Etappen Newfoundland Grønland

I det vi trakk opp ankerert fra Canadas bunn kom tåken. Tåken omtullet oss hele strekningen til Grønland, det tok oss fire dager og åtte timer, omgitt av ulike gråetoner. To ganger fikk vi følge av store flokker med Grindhval. Ellers var det ikke mye som skjedde. Vi så to isfjell  - det var så tett tåke at vi bare så dem på radaren. Fordi det var så tett tåke måtte en av oss kontinuerlig følge med på radaren. Det var slitsomt. Hvis vi tok oss i å sitte i cockpiten og hygge oss begge to var det bare for den ene å gå ned å legge seg, for vi kunne ikke risikere at vi plutselig var trøtte og hadde behov for å hvile oss samtidig. Vi hadde lett til laber bris hovedsakelig fra sør-øst og den nordavinden som kom hadde vi tatt høyde for, slik at vi kunne dreie mer østover når den slo til.   

Halvannen time  utenfor kysten av Grønland dabbet vinden av , isfjellene poppet opp på radaren, så løftet tåken seg og så kom Grønland til syne. Isfjellene var digre! Majestetiske! Voldsomme!

Vi fortøyde til brygga i Qaqartoq i mørket og ble umiddelbart tatt imot av tre gutter som lurte på hvor vi kom fra og hvor lang tid det hadde tatt.    

FOGO Island

Vi våknet med et smell. Noe som hørtes ut som et kanon skudd. Vi hadde brygget kaffe og oppdatere oss på nyheter da vi skvatt til igjen av et nytt skudd.  Det var da vi tittet ut av luka vi så at vi lå utenfor et fiskemottak som prøvde å skremme måker  - men de som ble mest skremt var nok turistene... som måkene, vennet vi oss raskt til lyden. 

I jakten på en kafe erfarte vi hvor stille dette stedet er. Vi prøvde oss på en som var oppgitt som restaurant, men der kom det en hyggelig fyr ut og sa at de ikke åpnet før på torsdag... men er det ikke torsdag i dag spurte vi?  Nei, idag er det onsdag. Som regel er det uvesentlig hvilken dag det er når man seiler, men når det kommer til å få kaffe var det skuffende at det var onsdag og ikke torsdag. Han pekte litt lenger ned i gata, på en rosa konteiner. Der kunne vi få kjøpt take away kaffe. Vi gikk motsatt vei, vi ville ha kafe, ikke bare kaffe. 

Vi gikk forbi et hus med tre store flagg utenfor og hvor det satt noen innenfor vinduet og så ut som de hadde det hyggelig. Stedet het noe som skulle tilsi at det kanskje var en kafe. Vi åpnet døren... innenfor sto det masse sko... det hang familiebilder på veggene... PINLIG! SKIKKELIG PINLIG! kunne vi komme oss unna denne situasjonen?  Vi rakk det ikke før en dame kom ut fra kjøkkenet og så spørrende på oss. Vi prøvde å forklare at vi bare var på jakt etter en kafe og hadde kommet til å åpne denne døren.... Hun så fortsatt litt spørrende ut... Kolbjørn uttrykte sin sterke lyst på kaffe og ansiktet hennes lyste opp da hun skjønte at hun ikke ville "slippe unna" ... men jeg kan jo lage kaffe.  Jeg driver et Bed and breakfast. Hun viste oss inn i stuen. Når det nå skjedde noe i stuen på bed and breakfastet - vi var jo kommet - kom det flere gjester ut fra rommene sine. De var over seg over vår historie og vi fikk masse turforslag for Fogo Island.

Det var på tide å skaffe diesel. Vi gikk ned på bensinstasjonen i Fogo village. De, som de fleste bensinstasjoner i Newfoundland solgte ikke diesel. Hun forklarte veien til  konkurrenten i nabolandsbyen - de solgte diesel.  Da Kolbjønr sa at vi ikke hadde bil hadde bensinstasjoneieren en løsning på problemet. Hun kjørte oss de 20 minuttene til nabolandsbyen. Innen vi hadde fylt jerrykannene våre hadde vi også en plan for neste dag: vi kunne låne bilen hennes og kjøre rundt øya. 

Fogo island er flatt og åpent, har masse innsjøer, lav vegetasjon og er omringet av isfjell. I løpet av omtrent 10 mil hadde vi besøkt alle tettstedene på øya, besøkt en kafe og noen kunst håndtverks butikker.   

Hovednæringen på Fogo island er fiske. Nå er det hummer sesong og det nøt vi!  Vi kjøpte tre hummer fra fiskere på brygga den første dagen. Vi fråtset i kokt hummer, restene etter at vi hadde fråtset lagde vi hummersalat av. Super digg. Vi fikk også tak i noen kråkeboller som vi renset og  serverte på kjeks. den tredje dagen kjøpte vi tre hummere til som vi gjorde det samme med. Den fjerde dagen trakk Kolbjørn opp to store torsk som vi spiste lettsaltet og frøs ned restene av. På vei hjem fra fisketuren fikk Kolbjørn følge med en fisker som var skravlete og gjerne ville gi oss to hummer og flere kråkeboller og noen sneiler. Vi spsite så vi fikk vondt i magen. 

Selv om vi er steder med hyggelige folk og mye å by på blir vi etter noen dager rastløse, det ble vi nå også, på tide å komme seg videre. Neste etappe gikk nesten rett nordover i 24 timer og tett tåke, hovedsakelig hadde vi fin seilvind, men måtte starte jernmotoren når vinden dabbet av, vi ville frem. Bare noen få nautiske mil sør for vår neste ankring hadde vi en nær titanic-opplevelse med et enormt isfjell som plutselig seg ut av tåken rett foran baugen. Vi svingte unna, og slapp unna med skrekken. 

Kanalen vi hadde tenkt å seile for å komme til Quirpon harbour var blokkert av digre isfjell, så vi ble nødt til å seile rundt Quipon island for å komme inn. Tåka lettet ved Quirpon island og holdt seg på avstand lenge nok til at vi fikk en deilig solfylt ettermiddag i cockpit.   

Vi har lenge vært spente på å komme opp hit, helt nord på Newfoundland. Her ligger nemlig den eneste Norsemen bosettingen på det Amerikanske kontinentet. Stedet heter L`ans aux Middows. Utgravingen ble initiert av ekteparet Ingstad i 1960, selv om mange arkeologer hadde prøvd å finne stedet tidligere var det herr og fru Ingstad som kom nærmest og identifiserte groper i bakken som bålplasser og humper i bakken som tegn på tidligere tiders bebyggelse. De fikk bekreftet antakelsene sine med utgravingene. Det er nå et museum på stedet, med minner,  filmer, innredete vikingbebyggelse og skuespillere som later som de er vikinger. Vi valgte å få en omvisning på museet, en ung lokal fyr viste med stolthet og innlevelse fram det bestefaren hans hadde vært med på å grave frem på 60-tallet sammen med Anne Line og Helge Ingstad. Høvdingen som bosatte seg her nord i Newfoundland var Leiv Eriksson. Han og hans menn og kvinner bodde her i tre omganger i  løpet av 25 år rundt år 1000 altså 500 år før Colombus "oppdaget" Amerika.  

Vi fortsetter i vikingespor, fra L`ans aux middows seiler vi dit Norsemennene kom fra. Vi seiler til Grønland. 

hummerfisker

hummerfisker

Kolbjørn har fått opp en torsk og en uer.

stolt

Fiskeren som slo følge med Kolbjørn etter torskefangsten

Østkysten av Newfoundland

Klokken ringte kl 05.00. Vi stønnet og lurte på hva vi drev med. Alt for tidlig å stå opp. Så skjer det som gjerne skjer når du bare kommer deg ut av sengen - plutselig er det helt ok og egentlig ganske digg å stå opp tidlig. Det er en annen ro, et annet lys. Ingen tid å miste, vi skal seile langt til neste ankring og håper å komme frem før mørket senker seg. Denne siste natten i Saint Johns hadde vi ligget utenpå en Colin Archer replica. Kapteinen hadde sagt at vi måtte banke på skroget hans når vi skulle dra, han var oppe kl 04.30 uansett. Vi hadde så hardt for å tro på han at vi ikke hadde hjerte til å vekke han, men når Marianne tråkket over på dekket hans for å løsne fortøyningen poppet han opp av luka, så uforskammet frisk ut og hadde ikke engang sovesveis. Vi vinket farvel! 

Vi hadde lagt oss utenpå denne replikaen med en Irsk eier/kaptein fordi han lå tettest på den restauranten som hadde vannkran i husveggen og gladelig delte vannet sitt med seilere. der fikk vi fyllt opp alle tankene våre med vann.

Vi heiste seil.  Marianne er spesielt fornøyd med det nye storseilet vårt som vi fikk sydd hos Quantum seil i Oslo. Ikke bare tar det oss fort frem, men det er sydd i spektra duk, så det veier ikke ikke mer enn at Marianne kjapt kan heise det.  

Vi seilte nordover, vinden var for det meste fin seilvind. Når vi var kommet så langt som Trinitybay så vi to hval, ikke så langt fra båten. De var tydlig på jakt. Kom opp til overflaten som to store sorte kjemper prustet store dusjer med havvann opp i luften før de forsvant ned i havet igjen. Raskt skulle vi oppdage at det ikke var bare disse to som var her. Det var mange. Mange. Vi begynte å telle dem , sluttet å telle når vi kom til 28 stykker og flere og flere fortsatte å følge oss nordover i mange timer. Det føltes nesten som vi kunne gå på ryggene deres og komme oss tørrskodd i land.  Vi kunne plutselig høre et stort dypt pust, snudde oss raskt etter lyden og kunne se en stor kjempe. Før de forsvant viste den oss en ekstra oppvisning, da stakk den halen majestetisk i været og forsvant ned i dypet. 

Her ute spottet vi også isfjell for første gang. Ute i horisonten lå tre digre isfjell og minnet oss på hvilke nye utfordringer som kommer jo lenger nord vi beveger oss. På ettermiddagen kom tåken.  Sørover, typ Nova Scotia, er tåke som regel sammenfallende med vindstille, her på østkysten av Newfoundland hører det som regel vind til tåken. Vi suste inn i tett tåke med fulle seil. 

Klokken 20 fortøyde vi Impuls til brygga i Bonavista. I dette området hadde vi tenkt å bli noen dager, men etter at vi hadde sprettet korken på ankerpilsen, skrevet ned fakta i loggboken sjekket vi værmeldingen og meldingen tilsa at det bare var å komme seg videre allerede tidlig neste morgen. Vi planla avreise tidlig i morgen også fordi neste etappe, som ville ta oss til et sted vi kunne bli noen dager og vente på at et uvær passerte, var nye 90 nautiske mil. 

Etter 16 timer hovedsakelig for seil håpet vi at kartet over Fogo island stemte da vi i mørket snirklet oss mellom skjær og små øyer for å komme inn til ankringen utenfor Fogo village og little Harbour. 

Saint Johns, Newfoundland, Canada

Fra Saint Pierre til Saint Johns, hovedstaden på Newfoundland, er det ca 160 nautiske mil å seile, vi tilbragte en natt ombord. De første 30 timene seilte vi gjennom tett tåke, de siste 7 tiemene seilte vi i strålende sol. Det var en fin seilas, selv om vi alltid blir utrolig utålmodig de siste nautiske milene inn til mål.

Vi kom inn til saint Johns rett før solnedgang torsdag. Vi tok en ankerpils og skrev loggbok før det var om å gjøre å komme ut i byen å oppleve det Saint Johns er kjent for; musikk, gjerne live, og øl. Vi kom ikke langt langs kaia før vi ble kapret av en fiskebåt som lokket med gratis hvalsafari, gjerne mot en donasjon til de hjemløse i Saint Johns. Det skulle raskt vise seg at hvalsafari og hjemløse var et skalkeskjul for politikeren som arrangerte turen. Han hadde ETT mål for øye, og det var å skape protest mot fiskeripolitikken som blir drevet på Newfoundland. Vi skal ikke prøve å gjengi kritikken hans her, han formidlet den med denne litt snedige dialekten som de snakker på Newfoundland.  Litt irsk klang til det engelske. Men han hadde fått med seg flere hyggelige folk så vi hadde det storslått når vi nå, bare en time etter at vi kom inn fra sjøen var utpå igjen. Men da denne turen var over var det bare å komme seg i seng. Stuptrøtte som vi var.

Å sjekke inn i et nytt land kan være ganske spennende. Vi har heldigvis aldri hatt noen problemer, men vi er veldig ydmyke og vet at det kan bli trøbbel. Ikke skjelden har vi kastet frukt og grønt overbord hvis vi har det ombord når vi kommer til et nytt land. Noe vi ikke kaster overbord er vin og cigarer/cigarillos, selv om det at vi har det ombord kan være et scoop for en vanskelig toller. 

Nå hadde vi hamstret i Canada,  mat, vin og whiskey, deretter hadde vi vært i Frankrike hvor vi fylte på med gode franske viner, cubanske cigarer og litt for mye frukt og grønt, gode oster og pølser. I tillegg til at vi ikke hadde spist så mye av maten vi hadde ombord Frankrike (Saint Pierre) fordi det var så mange gode restauranter vi ville prøve ut. Ferskvarer vi kjøpte i Canada var fortsatt ombord. Når vi nå skulle sjekke inn i Canada igjen og så at tollerne brukte veeeeldig lang tid på å inspisere en båt som lå litt lenger bort på brygga og en Normann fortalte oss hvordan hans båt var blitt gjennomsøkt grundig, selv om han synes det mest virket som tollerne var nyskjerrige, men vi var ikke interissert i å ha tollen ombord. Ikke så lett å argumentere for hvilken vin som var kjøpt i Canada i utgangspunktet eller hvilke cubanske cigarer vi faktisk hadde kjøpt på Cuba eller fylt på med på Saint Pierre. Unasett, det var jo ikke sikkert tollen var interessert i argumentene i det hele tatt, vi hadde for mye med oss. Spørsmålet var om de ville  være lydhøre for at dette er hjemmet vårt og  vært det i åtte år. Altså at vi har ganske mye ombord. Uansett, spenningen før tollen kom var større enn nødvendig. De ville ikke en gang ombord, de ville at vi skulle komme over på brygga. Vet ikke om det var til vår fordel at det var lavvann da tollen kom. Impuls lå fortøyd til en betongbrygge med digre dekk som måtte forseres for å komme ombord. Det kan jo være det var litt langt ned for tollerne? Ikke vet vi. Vi klatret gladelig opp på brygga. Svarte på alt de spurte om, de tok en telefon til hovedkontoret og ønsket oss, etter en litt nærvepirrende lang telefonsamtale, hjertelig velkommen til Canada. 

Vi hadde enda et issue som var en potensiell konflikttema med tollen. Vi sjekket nemlig Impuls inn i Canada 22.juni 2022. Båten kan være ett år i Canada uten å tolle den inn, 1,5 år hvis den er på et verft for reparasjon. Men det skal fylles ut noen skjemaer. Da vi sjekket inn i 2022 fortalte vi tollen om våre planer om å la Impuls overvintre mens vi var hjemme i Norge. Vi var dog sikre på at vi ville være ute av Canada lenge før det var gått ett år. Nå hadde vi seilt inn i Saint Pierre 22.6.2023, og nå sjekket vi inn igjen i Canada bare noen dager senere, men vi hadde ingen bevis på at vi faktisk hadde vært i Frankrike, det ga de ikke. Ville tollen i Canada tro på at vi hadde vært i Frankrike? Heldigvis! De trodde oss, viste aldri antydning til tvil, og de skjønte at vi var på vei nordover, på vei hjem, og ikke hadde noen intensjon om ett nytt år i Canada (selv om vi er veldig glad i Canada!!). De ønsket oss som sagt hjertelig velkommet. Og hvis vi mot formodning skjulle måtte bli lengre enn 4 uker i Candada før vi krysser over til Grønnland måtte vi ringe dem og fortelle vår videre plan. 

Som lovlig i Canada igjen var det ikke noe å vente med, nå var det bare å komme seg ut i byen og oppleve musikken i gatene. Gerorgestreet og Waterstreet er gater med pub på pub på pub på pub med mer eller mindre live musikk, øl, folk, stemning og den irske atmosfæren sitter i veggene og gir pubene det brune preget som gjør at du slapper av over ølen, lytter til musikken og skravler med den du er sammen med (iallefall hvis ikke musikken er for høy - da er det bare å gå til neste pub).

Bartenderen på, Christian`s pub, den første puben vi besøkte i Geroge street, spurte om vi var med på Screech-in? Det satt folk rundt baren som virket som de kjente hverandre alle sammen, og på bordene sto det chips, så vi trodde vi hadde tråkket inn i et lukket selskap. Bartenderen fortalte mye, men på denne snodige engelsken som gjorde at vi ble litt røde i ansiktet og pinlig berørte fordi vi ikke forsto hva han sa - selv om han snakket engelsk. På vei ut forsto vi dog det viktigste han sa til oss, What can I get you? Vi bestilte to pils og forsto at vi måtte sitte ute, for inne skulle det foregå noe som vi ikke fostod hva var. Utenfor var alle bordene fulle, men ved et av bordene satt det et par. Han hadde vi møtt før, for han hadde stoppet utenfor Impuls tidligere på dagen sammen med sønnen sin og stilte mange spørsmål om reisen vår og oss. Nå satt han her med en dame og det var plass til to til rundt bordet deres. Vi hilste på han som om vi kjente han og spurte om vi kunne sette oss ned. Det kunne vi gjerne, han satt faktisk akuratt og fortalte kona si om oss. De var herlige. Og vi hadde det veldig morro. Og de mente vi absolutt måtte bli med på Screech-in. Ok.... hva er det?  Du blir Newfounlander! Det var vi med på. Altså for et show! Bartenderen som vi bare så vidt forsto da han måtte overdøve alle som satt i baren da vi kom inn, holdt nå en monolog om Newfoundlands morsomheter, gjorde narr av språket (det vil si det er ikke sikkert han gjorde narr av språket, men han fortlate om språket og da må man som ikke- newfoundlander bare le), fortalte om historien, røft vær og det du forbinder med Newfoundland. Han serverte oss som skulle Screech-in en kjøttbit, en shot med rom, vi måtte kysse en torsk og han stilte oss spørsmålet:   Is you a Newgoundlader? Hvorpå vi skulle svare: Indeed I is, me ol`cock! And long may yer big job draw" betyr: yes! I am, my old friend, and may your sails always catch wind! Vi var imponerte over showet hans! Det var først senere vi forsto at han holdt dette showet to til tre ganger om dagen og torsken hadde han hatt i ett år... Over høytaleren ljumet sangen Islander! Teksten går som følger: 

I`m a Newfoundlander born and bred - and I`ll be one till I die - I`m pround to be an islander, here`s the reason why - I am free as the wind and the waves that wash the sand -  there`s no place I would rather be than here in Newfoundland.

Lørdag morgen lå vi i sengen og drakk kaffe, nøt Starlinken vi har fått ombord og oppdaterte oss på nyheter, instagram, snapchat og sendte videoer ut om gårsdagens opplevelser, da vi plutselig hørte tunge store støvler trampe over cockpiten vår. Vi tittet ut av lugarvinduet og titter rett opp på en haug med ambulanse-, brann- og politifolk på brygga, og vi forstod at flere av dem var ombord på Impuls.... En ung mann var blitt oppdaget av gutta på den norske båten som lå fortøyd foran oss, han var død og skulle hentes opp av vannet. Marianne valgte å ikke se på han, men Kolbjørn så han. Mannen hadde hvit sjorte og mørk jakke på seg, så kanskje bare en som hadde vært ute å ha det gøy på byen i går og nå ville familien hans få den forferdelige nyheten. Også idag... lørdag 1. juli.... På Canadas nasjonaldag. 

Han fikk oss ut av sengen og vi trasket opp i byen, fikk med oss en militærparade ved krigsminnesmerket, gikk videre stien ut mot Signalhill hvor de fyrte av kanoner kl 12. Vi fortsatte stien ut til Quidi Vidi. Tok en øl på Quidi Vidi bryggeri (de brygger blandt mye annet en øl de har gitt det klingende navnet Iceberg), etter en litt skuffende opplevelse fordi det opplevdes alt for kommersielt gikk vi veien inn til Saint Johns sentrum og  tok en øl på det mye mer sjaremerende bryggeriet Bannerman Brewing Co. 

Etter en pils og Pizza på The Newfoundland embassy Pub and Eatery overdøvet av et band som spilte en noe enerverende irsk musikk kjente vi på følelsen av rastløshet og begynte å snakke om å seile videre. 

Vi heiste seil tidlig mandag morgen, klokken halv seks faktisk. Vi skjulle seile hele 81 nautiske mil for å komme frem til Bonavista lenger nord. På denne seilasen så si så mye hval at vi sluttet å telle dem da vi hadde talt 28 dyr, men vi fortsatte å se dem i timesvis! I tillegg så vi isfjell for første gang på denne siden av equator og på denne siden av det amerikanske kontinentet. 

Bonavista viste seg å bare bli en pitstop for natten. Været beordret oss nordover. Vi  seilte 89 nautiske allerede neste dag og kom frem til Fogo Island. Her blir vi liggende noen dager fordi nordavinden ligger som et teppe over området, og vi skal rett nordover.

Innseilingen til Saint Johns

ombord på en fiskeskøyte

politikeren

Moderskipet til Titan, ubåten som var nede på Titanic, 
lå i Saint JOhns mens vi var der.

Screetch-in

Signal Hill

Saint Johns

Little-paret

Familien Little hadde satt denne på brygga så vi så den 
når vi kastet loss fra Saint Johns

Titter ut av lugarvinduet lørdag morgen

På vei til Signal hill og Quidi Vidi

Når du er lei av øl på pub 
er det fantastisk at de 
også serverer softice

Saint Pierre, Frankrike

Utenfor Newfoundland ligger en bitte liten fransk øy. Vi er virkelig fasinert over hvor mange steder franskmennene har øyer. Også her. Og vi nyter! Vi spiste andebryst, kamskjell, hummer, croicssant, drakk gode viner og hadde ikke noe problem med å nyte de kalde, forblåste og ofte fuktige dagene vi opplevde på denne lille øya. 

Søndag var det Sailors dag. En dag som blir feiret i katedralen på saint Pierre. Katedralen var nesten full og de fleste i menigheten gikk med overdeler med blå og hvite horisontale striper. Det ble båret inn miniatyrer, kopier, av båter. Vi snakker minimalt med fransk, men vi fikk med oss: mer (hav) og bateau (båt) som ble gjengitt et utallige ganger. Sermonien ble avlsuttet med at all i meigheten fikk utdelt brioche. Hele menigheten, med miniatyrbåtene høyt hevet, koret og prestene gikk i kortesje ned til havna, og båtene i havna, Impuls inkludert, ble velsignet. 

Vi gikk turer oppover øya og fikk fantastiske utsyn over den lille øya og havet. 

 

Newfoundland, Francois.

 Utenfor Kanalen som førte oss fra Bras d`or lake ut i Atlanterhavet møtte vi motvind på 20 knop. Den sterke vinden og det grunne havet de første 40 nautiske milene skapte ganske grov sjø. Samtidig som vi kom ut på dypere hav dabbet vinden av og i løpet av natten forsvant den helt og det ble hele 9 timer på jernmotoren før vinden kom tilbake i løpet av formiddagen.

Den golde kysten av Newfoundland sto opp av havet som en vegg, og det var umulig å skimte fjordene som strakk seg fra hvet og inn i landet. Vi fulgte kartet og plutselig så vi innseilingen til Francois mellom to klipper. Vi fikk sterk vind, 30 knop rett utenfor åpningen og når vi kom inn i fjorden ble vinden kastet ned langs fjellsidene og angrep oss med vill kraft. Først når vi var kommet lenger inn i fjorden roet vinden seg og vi kunne nyte solen og skuet av det bittelile tettstedet Francois, hvor vi i løpet av ettermiddagen skulle lære at det bor 54 mennekser. de har en skole hvor det går 4 elever, henholdsvis 17,16,14 og 13 år, hvis vi husker korrekt. 17 åringen fungerer som harbourmaster. Han samlet inn havneavgiften, svarte på alle spørsmålene våre på en litt nasal engelsk. Det er vensklig å forklare en dialekt, men den var slik at vi ikke kunne annet enn å trekke på smilebåndet. 

Utover hele tettstedet spiltes det musikk denne etteremiddagen, en blanding av svensklåt og coundtry. Det var Charlie i det brune huset øverst i bebyggelsen som alltid spilte denne stemningsfulle musikken på dager da solen skinte.  

Over Impuls, der hun lå fortøyd til en flytebrygge innerst i fjorden, ruvet en svart bratt fjellvegg. Opp dit ville vi. Den høyeste toppen het Friaren, og det var en 4,19 kilometer gåtur å komme opp dit, i bratt vakkert terreng. Det var lett skydekket neste dag perfekt vær for å gå den bratte stien opp på fjellet. Der oppe var det som å gå i Jotunheimen. Vakkert. I dalene mellom fjelltoppene var det speilblanke innsjøer. Vi kunne fornemme hvordan vegetasjonen hadde kjempet seg opp og frem mellom vindkastene. 

Hummerteiner har vært et frustrasjonsmoment underveis helt siden vi forlot Chester. Vi er lettere traumatisert etter at vi fikk tau i propellen i Magellanstredet i Chile og hele planen vår om å seile innaskjærs nordover Patagonia ble umulig og gjennomføre. Her i Francois kom vi i snakk med en hummer fisker, en av tre fiskere i dette lille stedet, og han ville gjerne selge oss fem hummer. Oh jess! vår innstilling til hummertegner ble plutselig varme tanker om et nydelig måltid. Vi nøt kokt hummer i tre dager. 

Etter et par netter i Francois var det på tide å seile videre. Vi heiste seg under en knall rød sol, tidlig på morgenen og hadde bra vind hele veien til Saint Pierre, en bitte liten fransk øy utenfor Newfoundland.

Francois, innerst i fjorden

Utsikt fra Friaren

Svartflua var irriterende. Kolbjørn fikk ingen bitt, 
Marianne fikk så mange bitt at det var en skrekk, før 
vi fikk på oss dette antrekket.
Etter bittene hovnet Marianne opp rundt tinningene, halsen og fikk en diger hevelse
under det ene øyet. 

Nova Scotia

 Vi seilte østkysten av Nova Scotia nord-østover. Vinden ga oss nydelig seiling, lange etapper og på kveldene ankret vi opp i beskyttede bukter som ga oss le for vind og bølger. Vi seilte regatta så snart vi så en annen seilbåt - de var det ikke mange av. Vi møtte noen fyrer som samlet tonnevis med tang som ble solgt til hudpleie og kosmetikk industrien. Når de hadde fylt båten sin med tang inneholdt den ca 4 tonn, de fikk 90ca$ per tonn. Etter fire timers arbeide hadde de samlet omtrent 4 tonn.  Marianne er blitt veldig god venn med det nye storseilet vårt. Mestringsfølelse er gøy! Og dette seilet kan hun også heise helt opp uten alt for mye jobb. 

Nord i Nova Scotia i Canada ligger Bras de`or lake. Det er en innsjø som er listet på en av UNESCO`s mange lister over områder som skal vernes. 

Innsjøen er ikke ferskvann og ikke brakk vann, men saltvann. Saltvannet kommer inn i Bras d`or lake gjennom tre inn- /utganger fra Atlanteren. Til tross for at det er saltvann gir det en innsjøfølelse, den smellen, å seile i en innsjø har vi gjort før. Vi gjorde det i St John river system - også i Canada - i 2022. Vi er havseilere, vi blir utålmodige og rastløse av å se land over alt. I områder hvor vi seiler tett på land går det fint, da er det mye å se på og snakke om, men når vi seiler over selve sjøene og ser land i horisonten på alle kanter... da kan det fort bli litt utålmodig stemning om bord. Men det er ikke Bras d`or Lake sin feil, det er oss. Bras d`or var vakkert. Vi ankom innsjøen gjennom en sluse. Det er jo alltid litt ekstra spennende - selv om denne bitte lille slusa her ikke kunne sammenlignes med å gjøre 62 sluser for å komme gjennom Gøtakanalen som vi gjorde i 2014, eller de enorme kreftene vi møtte i slusene i Panama kanalen som vi gikk i gjennom i 2017 og 2021. Her i Bras d`or reduserte de vannmengden med bare 30 cm, og det var kun én sluse. Inne i kanalen fant vi noen nydelige ankringer og vi besøkte sommeridyllen Baddeck. Vi besøkte Graham Bell museet, han som var den første som snakket gjennom en telefon: han sa over linja til kompisen sin: Mr Watson, come here I want to see you. Den første telefonen virket, men Bell måtte allikevel kjempe 18 år i retten for patenten. Museet skildret en meget begavet mann som forsket innen de aller fleste vitenskapelige disiplinene. Det var til å få frysninger av. 

På ettermiddagene/kveldene i Baddeck spiste vi ute eller tok en øl, hørte trubadurmusikk og Marianne ble små tipsy. 

Fra Baddeck var egentlig planen vår å seile en liten strekning og sakte men sikkert nærme oss utgangen av Bras d`or lake. Men vi fikk så sterk motvind - 15-20 knop, at vi måtte slå oss gjennom kanalen som videre skulle ta oss ut i Atlanteren - i flatt vann som her i kanalen er jo det en lek - eller treningsøkt, alt etter som hvordan man ser det. Vi slo 37 ganger i løpet av fem timer, og strekningen som i rett linje var 17 nautiske mil (rundt 31 km) endte med å bli på 27 nautiske mil (omtrent 50 km). Vi kastet ankeret i en beskyttet bukt rett innenfor utgangen ut i Atlanteren. Det siste stykket  ut i Atlanteren er det smaleste stedet på hele Bras d`or lake og må planlegges og times i forhold til tidevannet, mengde nedbør/tørke og vind. Vi hadde fått ett tips om å gå igjennom dette området to timer etter høyvann, slackwater kalles denne perioden, og det hørtes jo logisk ut å gå etter høyvann, for da  ville vi i følge vår logiske tanke få medstrøms ut av kanalen. Kvelden før vi skulle bevege oss ut i havet igjen gikk vi tur langs kysten og ut til dette veldig smale området. Vi observerte noe merkelig, forvirrende og forstyrrende fordi det var motstridende det vi hadde fått anbefalt. Bras d`or lake var på vei fra høyvann til lavvann - hvor vi ville tro at strømmen skulle gå ut, men det gikk vitterlig innover... Det ville si at vi ville få motstrøm hvis vi gikk gjennom på anbefalt tidspunkt. Neste morgen, mens vi drakk morgenkaffen satte vi nesten kaffen i halsen da vi kom over en artikkel som fortalte oss akkurat det vi hadde observert kvelden før, strømmen her er kontraintuitiv. Det vil si at når tidevannet går mot flo går strømmen ut og når den går mot fjære går strømmen innover. Puha vår utregning av når vi skulle sette kurs mot Atlanteren ble plutselig satt på hodet. Strømmen i denne kanalen kan komme opp i 6 knop. Vi skulle etter kanalen krysse over til Newfoundland og ønsket å ankomme den lille fjorden i Newfoundland som var vårt neste mål, i dagslys. Dette gjorde at vi ikke kunne vente på det riktige tidspunktet for å gå gjennom kanalen, da ville det være mørkt før vi kom frem til Newfoundland. Etter en diskusjon om værmeldingen og følge anbefalinger contra gå på "lykke og fromme", falt beslutningen vår på å gå igjennom NÅ, rett før høyvann, vi hadde jo muligheten til å snu hvis strømmen ble for sterk. Det viste seg å bli en meget uproblematisk kryssing. Vi har 55 hestekrefter på jernhesten, så det skal litt til å stoppe oss når vi først har bestemt oss. Selv om vannet kokte rundt oss var ikke strømmen verre enn at vi gikk fint igjennom. Og det er jo klart at når veldig mye informasjon forteller om hvor skremmende en strøm kan være, så sammenligner, i allefall Marianne, med det vi har vært igjennom før - og vi har opplevd å "bli fanget" i en whirlpool i Alaska, og DET var skremmende og enorme krefter og DET vil vi ikke oppleve en gang til! Men dette var ikke i nærheten av noe som helst skremmende. Newfoundland here we come! 

Skogstur i den tette urskogen langs kysten av Nova Scotia

Vi seilte innaskjærs nord på Nova Scotia før vi seilte 
over til Bras D`or lake. Det var vakre kanaler.

Samler tang til makeup og hudpleie industrien

Hummerteiner med laaaaange tau mellom teine og 
flyteelement

Canso