SY Impuls: august 2017

torsdag 3. august 2017

Taou

På Taou feiret vi Canada day. To av kompisbåtene våre er Canadiske, So What og Nahoa.
Mat, Potloc (alle tar med litt) og bål på stranden hele dagen til sent på kvelden - skikkelig stas.
(GPS posisjon: 15 57 694 S 145 52 V)

Marianne padler en lokal utrigger

Barna leker med flammene...

... de voksne koser seg med flammene...

Taou er en nesten ubebodd øy, men noen få miles fra passet bor det en familie som livnærer seg på kopra, tørket kokosnøtt.
På spørsmål om de dyrket perler, svarte de: kineserne har tatt alle. Tuamotos er kjent for de sorte perlene som de produserer i perlefarmer. Når vi seiler i atollene holder baugvakten ikke bare utkikk etter koraller men også perlefarmene. Perlefarmene er markert med bøyer, bøyer som kan være under vann og du ser dem først når du er kommet for tett på... I Fakarava fikk vi økt den sorte perlebeholdningen ombord.
Den lokale familien inviterte oss med på kokosnøttkrabbe fangst, lot Marianne padle en utrigger-kano, tok Kolbjørn med på speargunfiske for å vise han hvilke fisk som var spiselige og ikke var bærere av nervesykdommen Siguterra. Alle disse opplevelsene fikk vi i bytte mot to store glass med instant kaffe og 1 kg ris.

Impusl i solnedgangen

Kompisbåten vår Nahoa utløser en ekstra redningsflåte de hadde ombord,

og som de ikke stoler på.

Barna koser seg.

Impuls

KOKOSNØTTKRABBE-FANGST

Kokosnøttkrabbe

dagens første kokosnøttkrabbe. De har klør som kan bite av deg fingeren.

Vi snakker dimensjoner

Mens vi venter på at krabbene skal krabbe til kokosnøttene vi har satt ut,

leker barna på stranden.

Ett nett med kokkosnøtter som skal plasseres

på palmene for å tiltrekke seg krabbene..

...og der fanger vi dem...

Klørene bindes

Tuamotus er det ultimate hvis man leter etter hvite strender, palmer og turkist vann. Det er ufattelig vakkert. En eneste stor klisje...

Fakarava

Vi gikk for motor mellom Tahanea og Fakarava. Skikkelig kjedelig.
Det har vært veldig lite vind i det siste. Men så kom vi til sørpasset i atollen Fakarava og andre natten ble vi overrasket av en elektrisk storm som ikke var meldt. Ikke for at det blåste så mye, vinden lå på ca 19 knop med litt over 20 knop i kastene. Men disse flate atollene som ligger langt ut, midt i stillehavet, har ingen beskyttelse mot vinden. Så hvis man ikke har et rev mellom båten og vinden, så humper og dumper båten rundt i bølgen og gjør tilværelsen veldig ubehagelig. Strømmen i vannet denne natten trakk med vill styrke i ankeret vårt. Det trakk så enormt at anker kroken vår bøyde seg, slik at draget på ankerkjettingen gikk rett til ankervinsjen, den er ikke laget for å trekke båten! Vi fikk i nattens mulm og mørke på plass en nødløsning med tau - som fortrsatt holder. Det var krappe bølger som kastet Impuls opp og ned, mens vi sto ytters på baugspydet, tviholdt for å holde oss ombord, mens vi ble kastet opp og ned som i en værre berg og dalbane mens vi prøvde å få på plass erstatningen.
Vi sov ikke mye denne natten, og det var det ikke mange andre båter som heller hadde gjort.
Fakarava er en yndet destinasjon for dykkere, så her skal det dykkes:
Vi sitter i dingyen, to dykkere på hver side. Vi befinner oss rett utenfor sydpasset på Fakarva. I dingyen telles det høyt: EN, To, TRE. Alle ruller baklengs ut i vannet. Vi er tre dinghyer i følget. Hver dinghy blir trukket av en person etter at vi er ute i vannet. I det vi er ute i vannet kjenner vi strømmen ta tak i oss og driver oss innover mot lagunen. Under og på siden av oss er det store stimer av hai. Utrolig kult! Fredfullt (innbilte jeg meg) gled de av gårde med oss som tilskuere. Skjønner hvorfor så mange drar til Fakarava for å dykke.
Før William skulle mønstre på spurte vi han bl.a om det var noe han var redd for. Hans resolutte svar var: Å bli spist av hai. Vi lo og sa at det kunne vi love han kom ikke til å sje. Så kommer vi til Tuamotu hvor de vakreste laguner er fulle av hai. Vi gikk inn for at William ikke skulle være redd for hai, men ha respekt. Det funktet. Han padler kajakk mellom kompis-båtene og inn til strendene. Han bader med hai under seg. Her om dagen padlet han og det kom en hai på hver side av kajakken - uten at det skremte han nevneverdeig. Nå er det Marianne som "kaster" han ut av vannet når hun synes haien blir for nærgående.
Den første dagen på Fakurava møttes vi med alle kompisbåtene våre på en bar som ligger rett innenfor sydpasset. Vi tok dinghyen dit, men etter den første ølen oppdaget vi at strømmen ut av passet og ut på havet, økte drastisk. Etter noen flere øl og drastisk økning i strømmen, måtte William kjøre med kompisbåten So What, som har større dingy enn oss og strekere motor, og Kolbjørn og jeg klarte så vidt å komme oss tilbake til Impuls. Et par dager senere ville vi igjen ta en øl i baren. Men på veien tok plutselig strømmen som var på vei ut av passet, tak i oss igjen, så vi bråsnudde og kom så vidt tilbake til Impuls. I baren serverte de også mat. Maten måtte bestilles og betales dagen før den skulle nytes. Første dagen vår i Fakarava syntes vi det var rart at de skulle ta betalt før vi hadde spist, men nå skjønte vi hvorfor, det var jo med livet som innsats man besøkte den baren, og da var det nok en del gjester som hadde bestillt og ikke så det forsvarlig å gå å spise...
Vi tok to netter i Pocacota, midt i mellom syd og nord passet på Fakarava. Badet, vasket tøy og tok en sundowner på kompisbåten So What.
Det går en merket løype fra sør til nord i fakarava, slik at man unngår koraller. Derfor var det ganske enkel seiling i bra vind, ingen bølger - og Marianne slapp å være bauvakt og se etter korallrev.
Ved nordpasset i Fakarava fikk vi fyllt opp lagrene med mel, sukker og frukt og grønnsaker som alle beholdninger var så godt som tomme. Det er 15 dager siden sist vi handlet, da supply båten og vi var på Makemo.

Hai

William og gjengen fra So What og noen andre vi møtte underveis

William

Alle barna i le for regnet

Dykking Fakarava

Stim med hai i Syd-passet Fakarava

dykking : syd-passet i Fakarava

Tahanea

Klokka ringte kl 05. Vi skal forlate Makemo og dra mot Tahanea, men ankeret har festet seg rundt noen koraller. Kolbjørn må ut i vannet med dykkerflasker på ryggen for å få oss løs. Det fikser han og mens han kommer seg tilbake i båten styrer Marianne Impuls mellom korallrevene som ligger tett i tett her.
Det er lite vind for tiden, og vi ble nødt til å gå for motor mellom Makemo og Tahanea.
Tahanea var idyll. Ubeskrivelig vakkert. Det er en forlatt landsby der, hvor vi møtte en mann som bor der innimellom. "Landsbyen" har en velholdt kirke og ellers noen få hus. I det ene ble det oppbevart kopra, tørket kokosnøtt, som har en helt spesiell emmen lukt. En lukt som river oss i nesen med jevne mellomrom over hele Marquesas og Tuamotus.
Vi, både voksne og barn fra fem kompisbåter, snorklet i passet, inngangen til Tahanea. Vi lot oss drive med strømmen med dinghyen på slep. Det var oss, mengder med hai og småfisk.
William viser seg som en virkelig tøffing. På vei til stranden i kajakken sin ble han overrasket av en byge som inneholdt mye regn og vind. Han skjønte at de andre barna ikke kom til å komme til stranden i sånt vær, så da padlet han like gjerne tilbake til oss på båten, med vinden og regnet midt i fleisen. I det han fortøyde til Impuls stoppet både vind og regn, og han så ingen grunn til å være på båten i fint vær, og padlet tilbake til stranden.
Vi dykket i passet som fører inn til Tahanea. Det er hai og småfisk, strøm og god stemning. William synes det var litt kjedelig å være alene på Impuls mens vi dykket, så han sjøsatte kajakken og padlet over til So What, en Canadaisk båt, og lekte med Oliver og Annika.
Jeg befinner meg i en skikkelig berg og dalbane. Vi er på vei ut fra Tahanea. Vekkeklokken ringte kl 04.30. Vi ønsker å ankomme neste øy som er Fakarava innen det blir mørkt, og for å klare det må vi seile fra Tahanea kl 05.00. Vi er tre båter i følget. Det er fortsatt mørkt når vi går igjennom passet og ut av atollen. I det vi tror vi er igjennom møter vi en turbulens uten sidestykke og Impuls spretter opp og ned. Jeg står i baugen og tviholder med begge armer rundt forstaget for ikke å bli kastet på sjøen. Vi har 5 knop medstrøm. Impuls kastes opp og ned, og når hun er nede, står jeg i baugen med sjø opp til livet. Heldigvis er vi fort igjennom og ute på det åpne havet igjen, og vi kan forberede frokost.

Impuls for anker

Impuls seiler forbi et rev (i følge m So What (og Nautilus som tar bildet))

Impuls for anker (GPS posisjon: 16 57 398 S 144 34 956 V)

Makemo

Etter Raroia seilte vi til Makemo, fem båter i følge. Det var lite vind, så vi gikk for motor... Kjedelig.
Vi ankom Makemo samme morgen som supply-båten. Det gjorde at vi fikk fyllt lagrene med frukt og grønt, øl, hamburgere og baguetter. Etter at vi hadde handlet kom vi i snakk med den lokale kjøpdamen som fortalte oss at det er tre uker til neste gang atollen får levert matvarer. Det ga oss dårlig samvittighet...
På Makemo møtte vi lokale fiskere som ga oss fisk i bytte med en baguett eller en pampelemos (sitrusfrukt). På tuamoto atollene vokser det kokospalmer, men det er det enesete av næringsverdi som produseres på øyene, fordi jordsmonnet i korall-sand er elendig.
Etter at vi hadde handlet seilte vi videre, under genakker og med Marianne som bauvakt. Vi seilte til en vakker ankringplass. Fortsatt fem båter i følge. Vi snorklet på et rev og hadde bål på stranden sammen med kompisbåtene våre (GPS posisjon 16 31 298 S 143 49 294 V).
En dag møtte vi noen fiskere på stranden. Haien kom inn på grunna sammen med fiskebåten. De lokale matet haiene med fiskeslam, og vi tok bilder .... Haiene er ikke farlige/agresive med mindre du irriterer dem... men hva irritrer en hai? Her er det en fordel med utpreget empati for hai... Selv om de lokale virket veldig avslappet når de satt i vannkanten og matet haien, var det tydelig at de hadde respekt for den, for hvis haien kom litt for tett på spratt damene opp av vannet og lo i skrekk blannet fryd.
Stjernehimmelen her er overveldende. Vi har lært oss å identifisere sydkorset. Den vakre stjerenhimmelen og bål på stranden - mer idyll blir det nesten ikke.

Supplybåten

Alle båtene i følget +en som hang seg på underveis.

Mater haiene med fiskeslo

Raroia

                         "Plutselig er det en som roper: Nå må de be, som tror, det er siste sjanse!
                          ... Bølgen marsjer på, reiser seg nok en meter før den brekker og sender
                          tonnevis   av vann og flåten Seil og kasser flyter, dekksbord splintrer,
                           masten brekker. Alle holder fast som best de kan... I et glimt øyner Knut
                          revet som en vegg i        havet... Neste bølge kommer. Den er grønn som
                          glass og større enn alle andre. Vannet brøler, treffer flåten, en av gutta
                          skriker at dette kan ikke gå bra. -Hold fast! De holder fast. Det gjelder
                          livet. Da lyder det et brak. De kjenner       flåten skjelve under føttene.
                           Bølgen har gjort sitt og bryter sammen. Den har kastet Kont-Tiki opp
                           på revet.... "

Vi valgte en noe mer skånsom ankomst til Raroia, enn det Thor Heyerdahl valgte med Kon-Tiki. Vi gikk gjennom passet på andre siden av lagunene i forhold til hvor Heyedahl kræsjet med Kon-Tiki.
Etter Marquesas seilte vi til Raroia i Tuamotu. Strekningen er ca 450 nautiske mil og vi seilte strekningen på tvers av tradevinden, strømmen og bølgene. Det første døgnet hadde vi bra vind akten for tvers, bølgende slo over båten fra siden, vi suste av gårde, William hylte av fryd og vi gjennomførte 181 nautiske mil på et døgn. Etter ca et døgn roet både bølgene og vinden seg, heldigvis. Det første døgnet gikk det så bøker suste gjennom byssa, cockpiten var konstant fuktig og maten ble laget mens Marianne danset fra fot til fot for å holde balansen. Etter 2,5 døgn var vi fremme og lå utenfor Raroia og ventet på å gå gjennom passet, inngangen til atollen. Raroia er den første atollen vi skal besøke i Tuamotu-skjærgården. Tuamotu består av 77 atoller. En atoll består av et korallrev som løper over og under vann, rundt en lagune. Som regel er det kun èn inngang, et pass, som fører fra havet og inn i lagunen. I passet er det strøm som går ut eller inn i lagunen, avhengig av tidevannet.
Utenfor passet til Raroia møtte vi en lokal fisker. Han sa vi måtte gå igjennom passet nå hvis vi ville inn. Vi satte kursen inn i atollen og hadde ca 2 knop motstrøm. Utgående strøm kan bli opp til 8 knop på Raroia, derfor er tidspunkt for ankomst til atollen veldig viktig. Alternativet er å ligge utenfor atollen og vente på å komme inn, og det kan ta mer enn 6 timer. Inne i Raroia satte vi kursen for landsbyen.
William og Marianne svømte i land, Kolbjørn tok dinghyen. Det var søndag og veldig stille i landsbyen. En gjeng spilte trommer og ba oss joine dem - med utsikt mot stranden og den trukise lagunene var vi lette å be. Marianne spillte basstromme resten av ettermiddagen, Kolbjørn fikk seg noen øl og spanderte rundt seg. Ølen skaffet kjøpmannen han - til tross for at det var etter stengetid på en søndag. William lekte på stranden med noen barn.
Dagen etter krysset vi lagunen for å komme til det korallrevet Thor Heyerdahl og mannskapet hans kræsjet i (GPS posisjon: 16 03 918 S 142 21 754 V). Navigering inne i atollene er utfordrende fordi de som regel er fyllt med korallrev spredt over hele lagunen. Korallrevene synes best når solen står høyt på himmelen og det ikke er skyer på himmelen, utenom dette er det umulig å se korallrevene. Så navigering inne i lagunene må også planlegges nøye. Og Marianne sto baugvakt for å spotte korallrevene og rapportere tilbake til Kapteien slik at Impuls gikk mellom og ikke over korallrevene.
Thor Hyerdahl "valgte" en skikkelig vakkert sted å kræsje Kon-Tiki! Turkist vann, hvit sandstrand, øyer kun begrodd med kokospalmer. Vi forspiste oss på kokosnøtter, så etter Raroia ble det lenge til vi orket å spise kokosnøtter igjen.
Vi møtte igjen lekekameratene til William. Jadean og So What! Lykke ombord! Og veldig motiverende å gjøre lekser når du vet du kan padle kajakken over til en nabobåt eller stranden og leke med andre barn!
Vi hadde stort bål på stranden sammen med alle de andre båtene som ankret opp rundt oss.
Vi snorklet og dykket i passet (ingangen til Raroia). Vi så flere hai!
Berry på Jadean er dykkerinstruktør. Ved vår siste, og enda vakrere ankringsplass i Raroia (GPS posisjon: 15 57 241 S 142 18 984 V) var Berry så snill å ta et oppfriskningskurs med Marianne - Endelig er hun nå tilbake under vann, med flasker på ryggen. Under kurset sirklet Kolbjørn rundt oss med en speargun og skremte vekk fem hai som kom litt for tett på. Berry hadde også et dykkerkurs for alle barna, så nå har også William dykket med flasker. Under barnekurset var alle de voksne som ikke var del av kurset haivakt. Det er utrolig mye hai i det fantastisk klare og turkise vannet inne i lagunene.