Impuls

Impuls

mandag 21. oktober 2019

Etappen fra Canada til Mexico

Vi har alltid reist litt på måfå. Denne nå etterhvert lanaaage turen startet jo som en jordomseiling. Hvor ruten har blitt til underveis. Planen denne gangen var egentlig å passere Mexico med medvind i seilene, og da vi dro fra Canada hadde vi ikke helt bestemt oss for hva som skulle være første havn heller. USA? Mexico?
Før vi seilte ut fra Canada tok vi en overnatting på anker  hvor hovedformålet var at Kolbjørn skulle trekke på seg tørrdrakten og skrapte skroget for groe. Noe han virkelig "gledet" seg til. Underveis merket vi stor forskjell på hastigheten på båten og var veldig fornøyde med jobben.
På vei ut strait of Juan de fuca, som går mellom Vanouver island i Cada, og USA, fikk vi noe i propellen. Det begynte å riste i båtdn, så vi skrydde av motoren go seilte det siste stykket ut av Strait de Fuca, i nesten helt vindstille. Da vi var kommet oss uttaskjærs, hvor det ikke var fullt så mye båttrafikk, trakk Kolbjørn på seg tørrfrakten igjen og svømme under båten og løsnet kelp, veldig gjenstridig tang, som hadde festet seg i propellen. Kniven rundt akslingen hadde ikke klart å kutte kelpen.
Vi seilte sørover, hadde medvind i seilene og passerte San Fransisco, LA  og til sist San Diego med 150 nautiske mil til kysten. Det var nydelig vær, sol og det ble varmere og varmere for hver dag, til vi til slutt klaget over varmen. Sjøtemperaturen gikk fra 11 grader, passert 20 grader og stabeliserte seg ikke før den var 30 grader. Vi hoppet i havet.
På grensen mellom USA og Mexico kunne vi se båter som var 400 nautiske mil unna oss og på VHF'en fulgte vi med på konversasjoner som foregikk flere 100 nautiske mil unna oss. Ingen tvil om at USA ønsker full kontroll over grensen til Mexico.
I Canada kjøpte vi en ny AIS antenne. Vi var ikke helt fornøyde med rekkevidden på den forrige. Den forrige viste skip bare 15-10 nautiske mil  unna. For det blåtte øyet ser vi skip når de er rundt 5 nautiske mil unna oss. Med den nye antennen ble det folksomt der ute på det blå. Vi så skip opp til 150 nautiske mil unna, selvfølgelig med variasjon. Men vi så ingen andre seilbåter. Men en morsom greie vi kom over var en seildrone. Vi så den først visuelt og lurte på hva i allverden det var vi så. Vi analyserte formene vi så... helt til vi skjønte at det måtte være en seil drone. Et ubemannet lite seilbrett som kan klare seg på havet i 12 måneder (Det er groen på skroget som begrenser den ril 12 måneder, ikke utstyret ombord). Den har solcellepanel, AIS (som sender signaler med jevne mellomrom) den har fire kameraer (Så det satt kanskje en forsker på land og tittet på oss når vi forfulgte denne interessante lille enheten). Den har måleinstrumenter ombord som måler blant annet temperatur, plankton, co2, strøm og vind for ulike forskningsprosjekter. Den er rundt 2,1 meter lang og har en dyp kjøl.
Vi har ombord en secchi disk som vi har laget selv.  Noen ganger slipper ned i vannet og registeret  i en app hvor dypt den kommer før vi mister den av syne. I appen kan vi også registerer data som vann teperatur og det vi ser. I møte med seildronen fikk vi opplevelsen av å ha møtt vår "overmann".
Vi fisket mye, men det var bare en tunfisk og en hai som bet på kroken. Haien slapp vi ut igjen og tunfisken spiste vi til frokost, lunsj og middag i to dager. Tunfisken var så feit at da vi skulle koke fiskekraft på  sloet forpestet den hele salongen ned tranlukt. Kraften kastet vi rett ut i havet igjen. Fisken var god, men absolutt ikke den beste vi har fått.
Vi seilte mye spinnaker, men etter at vi hadde  broachet to ganger i for mye vind og bølger,  revnet spinnakeren og vi måtte legge om kursen litt slik at vi kunne fortsette seilasen med gennaker i stedet. Gennakeren fungerte så bra at vi en av dagene ikke tok den ned før midnatt. Som regel tar vi den (eller spinakeren, hvis det er den vi seiler med) ned paralelt med solnedgangen.
De to første dagene vi skulle ha opp spinnakeren klønet vi noe så forferdelig. Vi rotet med tau og hvor de ulike tauene skulle trekkes. Dette var også de to første dagene underveis og vi var ikke kommet i seilmodus enda. Vi sover veldig avbrutt begge to når vi seiler og det er slitsomt fordi båten er i konstant bevegelse. Etter et par dager har vi som regel vendt oss til det, men vår kløning med seilene sier litt om hvor slitne vi er de par første dagene av en seilas. I ettertid ler vi av det, men når vi står der og kløner kommer det noen gloser vi ikke håper Neptun hører.
En morgen fant vi en fuglevinge i cockpiten. Vi mistenker at den er blitt kuttet av av vindmøllene vår. En forferdelig tanke.
Vi endte med å seile helt til Mazatlan i Mexico. Det tok oss 19 dager og 2300 nautiske mil. Vi har til nå, på de fire årene vi har vært ute, seilt 41.000 nautiske mil, distansen vi har gjort tilsvarer snaaaart en distanse to ganger rundt jorda.


Blekkspruten som kom ombord var store og lagde et forferdelig mess 

En diger blekksprut i cockpiten.

Fiskemiddag 

En blekksprut på dekk også

Denne lille fuglen kom ombord langt til havs.
Den var sliten, satt med lukkede øyne i mange timer og åpnet dem bare såvidt når vi lagde lyder. Den var helt uinteressert i maten og vannet vi satte frem til den. 

Vakker trim

100 nautiske mil til Mexico kysten, og 3000 meter ned. FRIHETSFØLELSE! 

Biltur I Canada

De fantastisk hyggelige Shelly og Barry tok som sagt godt i mot oss på brygga i Canoe Cove i Sidney, British Colombia i Canada. Den eminente gjenforeningen kvalifiserte for en champagne-ankerpils som utartet til middag og slik gikk dagene. I to uker hang vi sammen.
Vi tok en bytur til Victoria, en koselig engelsk inspirert by. Vi var innom en seilmaker og kjøpte lapper til storseilet vårt - det begynner å vise tegn til slitasje, så just om case utvidet vi  lageret vårt med lapper. Vi var selvfølgelig innom en marinebutikk. Og vi nøt ubegrenset internett i marinaen, tregt, men nett.
Etter noen dager i marinaen dro vi alle fire på biltur. Shelly og Barry bor i Edmonton i Alberta i Canada og inviterte oss hjem til dem. Bilturen tok oss gjennom fire nasjonalparker, glacier national park, Yoho nationalpark, Banff nasjonalpark og Jasper nasjonal par. Alle fire med fantastisk utsikt og også her fikk vi oppleve villmarks Canada. Vi så elk, bjørn og sau med digre horn.
Våre gode venner bor på en nydelig eiendom utenfor Edmondton. Der tilbragte vi fire dager. På eiendommen har de laget to bålplasser og de har en liten hytte som de kaller lodgen.  En kveld satt vi ved bålet, og hørte coyote ule, og en kveld koste vi oss i lodgen - what is said in the tent stays in the tent. Det ble noen heidundrande kvelder hvor gutta var skikkelig slitne dagen derpå.
En kveld var vi ute å spise sammen med datteren, svigersønnen  og barnebarn.
Vi hadde noen veldig koselige dager på besøk i Edmondton. Tusen takk for oss Shelly og Barry!
Vi fikk låne en bil av dem,  en Porsche Cayenne, og kjørte de 120 milene tilbake til Impuls i Canoe Cove.
Nå er det på tide å sette baugen mot varmen. Vi begynner å glede oss til å få litt farge på kroppen igjen. Men noen siste forberedelser må til før vi seiler sørover.


Bålkos



Vi besøkte det som en gang var verdens største kjøpesenter. Nå er det bare nummer fem i rekken.

Utsikten deres fra kjøkkenet