SY Impuls: september 2019

Nå har vi tilbragt tre måneder i Alaska og Canada. Vi har seilt, det vil si vi gått for motor fordi det var vært så lite vind, men diesel har vært tilgjengelig i alle små og store byer og små tettsteder. Det er mye fiskere og mye båttrafikk. Ombord Impuls har vi rundt 420 liter diesel i tanken og i jerrykanner på dekk. Men når vi spør etter iskrem på bensinstasjonene ser de bare dumt på oss. Der har norske bensinstasjoner langs kysten hjemme gjort en riktig valg, de selger is! Savn!
Som en trofast leser kanskje har fått med seg, har vi sett mye bjørn underveis. Det har vært fantastisk. Vi seilte hele veien opp hit fordi en belgisk seiler vi møtte i Valdivia i Chile, sa til Marianne: hvis du vil se villmark bør du dra til Alaska - så da gjorde vi det. Men at vi skulle se så mye villmark som vi har sett overrasket oss.
Det er en fordel å være turist på sjøen, bjørnen for eksempel, den har ingen trusler fra havet, ingen rovdyr vil angripe en bjørn fra vannet. Dermed har vi kunnet observere bjørnene fra kajak eller dinghy eller fra cockpiten i Impuls, uten å skremme bjørnen.
Vi har overrasket bjørn to ganger. Den ene gangen kom vi gående opp elva da en bjørn kom ut av skogen, vi bare så på hverandre og den stakk inn i skogen igjen. Kolbjørn overrasket en en kveld, rett før solen gikk ned, en bjørn som var på jakt etter samme laks som Kolbjørn. De bare så på hverandre og Kolbjørn sa noen ord og kjørte vekk med dinghyen.
Vår erfaring er at bjørnen er ekstremt sky, hvis vi kommer for nærme lusker den bare stille og rolig inn i skogen, og de forsvinner for vårt blått øye med en gang de har kommet seg i le av noen trær eller busker.
Vi vil gjerne ankre i en bukt som gir le for vinden, her oppe har vi i tillegg ønsket å ankre opp i en bukt hvor det er sannsynlig å se bjørn. Et godt utgangspunkt for det, er at det renner en elv ut i bukta, det må være en elv hvor laksen er på vei opp for å gyte og det er en fordel med lokal kunnskap for å vite hvilken elv laksen er i. I mangelen på den lokalkunnskapen fant vi at elveleier hvor det sitter en flokk med måker på stranden og ørn i trærne, er det sannsynlig at vi vil se bjørn. Et bonustrekk er selvfølgelig at laksen spretter i det vi kommer inn i bukten.
For ikke å overraske eller i verste fall skremme bjørnen, noe som kan gjøre den aggressiv, når vi gikk i land, ringte vi alltid med en bjelle, hvis vi ikke snakket og vi hadde hver vår Bjørnespray. Bjørnespray er en sprayboks med pepperspray. Du må være ganske nærme bjørnen for å treffe den med sprayen, altså virkelig i selvforsvar, og husk for all del og bruk den MED vinden, hvis ikke blir du et lett offer for bjørnen mens du gnir deg i smertefulle og tårevåte øyne.
Alaskaere og Canadiere bruker bjørnen for det den er værdt. De presenterer bjørnen på et sølvfat for turister. Med helikopter eller fly, båt, kajak eller gåturer tar de turister ut i villmarken for å se bjørn med guide. Og det er ikke billige turer.
Det siste stedet vi besøkte i Canada var Vancouver Island. Øya ligger 1.5 time med ferje fra Vancouver by, en storby med 3500000 innbyggere.
Vancouver Island er 1/11 av Norge i areal, det bor 750.000 mennesker der og 3500 bjørn og 3000 pumaer (et rovkattedyr).
I én bukt vi ankret opp i, Afognak island i Kodiak i Alaska, regner man med at det er 250 bjørn. Det kaller vi villmark.
Og i Norge kjemper noen for å drepe bjørn, til tross for at vi bare har ca 50 av dem. Nå har de i Hedemark drept en binne som diet bjørneunger. Hvordan kan man gjøre det?

Jeg hadde vanskelig for å finne noe å skrive om fra denne etappen. Det var som om opplevelsene ikke ville la seg skrive, det føltes som om det ikke var noen opplevelser å skrive om. Løsningen ble en brainstorming. Da løsnet grepet om opplevelsene og de lot seg føre på papiret.
Vi seilte ut fra Galcier Bay i Alaska i USA uten at vi hadde bestemt oss for hvilken rute vi skulle velge. Valget sto mellom Juneau eller Sitka eller droppe begge stedene, og velge en kjappere rute sørover? Planen vår er å seile fra Vancouver island, Canada, innen oktober, når høststormene starter, så vi har ikke allverdens med tid, desverre.
I løpet av ettermiddagen ble avgjørelsen for rute tatt ombord på Impuls. Vi hadde lastet ned værdata og værmeldingen lød på kuling midt i mot i to til tre dager fra overimorgen. Det endte med at vi gjorde en nattseilas for å komme oss litt sørover før været satte inn. Og hvor kunne vi tenke oss å tilbringe to dager med dårlig vær? Ved en varm kilde høres ikke så verst ut. Etter en rolig natt på sjøen kastet vi anker i Warm Spring Bay. Vi benyttet oss av badehusene med badekarene med rennenedevann fra de varme kildene og vi gikk opp til fossen hvor det var kulper med varmt vann. Hele området var inntullet i en eim av sulfor.
Kolbjørn fisket opp en stor laks fra lagoonen innenfor ankringen, hvor det krydde av fisk, mens Marianne lagde pizza med surdeigbunn.

På vei til Pertsburg, populært kalt Little Norway, seilte vi forbi The Brothers, en liten øygruppe hvor tonnevis med hval hoppet og spratt, jaktet og flørtet. På land kom vi over den største sjøløve kolonien vi har sett. Petersburg er en liten by etablert av nordmenn for maaaaange år siden. Vi ble ønsket velkommen av norske flagg før vi kom frem til havna. Byen var pyntet med rosemaling fra forskjellige daler og vi kunne kjøpe norske suvernirer. En ting har vi å lære av folkene i Little Norway, og det er å feire 17. mai, ta den helt ut. De feirer nemlig 17. mai i tre hele dager til ende.

Men vi er i Alaska for å oppleve Alaska, så det var ikke lange tiden vi tilbragte i Little Norway etter at vi hadde drukket ankerpilsen på en lokal pub og proviantert på supermarkedet. Da var det på tide å seile videre til Anan Bay. Det vil si, kjøre, for vi går fortsatt for motor fordi det ikke er noen vind.
I Anan bay er det et bjørneobservatoriet. Enda så mye bjørn vi har sett var dette et høydepunkt, fordi vi kom så utrolig tett på bjørnen, og det var så utrolig mange av dem. Vi så hvertfall 10 bjørn som fisket langs elven. På vei til observatoreitet hadde vi gått ganske ubekymret. Vi hadde Bjørnespray på lomma, en bjelle i beltespennen og vi snakket uavbrutt - for å fortelle bjørnene at vi var der. Tilbaketuren opplevdes hakket mer spennende fordi vi nå visste hvor utrolig mange bjørn det var i området, i tillegg begynte det å bli mørkt.
Hvis man ikke kommer til Anan Bay uten egen seilbåt, det vil si med en arrangert gruppe, da koster det 300$ for 20 minutter i observatoriet er vi blitt fortalt. Det er bra vi ikke har råd til å være sånne gruppeturister....
Impuls har beveget seg dårlig i vannet i det siste, vi går en knop saktere enn forventet, så i Anan Bay tok Kolbjørn på seg tørrdrakten og skrapte skroget i 12 graders vann. Det hjalp oss med en hel knop!
Vi er på vei over til Canada, i den anledning dro vi over til Ketchikan for å sjekke ut av USA. Det var en utsjekk vi gikk i møte med spenning fordi vi kjøpte en rifle i Kodiak, av våre gode venner på Hogg island, og den ønsker vi å få med til Norge. I den anledning måtte vi snakke med tollsjefen. En hyggelig fyr som fortalte oss at vi ikke har lov å eie våpen i USA, vennen vår hadde ikke lov til å selge våpenet til oss, vi har ikke lov til å selge våpenet og vi har ikke lov til å eksportere det. Men plutselig sier han at det ikke er noe problem å ta rifla med til Canada, men vi ville ikke få den med oss inn i USA igjen, på andre siden av Canada, og hvis vi kom inn i Mexico ville de ikke se på våpenet engang før vi ville sitte innesperret bak lås og slå. Men altså ikke noe problem å få våpnet med til Canada. Noen myndighetspersoner er fornuftige og hjelpsomme, heldigvis. Vi tar våpenet med over til Canada. Vi forlot tollstasjonen til fots og tok en kaffe på cafe, tittet litt på det enorme utvalget av overprisede suvernirer før vi tok opp ankeret og satte kursen for Canada. Men før vi kunne forlate Kentchikan måtte vi innom bensinstasjonen og mens vi fylte diesel svømte en knølhval rett forbi Impuls, til stor fornøyelse for oss ombord.
På vei ut kanalen ved Ketchican ble vi stoppet av kystvakta som ville inspisere sikkerhetsutstyret vårt, vester, nødbluss og brannslukningsapperat. Alt ble godkjent og papirer signert. Vi kjørte, fortsatt for motor, langs ett tog som var 3 kilometer langt - tuller ikke, tre kilometer langt.
I Prins Rupert i Canada ringte vi til tollmyndighetene og fortalte at vi var ankommet og hadde en rifle ombord. No problem, tolleren hadde bursdag samme dag som Marianne og foretok hele innskjellingen per telefon, i tillegg til å registrere rifla, det kostet 25 $ for 60 dagers godkjenning.
Vi møtte et veldig hyggelig par ombord på seilbåten Pyxis. Alle våre historier inspirerte dem til å starte deres langtur før planlagt. Det er gøy å kunne inspirere noen til å gjøre det de har lyst til, men også frykter litt.

Ok, vi er ikke i Canada for å sitte på cafe og drikke kaffe latte og ha ubegrenset med internett i marinaen... (dette er goder som vi setter veldig pris på (latten kanskje mest Marianne, men har de latte har de også kaffe og da er Kolbjørn også fornøyd)), så vi kaster fortøyningene og legger ut i kanalene i British Colombia.
Ved den første ankringen drar Marianne på kajaktur og oppdager MASSE bjørnespor og store stimer med laks. Kolbjørn drar ut med dinghyen og drar opp tre fine laks og overrasker en bjørn med sin tilstedeværelse. Han snakker høflig til den, på engelsk, den så litt undrende på Kolbjørn, Kolbjørn starter dinghymotoren og kjørte tilbake til Impuls. Bjørnen står sikkert fortsatt på samme sted og funderer på hva Kolbjørn prøvde å si til den.
Det er mye mer båttrafikk her i British Colombia en det var i de områdene vi var i Alaska. Vi er eventyrere og synes det er litt ekstra stas og ha ankringer for oss selv, det har vi nesten ikke hatt under alle de 14 dagene vi har vært i British Colombia. Men det å møte folk kan også være skikkelig stas, enten fordi vi møter bra folk eller fordi de deler krabbe- eller rekefangst med oss. Vi lå fortøyd til en bøye i Bishop Bay, vi var på vei tilbake til Impuls etter at vi hadde sittet i en hot spring på land. På dinghy brygga var det kommet inn tre gutter som hadde fisket krabber og reker og kokte dem på brygga. Vi fikk med oss en krabbe og vi fikk spise reker mens vi snakket med gutta. Jummy! Så godt! En annen ankring vi lå i var det satt ut krabbeteiner langs land. På kvelden når fiskeren kom for å hente krabbene stakk Kolbjørn over til dem og spurte om vi kunne få kjøpe et par. Fiskeren kom i stedet over til oss etter at han hadde tømt alle teinene og slang syv krabber ombord på Impuls! Krabbegilde!!!!
På Brygga i Canoe Cove utenfor Sidney på Vancouver island sto vennene våre Shelly og Barry og vinket til oss. Vi møtte dem i Chile og seilte sammen med dem i Patagonia. Det ble en struttende gjenforening!

WARM SPRING BAY, ALASKA, USA