Rapa er nok et av de mer eksotiske stedene vi kommer til. Samtidig som det på flere måter minner mer om Norge enn noe annet sted vi har seilt til de siste 2 årene. Vi snakker fjord, fjell, bartrær, løvetann, de dyrker jordbær, bringebær, De har grønne spyfluer og planter som ser ut som Tirilltunge.
Vi ble tatt godt i mot på øya. Allerede første formiddag kom det en kis padlene over til oss. Han var øyas politi, og vi kunne komme til politistasjoene å registere oss, av sikkerhetsmessige grunner, om 2-3 timer. Vi drøyde den til det siste med å dra i land pga et forferdelig regnvær. Da vi kastet dinghy-fortøyningen i land kom politiet ryggene ut på brygga, for å kjøre oss til politistasjonen - i dette forferdelige regnværet . På politistasjonen var ikke bare politimannen, men også stedets tursitinformasjon, en kvinnen som snakket engelsk og gladelig svarte på alle spørsmål vi måtte ha om øya.
Politimannen og "tursitinformsjonen" |
Vi har møtt sønnen til en tidligere politimann på øya. Denne sønnen har 47 søsken. Den enkle forklaringen på det store antallet barn er at faren var politibetjent... Som politibetjent jobbet han på mange av de ulike øyene i Franske Polynesia og fikk en kone både her og der...
Samtidig som denne lille øya bevitner hele verdens befolkning i et nøtteskall. Fra gammelt av (føreuropeisk/misjonærer) er det på denne bitte lille øya 12 gamle fort. Den gang det bodde 3000 mennesker på øya og det ble knappt med resurser, bygget hvert lille tettsted et fort for å forsvare sitt lille landområde og seg selv for invasjon av naboen. Det påstås at mangelen på resurser tvang dem til å bli spise hverandre. Vi gikk en deilig tur opp til et av disse fortene.
I dag er det registert 500 mennesker som er bosatt på øya. Alle barn over 12 år går på college på nabo øya, noen 100 nm herfra. Den eneste båten som kommer innom øya, utenom de 10 seilbåtene som har vært innom hittil i år, er supply båten kommer hver 6-7 uke med varer. De siste to ukene har alle college elevene vært hjemme på ferie, fordi det er kommet et ny pastor til øya, og han måtte taes godt i mot.
Sang og musikk på brygaa når folk reiser fra øya med ferja. |
De reisende pyntes med blomstekranser og kjeder |
Vi kunne godt tenke oss å dykke i denne fjorden som er dekket av koraller. Vi spurte oss litt frem etter dykkermuligheter og det viste seg å være en liten religiøs affære. Rapaerne vil nemmlig gjerne gjøre havet omkring Rapa til et reservat (dette er ikke støttet av Tahiti - en liten konflikt der). Så hvis vi skulle dykke måtte pastoren tilkalles og be en bønn for å åpne havet for oss og dykket måtte avsluttes med at pastoren måtte be en bønn for å lukke havet etter oss. Det ble ingen dykking på oss her på Rapa. I tillegg er det bare 21 grader i vannet... Brrrr.
Diskuterer neste ukes værmelding. Han bak Marianne jobber på værstasjonen på øya
|
Vi er blitt kjent med Maria og søsteren hennes Tioki. De er henholdsvis 31 og 40 år. De er opprinnelig fra Rapa. Det er flaks for mennene de er gift med, hvis han ikke selv er fra Rapa. For å få eie hus på Rapa, må den ene ektefellen komme fra Rapa. Og om de får lov å eie eiendom her avgjøres av et råd bestående av 7 eldre menn. Dalene på øya eies av ulike familier, og familiene eier de til enhver tide beitende dyra på eiendommen. De har masse ville geiter og ville kuer (2000 kuer) her. De jakter kuene med enten skytevåpen eller kniv.
På øya er det ikke lov å tjene penger på å bake. I stedet er det rundt på Rapa bygget 12 offentlige bakerovner, som fyres med ved. Det går på omgang å bake brød til storfamiliene i disse ovenen. Vi fikk være med Maria og Tioki når de skulle bake til sine storfamilier - og oss.
Bakepapiret plukket vi ute i hagen |
Om brødene var ferdig hevet kjente vi på vekten |
Vi var i kirken på søndag. 98% av befolkningen her er prostentaner. De synger flerstemt og til og med barna på fire år kunne tekstene og sang med.
kirkekaffe... masse god mat. |
Kolbjørn var med på værstasjoenen en morgen. Hver morgen sendes det opp en ballong som registerer værdata.
En av de lokale værmennene |
Alle gravide kvinner i Franske Polynesia må i syvende måned reise til Tahiti for å føde. De får tilgang til et "sykehjem" hvor de bor frem til de føder. Det er visst ikke noe problem å få kvinnene fra øyene til å dra - alle vil gjerne en tur til Tahiti. På Rapa får kvinnene 2-3 barn hver. Det er 80 barn under 12 her for øyeblikket.
Mange menn fra Rapa reiser ut i militæret i 15 år, og med den pensjonen de tjener opp i disse 15 årene, kan de leve på Rapa.
Vi ble invitert i barnebursdag på Rapa.
200 nm fra Rapa går grensen mellom Franske Polynesia og Internasjonalt farvann - der ligger det mange fiskebåter og venter på fisken som ikke er blitt fisket i franske Polynesia. Mange av disse båtene har ikke AIS så vi vil helst komme inn i området hvor det skal være mange av dem i dagslys så vi kan se dem.