Etappen fra Bermuda til Canada

Etter to uker på Bermuda var vi overklare for å seile videre. Vi var klare for kjøligere dager og mindre stekende sol. Bermuda var jo bare et sted vi tilfeldigvis kom innom på vei nordover, Canada har vært et mål lenge. Av overtroiske grunner starter vi aldri en lenger seilas på en fredag. Det er en gammel sjømannsmyte om at det bringer ulykke. Så da været skulle slå til med riktig vindretning på en fredag var det bare å smøre oss med tålmodighet og vente med avreise til lørdag. Lørdag var vi veldig klare til å dra. Vi sjekket ut av Bermuda. Tollbetjenten fulgte oss ombord i dinghyen, hun måtte bære ombord taxfree drikken vi hadde kjøpt på den legendariske Goslinger butikken i Hamilton, det hadde vi ikke lov til å gjøre selv. Vi heiste storseilet mens vi fortsatt lå for anker med baugen pekende rett inn i vindøyet. Med ankeret oppe seilte vi ut den smale kanalen på bare 70 meter bredde. Vi seilte forbi alle fortene og kanonene som har beskyttet Bermuda for inntrengere i mange hundre år. Inn og utseilingen til Bermuda er begrenset av et korallrev som omgir øya. For å komme til de to store byene på Bermuda, St Geroge og Hamilton, må man seile gjennom en smal åpning i revet, og langs land er det strategisk plassert ut kanoner som skyter på alle uvelkomne gjester. Så det har gjennom tidene vært umulig å angripe Bermuda. Vel ute av kanalen var det bare å slippe ut genoaen og sette seil mot Canada, nærmeste land i nordlig retning. Den første dagen hadde vi nydelig medvind, før nordavinden fant oss og ga oss motvind resten av turen. Vi presset oss mot vinden på vei mot området der hvor vi skulle krysse Golfstrømmen. Vi var spente på hvordan vi ville oppleve den kryssingen, men den forekom oss rolig. På et tidspunkt fikk vi høy fart, gikk i åtte knop i lite vind, da skjønte vi at vi var på vei MED golfstrømmen, og hvis vi fortsatte med det, uansett hvor fristende det er å gå så fort, så ville den ta oss østover og vi skulle nordvestover til Saint Andrews i New Brownsvik. Vi merket vi hadde krysset golfstrømmen og befant oss nord for den, ved at temperturen i vannet sank med fem grader. Tredje dagen underveis hadde vi en rolig periode. Vinden hadde dabbet av og Kolbjørn skulle frem på dekk for å komme til masten å ta ut et rev i storseilet for at vi skulle få mer fart gjennom vannet. Han surret tauet rundt vinsjen for å vinsje opp storseilet da han plutselig sto med vinsjen i hånden. Vinsjen hadde rett og slett knukket rett av festet til masten. Dette kunne like gjerne, og kanskje mer sannsynlig, skjedd mens vi var i mye vind og heller skulle revet seilet. Det hadde opplevdes mye mer voldsomt og utrygt. Noen ganger føler vi at noen holder en hånd over oss. Vi improviserte og brukte en av de andre vinsjene i masta, som egentlig har andre designerte oppgaver, men som nå ble brukt til storseilet. Vi hadde flere besøk av lekne delfiner som svømte og hoppet rundt baugen. Vi erfarte også noe nytt i møte med disse delfinene. Vi lå i lugaren på kvelden og hørte delfinene snakke på utsiden av skroget. Neste morgen når Marianne stop opp kunne hun igjen høre delfinene snakke sammen på andre siden av skroget. Hun gikk opp på dekk og frem i baugen og ble vitne til en flokk delfiner som lekte rundt baugen mens solen sakte kom opp over horisonten. En fisk bet på snøret en kveld rett før vi egentlig hadde plan om å dra inn snøret. Og for en glede vi opplevde da vi oppdaget at vi hadde fått en yellowfin tuna på kroken. For en delikatesse! Vi hadde problemer med å laste ned værmeldingene underveis. Predictvind, som er det programmet vi laster ned værdata med, ville plutselig ikke godkjenne passordet vårt. Så vi hadde ingen tilgang på vardata underveis. Den fjerde dagen begynte det å føles utrygt, så vi sendte en melding via satelitter til Christian som sitter på et shippingkontor i Oslo, og ba han sende oss værmelding for de to neste dagen. Det gjorde han og vi følte oss trygge på den værmeldingen hele veien inn til Bay of Fundy i New Brownvick i Canada - da var vi liksom fremme og tålmodig lot vi vindstilla og tåken omtulle oss.

Bermuda

Storm i Saint Georgs harbor

Clipper race- båtene

Morro å bakebrød i varmen-
den hever så lett

Hvordan få litt mer kjærlighet av Kolbjørn: bak brød 

saint Georges

Storm i havna

Nordligste tuppen av Bermuda

De murte betong takene

Søndagsregatta - vi er tilskuere 

En av Clipper race båtene kommer inn. 

 Bermuda

Det første døgnet vi var på Bermuda var dominert av den tropiske stormen Alex. Det røsket og rev i Impuls der vi lå fortøyd til tollbrygga. Vindmåleren vår viste maks vindhastighet på 56 knop, tilsvarende sterk storm. Sjøen inne i havnebassenget var grov. Krappe bølger var toppet med hvitt skum. Når vi kom oss i land var det umulig å stå stille, vi måtte trippe på stedet for å holde balansen. Det var voldsomt. Vi følte oss heldigvis trygge med tre tamper fortøyd til tollbrygga. Det mest voldsomme var egentlig alle seilhistoriene vi ble fortalt de neste par ukene mens vi ventet på bra vind for å seile fra Bermuda til Canada. Det var ikke gamle historier, det var rykende ferske nyheter om hvor tøft havet kan være.

Vi hørte om to unge gutter som ønsket å mønstre på en ny båt. Den tyske båten de hadde vært mannskap på, var blitt slått ned av en monster bølge. Båten forsvant på havet og mannskapet ble reddet av den Amerikanske kystvakta. 

En kaptein på en sveitsisk båt døde av hjerteinfarkt i det de kastet tampene på land i Bermuda - man kan jo bare forstille seg hva de hadde vært ute for som slet han helt ut. 

Flere båter kom inn med totalt opprevne seil. 

Og en fransk båt med tre unge gutter om bord ble sendt ut av Bermuda før de hadde fått sjekket inn, uten å få fylle vann og kjøpe mat. Guttene selv sa de ble kastet ut fordi de ikke hadde de 2500 kronene det koster å sjekke inn i Bermuda, men tollmannskapet som kastet dem ut sa at de ikke var samarbeidsvillige og hadde ikke tillatt tollen å komme om bord. Vi vil aldri få vite sannheten om den historien eller få vite hvordan det går med de tre unge franskmennene der ute. Uansett fikk vi vist bra sjømannskap. Kolbjørn kjørte over til den slitne båten de seilte, med det vi hadde av vann i løse tanker (tilsvarende nok drikkevann til de kommer til Azorerne). De manglet bøtte, så de fikk en av oss. Vi tilbød dem penger så de kunne sjekke inn. De takket nei til pengene men var overmåte takknemlige for tilbudet. Dette er kanskje det nærmeste vi kommer sannheten til historien om landet som kastet ut seilere uten tilstrekkelig proviant. Neste mulighet for landgang ville de ha om omtrent tre uker. 

I tillegg til å snakke med seilere som kom inn til Bermuda hadde vi VHF `en på kanal 27, Bermuda radio, hele tiden. Med den fikk vi med oss marine varsler, værmelding, båter som kom og gikk og hvis det var noe spesielt med noen båter. Et par dager fulgte vi med på etterlysningen av en forlatt seilbåt som sist var observert 200 nautiske mil utenfor Bermuda, mellom Bermuda og USA. Den kom ikke til rette så lenge vi fulgte med. 

Bermuda er et britisk oversjøisk territorium. Det vil si at dronningen av Storbritannia utnevner en guvernør som sørger for den interne sikkerheten i Bermuda og Bermuda er avhengig av det britiske forsvar, utenrikspolitikk og handel. 

Bermudas valgspråk er: Hvis skjebnen bevarer oss. Etter at vi har opplevd en tropisk storm på Bermuda og opplevd hvor utsatt for vær og vind dette landet ligger plassert midt i Atlanterhavet, så har vi  forståelse for valgspråket deres. Men Bermudeserne har sørget for at det ikke bare opp til skjebnen å bevare dem. Alt er av kvalitet på Bermuda. Alt fra stæsj til bygningsmassen. Etter å ha vært på mange øyer i Karibien og sett hvor ødeleggende vind kan være, så har de på Bermuda gjort sitt for at de skal bevares. Alle husene er bygget i mur. Takene er bygget i betong. Takene er konstruert slik at de samler vann, renser det og samler vannet i sisterner ved hvert hus. Og husene er bygget så tett i tett at ikke mye er overlatt til naturen. Det største grønne området vi så var en 18-hulls golfbane. 

All denne kvaliteten koster, levekostnadene på Bermuda er høye. Det hjalp oss lite at den norske krona er veldig dårlig for tiden. Den Bermudiske dollaren tilsvarer verdien på en amerikansk dollar, det tilsvarer 10$ = 100,22 kroner. Det eneste vi ikke ble sjokkert over prisen på var grønnsaker. Øl ute på byen kostet 100 kroner for en 0,33 flaske pils. Vi måtte være prisbevisste når vi handlet inn.

Bermuda har et velutviklet system for offentlig transport. En dag tok vi Bussen til Hamilton, hovedstaden på Bermuda, og en dag tok vi ferje dit. I Hamilton gikk forretningsmennene med bermudashorts. Shorts som rekker til knærne, komplettert av høye knestrømper, skjorte, gjerne slips og gjerne en casual jakke eller vest over. Menn i alle aldre gikk med denne outfitten. 

Vi opplevde Bermudesere som veldig hjelpsomme. Vi rakk ikke å trykke på google-kart ikonet på telefonen før en Bermudeser ville stoppe opp og spørre om vi trengte hjelp. Bermuda er så lite at det virket som om alle vet hvor alt er. Og så lite at alt vet alt om alle, ble vi fortalt. En kveld vi tok en øl sammen med en amerikansk seilbåt i yachtklubben spurte bartenderen oss på en bekreftende måte: Dere liker å gå tur dere? Ja det kunne vi ikke nekte for. Har du sett oss? Nei, det hadde hun ikke, men en av de andre medlemmene i klubben hadde sett oss. Vi hadde flere fine kveldsturer i St George. Den kjølige temperaturen på kvelden, lyset, solnedgangen, alle de fine husene og hagene ga oss fine turer. Og ikke minst utsikten over havet når vi kom opp på toppen av øya.  

Med sin plassering midt i havet med mye vind er Bermuda et yndet sted for seilere. Bare i løpet av de to ukene vi var der kom det inn to regattaer fra havet. Annapolis boat race, som seiler fra USA, og Clipper race, som seiler jorda rundt. Hver ettermiddag var det unge seilere som trente i havnebassenget rundt Impuls. På søndagen var det to regattaer som vi kunne følge med på mens vi først drakk kaffe på dekket til Impuls og utvidet det til lunsj. 

Men vi skal videre. Vi skal til Canada. Vi fulgte nøye med på værmeldingen for å få fordelaktig vind nordover. Det var ikke så ofte det forekom. Det første værvinduet kom rett etter at stormen Alex hadde herjet, men da var ikke vi klare. Det neste værvinduet kom etter at vi hadde vært to uker på Bermuda. På tide å sette seil nordover!