Impuls

Impuls

tirsdag 27. august 2019

Glacier Bay , Alaska

Vi tok en sjanse på at det ikke var planlagt for mange båter i glacier bay nasjonalpark for den kommende uken. I Galcier Bay nasjonalpark tillater de bare 13 private båter i døgnet, de fleste planlagt god tid i forveien. Vi fikk på kort varsel seiltillatelse for å seile syv dager mellom isbreer og urørt villmark i Glacier bay nasjonalpark. I en uke var vi tilskuere til isbreer som kalvet, bjørner som fisket, bjørnemødre som lærte barna å fiske, sel som dovent lå på isflak å lurte på hva vi så på. Vi drakk morgen kaffe til nydelige soloppganger i håp om å få se noen ville dyr i morgenstell. Vi røkte sigar for å holde knotten på avstand. Vi spiste selvfisket sølvlaks og selvskutt hjort  (Kolbjørn som skjøt den og fordi fryseren vår er full stoppet vår Alaska jakt med det ene dyret).
Vi padlet kajak til land, for stille å nærme oss dyrene i tillegg til at kajakene er hardplast i motsetning til dinghyen vår som er oppblåsbar. Prøv å forestille dere synet av en oppblåsbar dinghy som det er blitt bitt hull i av en bjørn. Det er kaldt å svømme tilbake til Impuls i vann som holder 9 grader.
Den ene ettermiddagen vi hadde padlet i land la vi kajakene på stranden og tuslet opp langs elven. Vi kom ikke langt før Marianne bråstopper og sier: Kolbjørn! En bjørn! Ut av skogen var det kommet en liten svart bjørn med nydelig blank pels. Den snuste litt etter mat på bakken før den la merke til oss. Da satte den seg ned på rompa og tittet på oss før den løp tilbake i skjul av buskaset den kom fra. Vi gikk tilbake til kajakene og padlet langs stranden i håp om å få se den mer, men den holdt seg i skjul helt til vi var tilbake ombord i cockpiten på Impuls, og den uforstyrret kunne tusle i flere timer langs stranden.
En ettermiddag vi skulle ankre satte Kolbjørn plutselig båten i maks revers. I følge kartene våre skulle det være rundt 20 meter under kjølen vår, men dybdemåleren vår viste plutselig 4 meter, og ekkoloddet viste et merkelig bilde. Det rant en elv ut der vi hadde tenkt å ankre og det gjorde vannet veldig grumsete. Kartet viste at det skulle være 20 meter dypt her derfor bestemte vi oss for å ankre og satse på at de målte 4 metrene var en feilmåling  som skyldtes at vandet var så grumsete.
Etter at vi hadde tatt en ankerpils og ligget en stund på ankeret festet Kolbjørn et blylodd til fiskesnøre og slapp det over ripa for å kontrollere dybden. Det kom bare 2,5 meter ned før det traff bunden. Vi jobber kjapt når vi må. På med motor og opp med anker. Vi droppet ankeret lenger ut, hvor dybdemåleren viste 20 meter og blyloddet forsvant lenger enn vi gadd å måle oss frem til.
Vi bare nyter det enkle liv!!

En detalj fra tettstedet Gusvavo. De hadde et supermarked og en kaffebar - alt vi trengte.

johns Hopkins glacier

Reid inlet


Hval


Marjeri glacier







Margerie glacier

Tarr inlet

Tarr inlet

Tarr inlet




John Hopinks glacier






Johns Hopkins glaceier

En liten Senorita og en GT med isbreis for meg, takk!
Bjørn i Tidal Inlet

Tidal inlet

Laks, jummy

tirsdag 20. august 2019

Gulf of alaska

Det var meldt bra vær. I følge værmeldingen skulle vinden komme fra nord vest. Det betydde at vi de første timene ville måtte kjempe oss mot vinden, men når vi bare kom oss rundt Dangerous Cape ville vi være godt i gang og vi ville kunne dreie mer sørover og få vinden akten for tvers.
Men slik ble det ikke. Planen var god. Når vi kjørte ut fra Homer kom vinden mer sør-vest fra enn meldt og med større styrke, 30 knop. Så etter noen timer med motorkjøring mot vinden bestemte vi oss for å gå inn til Seldovia, en liten fiskerlandsby uten vei-forbindelse. Denne stoppen gjorde oss ikke så mye, vi var egentlig takknemlig for å få en dag eller to ekstra med utsikt mot de snødekte vulkan-fjellene på fastlandet mot nord og de skogkledde fjellene mot sør på Kinai halvøya.
På ettermiddagen, etter at ankeret hadde festet seg i gjørmebunden, tok vi med oss kaffe og fant en strand med utsikt mot et gresskledd området. Et området hvor elver rant ut i sjøen. Etter vår formening et perfekt sted for en bjørn å tilbringe ettermiddagen, enten for å gresse eller for å fange laks. I sjøen rundt oss spratt laksen.
Men vi så ingen bjørn og stakk halen mellom bena og dro inn til Seldovia hvor vi drakk kaffe i solveggen på en av flere barer og restauranter som vendte ut mot havna.
Allerede dagen etter var vi ved godt mot og tok sjansen på å komme oss ut fra seldovia og ut i Gulf of Alaska. Værmeldingen sa fortsatt at det ville bli bra for oss bare vi kom forbi Dangerous Cape. Det gjorde den også. Men Dangerous Cape presentere også for oss et fenomen vi til da bare hadde lest om. Et fenomen som oppstår når strømmen går motsatt vei av vinden. Da oppstår tide rips. Stående bølger som med veldig styrke oppleves som om de kommer fra alle kanter. Vi opplevde bølger som kom mot oss, to meter høye og med surf, etterfulgt av en tilsvarende bølge, men som kom fra en helt annen retning. Marianne, som ikke har vært sjøsyk på over ett år og tre måneder, hang over ripa når det hele var over og spydde fra seg både lunsjen og redselen. Historiene er mange om båter og mannskap som er sporløst forsvunnet i slike tide rips. De tide tipsene vi opplevde var mindre enn de vi har hørt andre har opplevd, men de var kraftfulle nok til at vi ikke ønsker å oppleve det igjen.
Men heldigvis stemte værmeldingen idag, så da vi rundet Dangerous Cape fikk vi vinden med oss.
Det er jo ofte slik at man vokser og blir sterkere, smartere og tøffere av utfordringer, så høye på livet etter tide ripsene bestemte vi oss for å sluke noen mil nå som vi hadde vinden med oss. Vi bestemte oss for å seile hele veien ned til Glacier Bay.
Turen endte med å ta tre dager lenger enn planlagt. Det var syv dager med lite vind som vi håndterte med en blanding av bare å drifte, gå for motor, seile med spinnaker eller spridde seil. Fordelen var at etter de to første døgnene med lite vind roet sjøen seg. Den roet seg så mye at det innimellom så ut som om havoverflaten var dekket av olje. Med det rolige havet klarte vi å seile med spinnaker, til tross for at det egentlig var alt for lite vind til å få den digre spinnakeren vår til å fylle seg med vind og ta oss fremover. Det blåste rundt fem knop.
Vindstille er en utfordring. Det utfordrer tålmodigheten, fordi vi ikke går fremover med noen særlig fart som er værdt å skryte av. Det kan være utfordrende på humøret. To personer ombord på denne lille skuta uten andre impulser enn de vi frembringer selv. Men vi hadde ingen landemerker å forholde farten vår til, så hvis vi ikke så alt for mye på kartet så fikk vi egentlig ikke med oss hvor sakte vi gikk. Untatt den dagen det samlet seg en hel flokk med sjøfugl bak oss, all vendt med nebbene mot oss og der lå de bare og tittet på oss. Da så vi at vi ikke gikk særlig fort.
Impulsene sørget vi for. Vi leste og så film. Etter at vi avsluttet høytlesning av Paulo Coelho, Seiersherren, begynte Kolbjørn å lese en bok om sigarer og Marianne leser ulvehunden av Jack London. Vi leser på engelsk, og det gjør seg ikke så bra for høytlesning.
Jo lenger vi beveget oss fra isbreene på fastlandet jo varmere ble vannet. Da det bikket 18 grader var det tid for et bad i havet.
Vi fikset ting ombord som burde fikses.
Den levende maten vi hadde ombord, surdeig og yoghurt, eksperimenterte vi med. Vi bakte surdeig pannekaker, både grove og fine surdeigsbrød og surdeig pizzabund. Og yoghurten ble formert tre ganger.
Men selv om vi koste oss ombord disse syv dagene i Gulf of Alaska, var det godt når vi endelig kunne senke ankeret ned på bunden i Glacier bay. Hvis vi får tillatelse til å seile her, er vi yre etter å få oppleve villmarken i denne nasjonalparken. En nasjonalpark som kun gir seiltillatelse til 25 små fartøy  og to større fartøy per dag. 

følget vårt

surdeigspannekaker, skikkelig fløffy amerikanske pannekaker, og surdeigsbrød

hval

spinnaker seiling 

tirsdag 6. august 2019

Blue fox bay

Vi hadde møtt en fyr som drev med charter for turister som vil fiske (gjerne digre fisk). Han hadde fortalt oss at det bodde et hyggelig par i Blue Fox Bay, mer konkret på sørsiden av Hogg island. Vi tenkte kanskje vi kunne kjøpe en øl eller kanskje et helt måltid der.
Når vi kastet ankeret kom to gjøende hunder springende ned på stranden og etter hvert kom Jerry ruslende og til sist kom Coleen, bjeffende på hundene for at de skulle oppføre seg når det kom gjester.
Vi endte med å bli lenger enn planlagt. Vi var sammen med dem fra frokost til senge tid. Det er rart å møte folk, så langt fra hjemme, som det føles som vi har kjent hele livet.
I løpet av dagene i Bluefoxbay var vi på hjortejakt i fjellet eller i skogen, på bærtur, sopptur eller vi satt ved kjøkkenbordet og skravlet. To av dagene vi jaktet i skogen kom det noen veldige regnskyll, da fyrte våre nye venner opp i den vedfyrte baia'en (badstu på rusisk - Alaska pleide jo og tilhøre Russland, så noe av ordforrådet kommer fra den historien).
Jerry og coleen er folk som lever det enkle liv i villmarken. De jakter, dyrker, fisker og plukker. Og tar seg av turister som vil jakte eller bare nyte stillheten.
Det første Marianne ble tilbudt var gjæret soppte. Ellers bø de på nydelig mat, livlige historier og Canabis smør, Canabis håndkrem og en røyk hvis vi ville ha.
Coleen lærte Marianne "alt" om surdeigs baking og yoghurt dyrking - så nå strutter kjøleskapet vårt av levende mat.



Coleen og Jerry 




Jerry med en Bjørnespray 
Som er spist opp av bjørn...






Amerikansk frokost i på Hogg island













Etter badstu









Øvelsesskyting

Bekkevann

Coleenbakte kake til Kolbjørn 

Kolbjørn ble 59 år på 59.breddegrad!


Marianne skal lære å lage surdeigpannekaker - til frokost.

Jerry tilbereder kjøtt



Blek Piggsopp