SY Impuls: Puerto Rico

Puerto Rico

Hiv o hoi hvor det går!

For en herlig seilas! Vi bestemte oss for å seile langs sydkysten av Puerto Rico. For en seilas! Medvind og etapper som både ga oss nautiske mil, fine dager og deilige avslappende morgener med tid til kaffekos og kvelder med vakre solnedganger . Vinden kom med rundt 20 knops styrke akten for tvers. Vi seilte i turkist vann. Og hver ettermiddag slapp vi ankeret i sand. Spade ankeret vårt satt som det hørte hjemme der.

Innsjekkingen i Puerto Rico (USA) er gjort veldig enkelt for oss småseilere. Vi har registert båt og mannskap på Roam-appen, en app som representerere både imigrasjon og toll. Hver gang vi nå sjekker inn i USA, eller kommer til en ny stat, huker vi bare av for at det er Impuls vi skal sjekke inn, og deretter at vi to er mannskap ombord. Vi venter noen minutter så blir det gjort et video intervju med en representant fra imigrasjon, hor vi må vise vårt amerikanske visum. Vips så har vi sjekket inn og vi er klare for å utforske Puerto Rico.

Denne gangen sjekket vi inn i Vieques. Ferdige med kaffen vi drakk mens vi sjekket inn leide vi en scooter og freste rundt øya. Vi freste gjennom de to nasjonalparkene de har. Så et utall villhester, et ubeskrivelig antall hvite strender og kjørte på snirklete grusveier. Hadde det morro.

Den kvelden månen var på sitt minste denne måneden ankret vi Impuls i havgapet utenfor en lagune full av morrill. Etter mørkets frembrudd rodde vi dinghyen inn i lagunen. Bevegelsene av årene gjennom vannet aktiverte et så stort antall morill at årebladene så selvlysende ut. Farten dinghyen gjorde gjennom vannet skremte opp fisk og når de smatt unna lyste de opp som selvlysende piler i vannet. Vi følte vi tok del i et av naturens store vidundere!

På sydkysten av Puerto Rico ankret vi opp ved en by som heter Ponce. Den levde ikke helt opp til forventningene. Den våknet visst til liv fra torsdag til søndag, og vi ankom en mandag. Men en fisker som vi kjøpte to røde snapper av, kjørte oss etter handelen til et kjøpesenter hvor Kolbjørn fikk fikset klokken sin og Marianne fikk handlet på Macys før vi tok en kaffe på Starbucks. I 2019 kom vi til Honolulu, Hawaii. Da vi kom dit var det veldig lenge siden vi hadde vært urbane og både shopping og Starbucks passet oss bra. Så den følelsen det vekket i oss å sitte på Starbucks med handle bager nå sa oss egentlig bare at vi ikke har vært ute lenge nok enda til å sette pris på det urbane.

På den etappen vi seilte fra Panama til St Croix i desember 2021 stoppet vi i en bukt hvor vannet var blikkstille og vi fikk fylt dieseltankene våre. Vi gikk aldri i land, men vi var så slitne da at denne bukten, Puerto Real, opplevdes som å komme til paradis. Nå ønsket vi å komme tilbake og sjekke ut stedet. I søken etter hvor vi kunne fortøye dinghyen for å komme oss på land spurte vi et par på land om hvor vi kunne legge til. Det ante de ikke, men Alicia, som damen het, ville gjerne ringe marinaen for oss og finne det ut. Det viste seg at Alicia er fra Puerto Rico men bor i North Carolina og jobber som advokat med imigrasjon som spesiale. Selv mente hun at hun var vandt til å løse problemer for folk, så måte hun fikset problemet vårt på lå bare i ryggmargen hennes. Vi hadde spurt fire stykker før vi spurte Alicia og Ivan og alle de andre svarte bare at de ikke visste hvor vi kunne fortøye. Ivan er fra Serbia og bor også i North Carolina og jobber for Cicsco. I det vi hadde funnet dinghy-parkeringen sa Alicia at de skulle spise pizza fem hus lenger ned i gata, det var god pizza og hun anbefalte oss å komme dit. Så når dinghyen var fortøyd gikk vi ut på gaten, til høyere og telte fem hus ned gata. Der sto Alicia og Ivan og lurte på hva de skulle finne på, pizza restauranten var stengt. Dagen før hadde det vært en brand i en trafostasjon, brannen hadde spredt seg og etterlatt hele Puerto Rico, inkulert øyene, strømløs. Derfor var også pizza restauranten stengt og vi la plutselig merke til den jevne duren av dielsel agregater. Men Alicia visste råd. Hun hadde bil og foreslo at vi dro til neste tettsted i håp om at noen av restaurantene der holdt åpent. Vi spiste Puerto Realsk kjøkken, som er inspirert av Cuba. Det aller beste med kvelden var selskapet. Etter maten dro vi til Impuls og tok en drink. Tre dager senere, etter flere kulinariske opplevelser og drinker og etter at Alicia og Ivan hadde reist tilbake til North Carolina, plinget det inn melding til oss på facebook. I meldingen takket de oss for at vi lærte dem å ha skelet for reisin og livet klart og ikke planlegge for mye men la seg rive med av det som dukker opp. Akkurat det er så utrolig mye lettere på denne reisen enn hjemme når alle andre også planlegger.

På vestkysten av Puerto Rico leide vi bil for å oppleve noe mer av innlandet. Vi kjørte til en kalksteins grotte, med digre majestetiske saler med kalkstein i dråpeform fra taket og stående opp fra bakken, flaggermus hengende i taket og de største ("de største er et relativt et og Kolbjørn synes bare de var søte) svarte scorpionedderkopper. Vi kjørte videre, litt lenger inn i landet til de hvite daler, med forfriskende ferskvannskulper. Vi gledet oss over de svingete, smale og dårlige veiene, alle husene langs veiene og familiene som bodde der. Og vi var glade vi ikke så noen barn som lekte langs veien for folk kjørte som gale.

I 1968 ble det arrangert verdensmesterskap i surfing i Puert Rico. Nærmere bestemt i Rincòn på vestkysten. Prøv ikke å uttal Rincòn uten apostrofen over O`en, da er det nemlig ingen som forstår deg. Vi har to surfebrett på dekk. Et ikonisk surfebrett med pinup girls som vi byttet til oss mot en fiskestang på Tauhata, Franske Polynesia. Dette surfebrettet skal opp på veggen når vi kommer hjem. Det andre surfebrettet vi har ombord er et bruksbrett som vi kjøpte på Påskeøya. Så vi kunne jo ikke seile forbi Rincòn uten å forsøke å surfe. Det vil si ligge i vannet en hel dag og vente på den perfekt bølgen for å komme seg opp i stående stilling. Vi erfarte to ting på dette stedet. At surfing innebærer veldig mye venting. Og vi erfarte at seiling og surfing egentlig er ganske uforenelige. Når vi ankrer ønsker vi oss gjerne rolig sjø, med lite bølger og dønninger slik at vi ligger mest mulig i ro, og ikke vugger alt for mye fra side til side. Når vi surfer ønsker vi oss egentlig det motsatte. Heldigvis er ikke vi så sarte, så vi kan godt finne oss i litt rulling fra side til side ombord på Impuls hvis vi bare har det morro.