SY Impuls: april 2022

tirsdag 19. april 2022

Puerto Rico

Hiv o hoi hvor det går!

For en herlig seilas! Vi bestemte oss for å seile langs sydkysten av Puerto Rico. For en seilas! Medvind og etapper som både ga oss nautiske mil, fine dager og deilige avslappende morgener med tid til kaffekos og kvelder med vakre solnedganger . Vinden kom med rundt 20 knops styrke akten for tvers. Vi seilte i turkist vann. Og hver ettermiddag slapp vi ankeret i sand. Spade ankeret vårt satt som det hørte hjemme der.

Innsjekkingen i Puerto Rico (USA) er gjort veldig enkelt for oss småseilere. Vi har registert båt og mannskap på Roam-appen, en app som representerere både imigrasjon og toll. Hver gang vi nå sjekker inn i USA, eller kommer til en ny stat, huker vi bare av for at det er Impuls vi skal sjekke inn, og deretter at vi to er mannskap ombord. Vi venter noen minutter så blir det gjort et video intervju med en representant fra imigrasjon, hor vi må vise vårt amerikanske visum. Vips så har vi sjekket inn og vi er klare for å utforske Puerto Rico.

Denne gangen sjekket vi inn i Vieques. Ferdige med kaffen vi drakk mens vi sjekket inn leide vi en scooter og freste rundt øya. Vi freste gjennom de to nasjonalparkene de har. Så et utall villhester, et ubeskrivelig antall hvite strender og kjørte på snirklete grusveier. Hadde det morro.

Den kvelden månen var på sitt minste denne måneden ankret vi Impuls i havgapet utenfor en lagune full av morrill. Etter mørkets frembrudd rodde vi dinghyen inn i lagunen. Bevegelsene av årene gjennom vannet aktiverte et så stort antall morill at årebladene så selvlysende ut. Farten dinghyen gjorde gjennom vannet skremte opp fisk og når de smatt unna lyste de opp som selvlysende piler i vannet. Vi følte vi tok del i et av naturens store vidundere!

På sydkysten av Puerto Rico ankret vi opp ved en by som heter Ponce. Den levde ikke helt opp til forventningene. Den våknet visst til liv fra torsdag til søndag, og vi ankom en mandag. Men en fisker som vi kjøpte to røde snapper av, kjørte oss etter handelen til et kjøpesenter hvor Kolbjørn fikk fikset klokken sin og Marianne fikk handlet på Macys før vi tok en kaffe på Starbucks. I 2019 kom vi til Honolulu, Hawaii. Da vi kom dit var det veldig lenge siden vi hadde vært urbane og både shopping og Starbucks passet oss bra. Så den følelsen det vekket i oss å sitte på Starbucks med handle bager nå sa oss egentlig bare at vi ikke har vært ute lenge nok enda til å sette pris på det urbane.

På den etappen vi seilte fra Panama til St Croix i desember 2021 stoppet vi i en bukt hvor vannet var blikkstille og vi fikk fylt dieseltankene våre. Vi gikk aldri i land, men vi var så slitne da at denne bukten, Puerto Real, opplevdes som å komme til paradis. Nå ønsket vi å komme tilbake og sjekke ut stedet. I søken etter hvor vi kunne fortøye dinghyen for å komme oss på land spurte vi et par på land om hvor vi kunne legge til. Det ante de ikke, men Alicia, som damen het, ville gjerne ringe marinaen for oss og finne det ut. Det viste seg at Alicia er fra Puerto Rico men bor i North Carolina og jobber som advokat med imigrasjon som spesiale. Selv mente hun at hun var vandt til å løse problemer for folk, så måte hun fikset problemet vårt på lå bare i ryggmargen hennes. Vi hadde spurt fire stykker før vi spurte Alicia og Ivan og alle de andre svarte bare at de ikke visste hvor vi kunne fortøye. Ivan er fra Serbia og bor også i North Carolina og jobber for Cicsco. I det vi hadde funnet dinghy-parkeringen sa Alicia at de skulle spise pizza fem hus lenger ned i gata, det var god pizza og hun anbefalte oss å komme dit. Så når dinghyen var fortøyd gikk vi ut på gaten, til høyere og telte fem hus ned gata. Der sto Alicia og Ivan og lurte på hva de skulle finne på, pizza restauranten var stengt. Dagen før hadde det vært en brand i en trafostasjon, brannen hadde spredt seg og etterlatt hele Puerto Rico, inkulert øyene, strømløs. Derfor var også pizza restauranten stengt og vi la plutselig merke til den jevne duren av dielsel agregater. Men Alicia visste råd. Hun hadde bil og foreslo at vi dro til neste tettsted i håp om at noen av restaurantene der holdt åpent. Vi spiste Puerto Realsk kjøkken, som er inspirert av Cuba. Det aller beste med kvelden var selskapet. Etter maten dro vi til Impuls og tok en drink. Tre dager senere, etter flere kulinariske opplevelser og drinker og etter at Alicia og Ivan hadde reist tilbake til North Carolina, plinget det inn melding til oss på facebook. I meldingen takket de oss for at vi lærte dem å ha skelet for reisin og livet klart og ikke planlegge for mye men la seg rive med av det som dukker opp. Akkurat det er så utrolig mye lettere på denne reisen enn hjemme når alle andre også planlegger.

På vestkysten av Puerto Rico leide vi bil for å oppleve noe mer av innlandet. Vi kjørte til en kalksteins grotte, med digre majestetiske saler med kalkstein i dråpeform fra taket og stående opp fra bakken, flaggermus hengende i taket og de største ("de største er et relativt et og Kolbjørn synes bare de var søte) svarte scorpionedderkopper. Vi kjørte videre, litt lenger inn i landet til de hvite daler, med forfriskende ferskvannskulper. Vi gledet oss over de svingete, smale og dårlige veiene, alle husene langs veiene og familiene som bodde der. Og vi var glade vi ikke så noen barn som lekte langs veien for folk kjørte som gale.

I 1968 ble det arrangert verdensmesterskap i surfing i Puert Rico. Nærmere bestemt i Rincòn på vestkysten. Prøv ikke å uttal Rincòn uten apostrofen over O`en, da er det nemlig ingen som forstår deg. Vi har to surfebrett på dekk. Et ikonisk surfebrett med pinup girls som vi byttet til oss mot en fiskestang på Tauhata, Franske Polynesia. Dette surfebrettet skal opp på veggen når vi kommer hjem. Det andre surfebrettet vi har ombord er et bruksbrett som vi kjøpte på Påskeøya. Så vi kunne jo ikke seile forbi Rincòn uten å forsøke å surfe. Det vil si ligge i vannet en hel dag og vente på den perfekt bølgen for å komme seg opp i stående stilling. Vi erfarte to ting på dette stedet. At surfing innebærer veldig mye venting. Og vi erfarte at seiling og surfing egentlig er ganske uforenelige. Når vi ankrer ønsker vi oss gjerne rolig sjø, med lite bølger og dønninger slik at vi ligger mest mulig i ro, og ikke vugger alt for mye fra side til side. Når vi surfer ønsker vi oss egentlig det motsatte. Heldigvis er ikke vi så sarte, så vi kan godt finne oss i litt rulling fra side til side ombord på Impuls hvis vi bare har det morro.

heksa i kalksteinsgrottene

månelandskap

film kveld i marinaen i puerto real

langs veien

Den hvite dalen

Kalksteinsgrottene

skorpionedderkopp

heksa i kalksteinsgrotten

Viktig med det riktige utstyret

Alicia og Ivan

Red snapper

Vindmøllepark

byge på vei

badekulp i den hvite dalen

Et godt ordtak som
kunne avsluttes med kill
nothing but time

Alicia og Ivan

En av mange nydelige solnedganger

onsdag er pannekake dag

Fiskeren vi kjøpte de
røde snappere av

I Ponce var alt stengt,
men fiskerne kunne by
på en øl.

Nydelige seilinger

Kunne trenge noen sol-
briller i solnedgangen

Det store treet på Vieques som er 300 år

Vi nøt denne utsikten mens vi sjekket inn i Puerto Rico

De tre Muskiterer - St Croix

Den strevsomme seilasen fra Panama til St Croix, tok oss faktisk til St Croix så vi rakk julefeiringen med noen dagers margin slik at vi ikke bare fikk med oss julekosen men også organisert juleforberedelser.

Vi var skikkelig glade for å være fremme og møte Trond, Kolbjørn sin bror som bor på St Croix, i marinaen i Chrstiansted på St Croix. Vi la Impuls på anker utenfor marinaen.

Som regel når vi har gjort tøffe kryssinger er stoltheten og godfølelsen til å ta å føle på. Denne etappen var annerledes, den var bare slitsom og opplevdes som meningsløs. Vi opplevde ingen stolthet, men mer overbærenhet med oss selv. Hvor dumme er man når man legger ut på en slik ettappe - i desember i den fryktede Christmas vind rett i fleiset. Vi lurte nesten på om vi var ved å bli landkrabber Det som gjorde at ord som Impuls, Salg, Nye eiere, bare forble flyktige ord var at vi husker jo at vi pleide å elske dette, seilingen og livet ombord - så kanskje det bare handlet om tid?

Og vi ga det tid. Vi endte med å være på st Croix i til sammen tre måneder og to uker uten å bli utålmodige. Vi bare nøt. Vi nøt at vi fortsatt hadde frihetsfølelsen til å kunne velge å være her så lenge vi ønsket.

Vi bodde sammen med Trond, Brianna og Jovanna. Trond sin familie. Og vi tre, Trond, Kolbjørn og Marianne fungerte som de tre muskiterer. Vi jobbet sammen, vi drakk øl sammen, røykte cigarer og cigarillos sammen, kjøpte grillet svin under det store treet langs Bypassen på søndager, gikk på cigarbar på tirsdager, tok med oss Brianna, Trond sin nydelige og festlige datter på tre år, og seilte ut til Buck Island i helgene. Vi så gode og dårlige neflix filmer og serier sammen. Vi rett og slett hang sammen, hver dag, i tre og en halv måned. Vi storkoste oss.

Vi hjalp Trond å bygge på hangaren han bygger på flyplassen på st Croix. Vi slipte rust med vinkelsliper, vasket rust med høytrykkspyler, ryddet tomten og malte stålet. Veldig bra ble det. Det var deilig å jobbe i høyden under den stekende tropiske solen, der oppe var det mer lufting.

I februar fikk vi besøk fra Norge. Vi hadde en nydelig seilas fra st Croix til Culebra i Puerto Rico. Der møtte vi Eline, Mariannes venninne og hennes familie (se tidligere blogginnlegg skrevet av Eline (Tusen takk Eline)). Det var fantastisk å seile, Impuls fungerte, vi kjente på at vi fortsatt "har det i fingrene", vi rett og slett storkoste oss ombord.

I februar kom Live og Mehol på besøk. Vi seilte sammen med dem i De britiske jomfruøyer. Det var supert og ha dem ombord. Igjen storkoste vi oss ombord.

I januar var vi på vennetur til st Thomas. Mike Harries, en venn av Trond og Kolbjørn døde plutselig og vennene skulle samles til en minnestund. Vi durte over til st Thomas i båten til Edgar og Pauli, en 40 fots typisk amerikanske fritids-fiskebåt. Det var høy cigarføring og fri bar på et resort med en laaaaang strand hvor vi kastet roseblader i havet til minne om Mike. Det ble en tidenes fest! Dagen etter var vi en sliten og litt mindre entusiastisk gjeng som durte tilbake til st Croix.

Med disse turene kjente vi at seilgleden var tilbake og vi gledet oss til å fortsette å seile. Så da Live og Mehol dro hjem igjen begynte vi for alvor å gjøre Impuls og oss klare for nye eventyr. Og dermed er det tid for oppramsing av hvor flinke vi har vært ombord ;)

Noen av de viktigste tingene vi har fikset ombord på Impuls i løpet av de tre månedene:

Bestilt, fått levert og montert nytt vindinstrument på styreposisjonen, for bare å finne ut at det ikke var det instrumentet som gjorde at vi ikke hadde vindmåler og windwane, men en skade på kabelen som går inne i masten. Kabelen ble trukket ut, reparert, og heist opp i masten igjen.

Bestilt riktige men fått levert feil deler til watermakeren. Kolbjørn har improvisert, så nå fungerer watermakeren.

Storseilet vårt revnet på seilasen mellom Panama og St Croix derfor måtte vi ta mål, bestille nytt storseil og få det levert til st Croix. Tidligere har vi fått seil levert av Quantum seil i Oslo. Vi har vært veldig fornøyde med kommunikasjonen vi har hatt med dem og det de har levert, så vi bestilte fra dem igjen. Live og Mehol tok med seg seilet i bagasjen når de kom på besøk. (tusen takk skal dere ha!!). Men tror dere ikke tollen i USA ønsket å se hva som var i pakken. De åpnet pakken med en kniv og ikke bare ett sted, men to steder og skar dermed også to 20 cm store kutt i det nye storseilet. GRRR. Heldigvis fikk vi reparert skaden hos en seilmaker på St Croix.

Vi har selvfølgelig prøvd å få erstatning fra tollen. Vi brukte mye tid på å overtale dem til å gi oss klageskjemaet, vi har tre ganger prøvd å levere et utfylt skjema tilbake til dem, slik prosedyren er, men de vil ikke ta i mot det. Vi har nå konkludert med at det er en tapt sak. Skjemaet kommer nok ikke videre hvis vi i det heletatt får levert det til dem...

Solbeskyttelsen (sunberella) på genoaen revnet da vi seilte fra Panama til St Croix. Heldigvis var selve stoffet i god hold, så seilmakeren behøvde bare å reparere det, vi behøvde ikke å bytte hele solbeskyttelsen.

Vi har fått renset sofatrekkene i salongen.

Vi har reparert hull i lazybagen (bagen som beskytter storseilet når vi ikke seiler). Og reparert skader på sunberellatrekket som beskytter navpoden og vindbeskyttelsene på hardtoppen.

Vi har strammet riggen.

Tettet luke frampiggen med silikon.

Stainles steal, både ute og inne er blitt pusset med poleringsmiddelet Hugo.

Festet en rekkestøtte som var løs. Nå er den boltet fast med fire lange (tidligere hadde vi brukt litt for korte) bolter og rikelige mengder silikon.

Kjøleskapet har ikke fungert siden Panama, i mellomtiden har vi brukt fryseboksen vår som kjøleskap. Fryseboksen rommer bare 30 liter så det er i minste laget, i allefall når vi får besøk ombord, og ikke minst når vi skal begynne å seile lengere distanser uten tilgang til forsyninger. Kolbjørn demontert kjøleskapsmotoren og tok den med til en mekaniker som mente vi trengte ny kjøleskapsmotor. Vi kjøpte et nytt på nettet og fikk det levert. Kolbjørn installerte det nye kjøleskapet.

Nå er vi og Impuls klare for å seile videre! Hiv og hoi!

Juletreet vårt. Det begynner å bli veldig
lenge siden det var oppe...

skjønne Brianna

Julemiddag. Var umulig å få alle fem til å se normale
ut samtidig :)

Domino

Paradise Corner

Vi rakk å prøve ut et utall av de gode spisestedene
på St Croix. Dette er på Blue water Terrace hvor de
har sjømatbuffet på mandager.

Det gamle, revnede storsteilet vårt. Det
gikk i søpla. Reserveseilet vårt ga vi
til Pauli som skal bruke det som sol-
bekyttelse.

Vi ble alle smittet av Corona.

En håndtverker som skal flytte fra øya
hadde garasjesalg. Der vi fikk vi kjøpt
diverse nyttig verktøy og oppbevaring.

Det siste man skulle tro ;)
Men jeg strikket meg en
ullgenser

Brianna ble tre år <3

På bytur med Brianna og Jovanna

Jobber på hangaren. De røde neglene
varte ikke lenge...

Jobbing på hangaren kunne være rene
møkkajobben. Kolbjørn trenger en dusj.

Utsikten hos Joe. Over badebassenget
og over til Buck island.

Hangar jobbing

Eplepause ved hangaren

Lunsj. Her på en
typisk karibisk restaurant hvor du får storfe, kylling
eller fisk, med ris, grønnsalat, tomater og kanskje
bønner.

En annen lunsj restaurant med en variant av
den samme menyen.

"kontor"-bygget ved hangaren

Hangaren

Der ute lå Impuls på anker i tre måneder. Det var
masse skilpadder der. Nydelig solnedgang.

Høytrykkspyler hangaren

Bra arbeidsinnsats feiret vi med en øl
på baren til mr Carr

På hangaren

Den første turen vår til Buck Island hadde vi alene.
Men det var for fantastisk til ikke å dele det med noen.

Ankringen vår på St Croix

Ankringen på St Croix

Arbeidsplanen vår...

Til informasjon

En liten gekko som hadde forvillet seg
til toppen av hangaren!

Tirsdagscigar på baren Asado

Til informasjon

Pause på hangaren

En bar...

Hovedstedet på St Croix heter
Christiansted. Et koselig lite tettsted
med fargerike hus, mer eller mindre
falleferdige. Den har en helt særlig sjarm.

Brianna og Trond

Bettan og Marianne.
Marianne hjalp Bettan i gullsmedforretningen hennes. Bettan er pensjonert anestesilege fra Sverige. Herlig dame! Bildet ble tatt på st Patrics day.