Impuls

Impuls

mandag 13. november 2017

Rapa


Rapa er nok et av de mer eksotiske stedene vi kommer til. Samtidig som det på flere måter minner mer om Norge enn noe annet sted vi har seilt til de siste 2 årene. Vi snakker fjord, fjell, bartrær, løvetann, de dyrker jordbær, bringebær, De har grønne spyfluer og planter som ser ut som Tirilltunge.
Vi ble tatt godt i mot på øya. Allerede første formiddag kom det en kis padlene over til oss. Han var øyas politi, og vi kunne komme til politistasjoene å registere oss, av sikkerhetsmessige grunner, om 2-3 timer. Vi drøyde den til det siste med å dra i land pga et forferdelig regnvær. Da vi kastet dinghy-fortøyningen i land kom politiet ryggene ut på brygga, for å kjøre oss til politistasjonen - i dette forferdelige regnværet . På politistasjonen var ikke bare politimannen, men også stedets tursitinformasjon, en kvinnen som snakket engelsk og gladelig svarte på alle spørsmål vi måtte ha om øya.
Politimannen og "tursitinformsjonen"

Vi har møtt sønnen til en tidligere politimann på øya. Denne sønnen har 47 søsken. Den enkle forklaringen på det store antallet barn er at faren var politibetjent... Som politibetjent jobbet han på mange av de ulike øyene i Franske Polynesia og fikk en kone både her og der...
Samtidig som denne lille øya bevitner hele verdens befolkning i et nøtteskall. Fra gammelt av (føreuropeisk/misjonærer) er det på denne bitte lille øya 12 gamle fort. Den gang det bodde 3000 mennesker på øya og det ble knappt med resurser, bygget hvert lille tettsted et fort for å forsvare sitt lille landområde og seg selv for invasjon av naboen. Det påstås at mangelen på resurser tvang dem til å bli spise hverandre. Vi gikk en deilig tur opp til et av disse fortene.






I dag er det registert 500 mennesker som er bosatt på øya. Alle barn over 12 år går på college på nabo øya, noen 100 nm herfra. Den eneste båten som kommer innom øya, utenom de 10 seilbåtene som har vært innom hittil i år, er supply båten kommer hver 6-7 uke med varer. De siste to ukene har alle college elevene vært hjemme på ferie, fordi det er kommet et ny pastor til øya, og han måtte taes godt i mot.
Sang og musikk på brygaa når folk reiser fra øya med ferja.

De reisende pyntes med blomstekranser og kjeder


Vi kunne godt tenke oss å dykke i denne fjorden som er dekket av koraller. Vi spurte oss litt frem etter dykkermuligheter og det viste seg å være en liten religiøs affære. Rapaerne vil nemmlig gjerne gjøre havet omkring Rapa til et reservat (dette er ikke støttet av Tahiti - en liten konflikt der). Så hvis vi skulle dykke måtte pastoren tilkalles og be en bønn for å åpne havet for oss og dykket måtte avsluttes med at pastoren måtte be en bønn for å lukke havet etter oss. Det ble ingen dykking på oss her på Rapa. I tillegg er det bare 21 grader i vannet... Brrrr.
Diskuterer neste ukes værmelding. Han bak Marianne jobber på værstasjonen på øya

Vi er blitt kjent med Maria og søsteren hennes Tioki. De er henholdsvis 31 og 40 år. De er opprinnelig fra Rapa. Det er flaks for mennene de er gift med, hvis han ikke selv er fra Rapa. For å få eie hus på Rapa, må den ene ektefellen komme fra Rapa. Og om de får lov å eie eiendom her avgjøres av et råd bestående av 7 eldre menn. Dalene på øya eies av ulike familier, og familiene eier de til enhver tide beitende dyra på eiendommen. De har masse ville geiter og ville kuer (2000 kuer) her. De jakter kuene med enten skytevåpen eller kniv.
På øya er det ikke lov å tjene penger på å bake. I stedet er det rundt på Rapa bygget 12 offentlige bakerovner, som fyres med ved. Det går på omgang å bake brød til storfamiliene i disse ovenen. Vi fikk være med Maria og Tioki når de skulle bake til sine storfamilier - og oss.






Bakepapiret plukket vi ute i hagen



Om brødene var ferdig hevet kjente vi på vekten 




Vi var i kirken på søndag. 98% av befolkningen her er prostentaner. De synger flerstemt og til og med barna på fire år kunne tekstene og sang med. 

kirkekaffe... masse god mat.


Kolbjørn var med på værstasjoenen en morgen. Hver morgen sendes det opp en ballong som registerer værdata.
En av de lokale værmennene
Marianne fikk bli med stedets sykepleier på jobb. Tifani og Xavier er fra Frankrike og skal jobbe her på Rapa i tre år. De har en sønn på trå måneder, han er født på Tahiti.
Alle gravide kvinner i Franske Polynesia må i syvende måned reise til Tahiti for å føde. De får tilgang til et "sykehjem" hvor de bor frem til de føder. Det er visst ikke noe problem å få kvinnene fra øyene til å dra - alle vil gjerne en tur til Tahiti. På Rapa får kvinnene 2-3 barn hver. Det er 80 barn under 12 her for øyeblikket.
Mange menn fra Rapa reiser ut i militæret i 15 år, og med den pensjonen de tjener opp i disse 15 årene, kan de leve på Rapa.
Vi ble invitert i barnebursdag på Rapa.







 I morgen tidlig seiler vi mot Chile. Vi har fordelaktig vind hele den neste uken - så lenge vi ikke går for langt sør - der er det nemlig et skikkelig lavtrykk som vi vil holde oss nord for.
200 nm fra Rapa går grensen mellom Franske Polynesia og Internasjonalt farvann - der ligger det mange fiskebåter og venter på fisken som ikke er blitt fisket i franske Polynesia. Mange av disse båtene har ikke AIS så vi vil helst komme inn i området hvor det skal være mange av dem i dagslys så vi kan se dem.


Første etappe Tahiti-Chile

Vi ligger i sengen, klokken er 05.30, vi har sovet i 10 timer og kroppen føles som om vi har har gått fem dager på tur i Tafjordfjella. Men vi har gjort noe helt  annet enn å gå, vi har seilt. Vi har seilt i 10 dager. I motvind. Fire av dagene i kuling midt i mot. Kroppene våre har for det meste befunnet seg vertikalt i lugaren, men det tilsvarer ikke at vi har slappet av i kroppen. Bølgene har slått mot skroget i 10 dager, smell som har hørtes ut som om vi har kræsjet med konteinere. Vi har ikke sett en båt siden vi forlot Papeete, Tahiti. Ikke fått napp på kroken de dagene vi har dristet oss til å ha snøret ute.
I går seilte vi inn en fjord, med høye fjell på hver side. Det vokser grantrær her. Fjellene er grønne og frodige. Innseilingen var bra merket, og godt var det for naturen stemte overhodet ikke overens med kartet vårt. Det var en smal innseiling, som snirklet seg mellom rev. Vel inne i fjorden, i le for vinden kastet vi anker ved siden av to andre seilbåter. Vi er båt nr 10 som ankrer opp ved denne øya i år - og vi snakker november... Ikke akuratt verdens navle... Men utrolig vakkert! Øya heter Rapa. Den ligger kun 800 nm fra Tahiti. En av de andre båtene som lå her hadde seilt hit fra Papeete på 4 dager. Den andre hadde som oss hatt sitt livs verste seilas. Vi seilte totalt 1200 nm.
Vi tar en pitstopp her før vi fortsetter til Chile. Impuls trenger en real opptørring. Bølgene midt i mot i 10 dager avslørte noen tidligere uoppdagete og utette punkter. Vi forstår Per Tangvald som ikke hadde en eneste gjennomføring i båten sin. 




Vi har prøvd å finne en lekasje som viste seg å ikke være en lekasje, men alle 
dykkeflaskene måtte ut i cockpiten, og ble ikke ryddet opp før vi kom frem
og vannet var rolig. 

Lyden av alle disse dråpene var ekstrem.