Det var meldt bra vær. I følge værmeldingen skulle vinden komme fra nord vest. Det betydde at vi de første timene ville måtte kjempe oss mot vinden, men når vi bare kom oss rundt Dangerous Cape ville vi være godt i gang og vi ville kunne dreie mer sørover og få vinden akten for tvers.
Men slik ble det ikke. Planen var god. Når vi kjørte ut fra Homer kom vinden mer sør-vest fra enn meldt og med større styrke, 30 knop. Så etter noen timer med motorkjøring mot vinden bestemte vi oss for å gå inn til Seldovia, en liten fiskerlandsby uten vei-forbindelse. Denne stoppen gjorde oss ikke så mye, vi var egentlig takknemlig for å få en dag eller to ekstra med utsikt mot de snødekte vulkan-fjellene på fastlandet mot nord og de skogkledde fjellene mot sør på Kinai halvøya.
På ettermiddagen, etter at ankeret hadde festet seg i gjørmebunden, tok vi med oss kaffe og fant en strand med utsikt mot et gresskledd området. Et området hvor elver rant ut i sjøen. Etter vår formening et perfekt sted for en bjørn å tilbringe ettermiddagen, enten for å gresse eller for å fange laks. I sjøen rundt oss spratt laksen.
Men vi så ingen bjørn og stakk halen mellom bena og dro inn til Seldovia hvor vi drakk kaffe i solveggen på en av flere barer og restauranter som vendte ut mot havna.
Allerede dagen etter var vi ved godt mot og tok sjansen på å komme oss ut fra seldovia og ut i Gulf of Alaska. Værmeldingen sa fortsatt at det ville bli bra for oss bare vi kom forbi Dangerous Cape. Det gjorde den også. Men Dangerous Cape presentere også for oss et fenomen vi til da bare hadde lest om. Et fenomen som oppstår når strømmen går motsatt vei av vinden. Da oppstår tide rips. Stående bølger som med veldig styrke oppleves som om de kommer fra alle kanter. Vi opplevde bølger som kom mot oss, to meter høye og med surf, etterfulgt av en tilsvarende bølge, men som kom fra en helt annen retning. Marianne, som ikke har vært sjøsyk på over ett år og tre måneder, hang over ripa når det hele var over og spydde fra seg både lunsjen og redselen. Historiene er mange om båter og mannskap som er sporløst forsvunnet i slike tide rips. De tide tipsene vi opplevde var mindre enn de vi har hørt andre har opplevd, men de var kraftfulle nok til at vi ikke ønsker å oppleve det igjen.
Men heldigvis stemte værmeldingen idag, så da vi rundet Dangerous Cape fikk vi vinden med oss.
Det er jo ofte slik at man vokser og blir sterkere, smartere og tøffere av utfordringer, så høye på livet etter tide ripsene bestemte vi oss for å sluke noen mil nå som vi hadde vinden med oss. Vi bestemte oss for å seile hele veien ned til Glacier Bay.
Turen endte med å ta tre dager lenger enn planlagt. Det var syv dager med lite vind som vi håndterte med en blanding av bare å drifte, gå for motor, seile med spinnaker eller spridde seil. Fordelen var at etter de to første døgnene med lite vind roet sjøen seg. Den roet seg så mye at det innimellom så ut som om havoverflaten var dekket av olje. Med det rolige havet klarte vi å seile med spinnaker, til tross for at det egentlig var alt for lite vind til å få den digre spinnakeren vår til å fylle seg med vind og ta oss fremover. Det blåste rundt fem knop.
Vindstille er en utfordring. Det utfordrer tålmodigheten, fordi vi ikke går fremover med noen særlig fart som er værdt å skryte av. Det kan være utfordrende på humøret. To personer ombord på denne lille skuta uten andre impulser enn de vi frembringer selv. Men vi hadde ingen landemerker å forholde farten vår til, så hvis vi ikke så alt for mye på kartet så fikk vi egentlig ikke med oss hvor sakte vi gikk. Untatt den dagen det samlet seg en hel flokk med sjøfugl bak oss, all vendt med nebbene mot oss og der lå de bare og tittet på oss. Da så vi at vi ikke gikk særlig fort.
Impulsene sørget vi for. Vi leste og så film. Etter at vi avsluttet høytlesning av Paulo Coelho, Seiersherren, begynte Kolbjørn å lese en bok om sigarer og Marianne leser ulvehunden av Jack London. Vi leser på engelsk, og det gjør seg ikke så bra for høytlesning.
Jo lenger vi beveget oss fra isbreene på fastlandet jo varmere ble vannet. Da det bikket 18 grader var det tid for et bad i havet.
Vi fikset ting ombord som burde fikses.
Den levende maten vi hadde ombord, surdeig og yoghurt, eksperimenterte vi med. Vi bakte surdeig pannekaker, både grove og fine surdeigsbrød og surdeig pizzabund. Og yoghurten ble formert tre ganger.
Men selv om vi koste oss ombord disse syv dagene i Gulf of Alaska, var det godt når vi endelig kunne senke ankeret ned på bunden i Glacier bay. Hvis vi får tillatelse til å seile her, er vi yre etter å få oppleve villmarken i denne nasjonalparken. En nasjonalpark som kun gir seiltillatelse til 25 små fartøy og to større fartøy per dag.
 |
| følget vårt |
 |
| surdeigspannekaker, skikkelig fløffy amerikanske pannekaker, og surdeigsbrød |
 |
| hval |
 |
| spinnaker seiling |
