv om vannet kokte rundt oss var ikke strømmen verre enn at vi gikk fint igjennom. Og det er jo klart at når veldig mye informasjon forteller om hvor skremmende en strøm kan være, så sammenligner, i allefall Marianne, med det vi har vært igjennom før - og vi har opplevd å "bli fanget" i en whirlpool i Alaska, og DET var skremmende og enorme krefter og DET vil vi ikke oppleve en gang til! Men dette var ikke i nærheten av noe som helst skremmende. Newfoundland here we come! 

Skogstur i den tette urskogen langs kysten av Nova Scotia

Vi seilte innaskjærs nord på Nova Scotia før vi seilte 
over til Bras D`or lake. Det var vakre kanaler.

Samler tang til makeup og hudpleie industrien

Hummerteiner med laaaaange tau mellom teine og 
flyteelement

Canso