SY Impuls

tirsdag 26. juli 2022

Etappen fra Bermuda til Canada

Etter to uker på Bermuda var vi overklare for å seile videre. Vi var klare for kjøligere dager og mindre stekende sol. Bermuda var jo bare et sted vi tilfeldigvis kom innom på vei nordover, Canada har vært et mål lenge. Av overtroiske grunner starter vi aldri en lenger seilas på en fredag. Det er en gammel sjømannsmyte om at det bringer ulykke. Så da været skulle slå til med riktig vindretning på en fredag var det bare å smøre oss med tålmodighet og vente med avreise til lørdag. Lørdag var vi veldig klare til å dra. Vi sjekket ut av Bermuda. Tollbetjenten fulgte oss ombord i dinghyen, hun måtte bære ombord taxfree drikken vi hadde kjøpt på den legendariske Goslinger butikken i Hamilton, det hadde vi ikke lov til å gjøre selv. Vi heiste storseilet mens vi fortsatt lå for anker med baugen pekende rett inn i vindøyet. Med ankeret oppe seilte vi ut den smale kanalen på bare 70 meter bredde. Vi seilte forbi alle fortene og kanonene som har beskyttet Bermuda for inntrengere i mange hundre år. Inn og utseilingen til Bermuda er begrenset av et korallrev som omgir øya. For å komme til de to store byene på Bermuda, St Geroge og Hamilton, må man seile gjennom en smal åpning i revet, og langs land er det strategisk plassert ut kanoner som skyter på alle uvelkomne gjester. Så det har gjennom tidene vært umulig å angripe Bermuda. Vel ute av kanalen var det bare å slippe ut genoaen og sette seil mot Canada, nærmeste land i nordlig retning. Den første dagen hadde vi nydelig medvind, før nordavinden fant oss og ga oss motvind resten av turen. Vi presset oss mot vinden på vei mot området der hvor vi skulle krysse Golfstrømmen. Vi var spente på hvordan vi ville oppleve den kryssingen, men den forekom oss rolig. På et tidspunkt fikk vi høy fart, gikk i åtte knop i lite vind, da skjønte vi at vi var på vei MED golfstrømmen, og hvis vi fortsatte med det, uansett hvor fristende det er å gå så fort, så ville den ta oss østover og vi skulle nordvestover til Saint Andrews i New Brownsvik. Vi merket vi hadde krysset golfstrømmen og befant oss nord for den, ved at temperturen i vannet sank med fem grader. Tredje dagen underveis hadde vi en rolig periode. Vinden hadde dabbet av og Kolbjørn skulle frem på dekk for å komme til masten å ta ut et rev i storseilet for at vi skulle få mer fart gjennom vannet. Han surret tauet rundt vinsjen for å vinsje opp storseilet da han plutselig sto med vinsjen i hånden. Vinsjen hadde rett og slett knukket rett av festet til masten. Dette kunne like gjerne, og kanskje mer sannsynlig, skjedd mens vi var i mye vind og heller skulle revet seilet. Det hadde opplevdes mye mer voldsomt og utrygt. Noen ganger føler vi at noen holder en hånd over oss. Vi improviserte og brukte en av de andre vinsjene i masta, som egentlig har andre designerte oppgaver, men som nå ble brukt til storseilet. Vi hadde flere besøk av lekne delfiner som svømte og hoppet rundt baugen. Vi erfarte også noe nytt i møte med disse delfinene. Vi lå i lugaren på kvelden og hørte delfinene snakke på utsiden av skroget. Neste morgen når Marianne stop opp kunne hun igjen høre delfinene snakke sammen på andre siden av skroget. Hun gikk opp på dekk og frem i baugen og ble vitne til en flokk delfiner som lekte rundt baugen mens solen sakte kom opp over horisonten. En fisk bet på snøret en kveld rett før vi egentlig hadde plan om å dra inn snøret. Og for en glede vi opplevde da vi oppdaget at vi hadde fått en yellowfin tuna på kroken. For en delikatesse! Vi hadde problemer med å laste ned værmeldingene underveis. Predictvind, som er det programmet vi laster ned værdata med, ville plutselig ikke godkjenne passordet vårt. Så vi hadde ingen tilgang på vardata underveis. Den fjerde dagen begynte det å føles utrygt, så vi sendte en melding via satelitter til Christian som sitter på et shippingkontor i Oslo, og ba han sende oss værmelding for de to neste dagen. Det gjorde han og vi følte oss trygge på den værmeldingen hele veien inn til Bay of Fundy i New Brownvick i Canada - da var vi liksom fremme og tålmodig lot vi vindstilla og tåken omtulle oss.

Bermuda

Storm i Saint Georgs harbor

Clipper race- båtene

Morro å bakebrød i varmen-
den hever så lett

Hvordan få litt mer kjærlighet av Kolbjørn: bak brød

saint Georges

Storm i havna

Nordligste tuppen av Bermuda

De murte betong takene

Søndagsregatta - vi er tilskuere

En av Clipper race båtene kommer inn.

Bermuda

Det første døgnet vi var på Bermuda var dominert av den tropiske stormen Alex. Det røsket og rev i Impuls der vi lå fortøyd til tollbrygga. Vindmåleren vår viste maks vindhastighet på 56 knop, tilsvarende sterk storm. Sjøen inne i havnebassenget var grov. Krappe bølger var toppet med hvitt skum. Når vi kom oss i land var det umulig å stå stille, vi måtte trippe på stedet for å holde balansen. Det var voldsomt. Vi følte oss heldigvis trygge med tre tamper fortøyd til tollbrygga. Det mest voldsomme var egentlig alle seilhistoriene vi ble fortalt de neste par ukene mens vi ventet på bra vind for å seile fra Bermuda til Canada. Det var ikke gamle historier, det var rykende ferske nyheter om hvor tøft havet kan være.

Vi hørte om to unge gutter som ønsket å mønstre på en ny båt. Den tyske båten de hadde vært mannskap på, var blitt slått ned av en monster bølge. Båten forsvant på havet og mannskapet ble reddet av den Amerikanske kystvakta.

En kaptein på en sveitsisk båt døde av hjerteinfarkt i det de kastet tampene på land i Bermuda - man kan jo bare forstille seg hva de hadde vært ute for som slet han helt ut.

Flere båter kom inn med totalt opprevne seil.

Og en fransk båt med tre unge gutter om bord ble sendt ut av Bermuda før de hadde fått sjekket inn, uten å få fylle vann og kjøpe mat. Guttene selv sa de ble kastet ut fordi de ikke hadde de 2500 kronene det koster å sjekke inn i Bermuda, men tollmannskapet som kastet dem ut sa at de ikke var samarbeidsvillige og hadde ikke tillatt tollen å komme om bord. Vi vil aldri få vite sannheten om den historien eller få vite hvordan det går med de tre unge franskmennene der ute. Uansett fikk vi vist bra sjømannskap. Kolbjørn kjørte over til den slitne båten de seilte, med det vi hadde av vann i løse tanker (tilsvarende nok drikkevann til de kommer til Azorerne). De manglet bøtte, så de fikk en av oss. Vi tilbød dem penger så de kunne sjekke inn. De takket nei til pengene men var overmåte takknemlige for tilbudet. Dette er kanskje det nærmeste vi kommer sannheten til historien om landet som kastet ut seilere uten tilstrekkelig proviant. Neste mulighet for landgang ville de ha om omtrent tre uker.

I tillegg til å snakke med seilere som kom inn til Bermuda hadde vi VHF `en på kanal 27, Bermuda radio, hele tiden. Med den fikk vi med oss marine varsler, værmelding, båter som kom og gikk og hvis det var noe spesielt med noen båter. Et par dager fulgte vi med på etterlysningen av en forlatt seilbåt som sist var observert 200 nautiske mil utenfor Bermuda, mellom Bermuda og USA. Den kom ikke til rette så lenge vi fulgte med.

Bermuda er et britisk oversjøisk territorium. Det vil si at dronningen av Storbritannia utnevner en guvernør som sørger for den interne sikkerheten i Bermuda og Bermuda er avhengig av det britiske forsvar, utenrikspolitikk og handel.

Bermudas valgspråk er: Hvis skjebnen bevarer oss. Etter at vi har opplevd en tropisk storm på Bermuda og opplevd hvor utsatt for vær og vind dette landet ligger plassert midt i Atlanterhavet, så har vi forståelse for valgspråket deres. Men Bermudeserne har sørget for at det ikke bare opp til skjebnen å bevare dem. Alt er av kvalitet på Bermuda. Alt fra stæsj til bygningsmassen. Etter å ha vært på mange øyer i Karibien og sett hvor ødeleggende vind kan være, så har de på Bermuda gjort sitt for at de skal bevares. Alle husene er bygget i mur. Takene er bygget i betong. Takene er konstruert slik at de samler vann, renser det og samler vannet i sisterner ved hvert hus. Og husene er bygget så tett i tett at ikke mye er overlatt til naturen. Det største grønne området vi så var en 18-hulls golfbane.

All denne kvaliteten koster, levekostnadene på Bermuda er høye. Det hjalp oss lite at den norske krona er veldig dårlig for tiden. Den Bermudiske dollaren tilsvarer verdien på en amerikansk dollar, det tilsvarer 10$ = 100,22 kroner. Det eneste vi ikke ble sjokkert over prisen på var grønnsaker. Øl ute på byen kostet 100 kroner for en 0,33 flaske pils. Vi måtte være prisbevisste når vi handlet inn.

Bermuda har et velutviklet system for offentlig transport. En dag tok vi Bussen til Hamilton, hovedstaden på Bermuda, og en dag tok vi ferje dit. I Hamilton gikk forretningsmennene med bermudashorts. Shorts som rekker til knærne, komplettert av høye knestrømper, skjorte, gjerne slips og gjerne en casual jakke eller vest over. Menn i alle aldre gikk med denne outfitten.

Vi opplevde Bermudesere som veldig hjelpsomme. Vi rakk ikke å trykke på google-kart ikonet på telefonen før en Bermudeser ville stoppe opp og spørre om vi trengte hjelp. Bermuda er så lite at det virket som om alle vet hvor alt er. Og så lite at alt vet alt om alle, ble vi fortalt. En kveld vi tok en øl sammen med en amerikansk seilbåt i yachtklubben spurte bartenderen oss på en bekreftende måte: Dere liker å gå tur dere? Ja det kunne vi ikke nekte for. Har du sett oss? Nei, det hadde hun ikke, men en av de andre medlemmene i klubben hadde sett oss. Vi hadde flere fine kveldsturer i St George. Den kjølige temperaturen på kvelden, lyset, solnedgangen, alle de fine husene og hagene ga oss fine turer. Og ikke minst utsikten over havet når vi kom opp på toppen av øya.

Med sin plassering midt i havet med mye vind er Bermuda et yndet sted for seilere. Bare i løpet av de to ukene vi var der kom det inn to regattaer fra havet. Annapolis boat race, som seiler fra USA, og Clipper race, som seiler jorda rundt. Hver ettermiddag var det unge seilere som trente i havnebassenget rundt Impuls. På søndagen var det to regattaer som vi kunne følge med på mens vi først drakk kaffe på dekket til Impuls og utvidet det til lunsj.

Men vi skal videre. Vi skal til Canada. Vi fulgte nøye med på værmeldingen for å få fordelaktig vind nordover. Det var ikke så ofte det forekom. Det første værvinduet kom rett etter at stormen Alex hadde herjet, men da var ikke vi klare. Det neste værvinduet kom etter at vi hadde vært to uker på Bermuda. På tide å sette seil nordover!

mandag 13. juni 2022

Bermudatriangelen

Vi hevet ankeret fra bunnen ved Conseption Island, Bahamas, med kurs mot Bermuda. Med Storseilet allerede oppe seilte vi medvind ut fra ankringen, storseilet ut mot babord side. Marianne beveget seg bakover i båten etter å ha sikret ankeret i baugen og vi vinket ivrig, begge to, til våre britiske naboer og ønsket dem "safe sailing og Fair Winds" (og det kunne de trenge for den båten så sliten og medtatt ut og trengte mer enn en kjærlig hånd), i det vinden kommer litt mer fra babord side slo bommen i en forrykende fart over mot styrbord side - rett i skallen på Marianne, så det klirret. Donaldkulen utviklet seg raskt, blodet rant og Kolbjørn var livredd fordi det så ut som om Marianne var ved å seine om og falle bevisstløs ut i vannet. Det var som om Bermudatriangelen sendte oss en velkomsthilsen. Dette berømte havområdet som er kjent for alt for mange sporløst forsvunnede båter og fly.

Turen tok oss seks dager. Opp til flere ganger rakk Marianne så vidt å tenke at dette er jo ganske begivenhetsløst, før det hendte et eller annet som var verdt å skrive hjem om.

Vi hadde en nøye planlagt matplan for de første tre dagene. Klokken var innstilt så den pep hver time, annen hver time for mat og drikke. Maten var for det meste laget på forhånd, det som ikke var laget var så enkelt å tilberede at det var en lek å stå i byssa. Vi hadde bakt to brownies så vi kunne ha brownie "pause" to ganger om dagen hele turen. Med så mye mat og drikke slapp Marianne å bli så medtatt som hun har blitt de siste par seilasene fordi hun ikke har fått i seg nok mat og drikke.

Vi seilte i medvind, 8 til 15 knop, for det meste rundt 10 knop, hele etappen. Vi hadde en snittfart på 6,4 knop. De første tre ettermiddagene ble vi inntullet i forferdelige tordenvær. Til tross for at vi prøvde å endre kurs for å unngå de svarte skyene som beveget seg over himmelen, ble vi innhentet av dem, ofte uforstående til hvordan de plutselig kunne være her. Uværet begynte gjerne med sterk vind, i styrke som en kuling. Denne vinden var gjerne bitene kald før lynet slo ned i sjøen rundt oss i alle retninger og temperaturen steg igjen. Uværet var som regel over i løpet av et par timer, men bare tanken på at vi var i Bermudatriangelen og alle skipene som sporløst har forsvunnet her, gjorde jo uværet litt mer spennende enn nødvendig.

Vi så et par båter/skip hver dag og da gjerne i sammenheng med uværene som kom over oss på ettermiddagene. De kom som en påminnelse om alle skipene som er sporløst forsvunnet i Bermudatriangelen.

Den fjerde dagen hadde vi noe å feire, vi feiret med en øl og cigar/cigarillo. Vi feiret at vi hadde kommet gjennom den første ettermiddagen uten uvær.

Den femte dagen heiste vi genakkeren og suste av gårde! Det var to og ett halvt år siden sist vi hadde den oppe, så vi var spente på om vi husket prosedyren. Noe satt i fingrene, noe hadde vi glemt, men vi fikk den opp, det tok bare litt lenger tid enn det bør gjøre under en regatta. Etter tre timer flyvende under gennakeren, hvor vi den siste timen hadde fulgt med på noen mørke skyer i horisonten, måtte vi plutselig rive ned Genakkeren i det uværet kom som kastet på oss. Vi fikk den ned og seilte det resterende døgnet til Bermuda under bare genoa og storseil.

Vi hadde fiskesnøret ute over ripa hver dag. Helt til den siste dagen var det bare sjøfuglene som var interessert i kroken vår. Den siste dagen forbarmet en Wahoo seg over oss. En fin størrelse som ga oss nydelige måltider til lunsj og/eller middag i fire dager.

Hver dag underveis lastet vi ned værdata, det vil si, de to siste dagene prøvde vi å laste ned værdata men fikk beskjed om at satellittelefonen ikke kunne finne noen satellitter. UÆHHHH!! Bærmudatriangelen.

Sjøkartet vi bruker kunne heller ikke laste ned kart over store strekninger mellom Bahamas og Bermuda. UHÆÆÆÆ! Bærmudatrianglen.

Når vi ikke hadde mer enn rundt 30 nautiske mil igjen til Bermuda, ble vi kalt opp av Bermuda radio på kanal 16. De kunne se oss på radaren. De ville ha all mulig informasjon om Impuls og sikkerhetsutstyret ombord. De ba oss lytte til deres arbeidskanal VHF 27, og de ville kalle oss opp igjen om drøyt en halv time. På VHF kanal 27 leste de rutinemessig opp marine advarsler og værmeldingen. Vi trodde vi hørte syner. En tropisk storm ved navn Alex ville treffe Bermuda om få timer. Det ble meldt om vindkast opp i 70 knop på utsatte steder. Det var for oss bare å holde alle klutene oppe til tross for at det blåste 25-35 knop. Vi holdt en snitt fart på 7,4 knop det siste stykket inn til Bermuda. Vi rakk frem rett etter at det var blitt mørkt. Innseilingen til Bermuda er en trang kanal på bare 70 meter i bredden. Månen var ikke på vår side, men de røde og grønne bøyene klarte vi å få på riktige sider av båten, respektive styrbord og babord side. Inne i havnebassenget ble vi bedt om å legge oss til toll-brygga med det samme vi kom inn, slik at vi fikk sjekket inn. Da vi fortøyde til brygga hadde det blåst opp enda mer. Vi gjennomgikk det byråkratiske som skal til når man kommer til et nytt land, og som føles veldig tidkrevende når vi vet det er en storm på vei. Ferdig med byråkratiet tilbød tollerne oss å bli liggende på brygga deres. Vi måtte bare trekke Impuls litt lenger frem slik at danskene som skulle komme inn etter oss kunne få plass bak oss. Det føltes ikke greit å gå ut å ankre mellom andre båter, i mørket, nå som vinden tok til i styrke. Vi takket ja til tilbudet. Inne ved brygga der vi hadde fortøyd Impuls blåste det full storm, med maks vind på 57 knop. Slik blåste det i over 12 timer. Vi vet fra en båt som kom inn med totalt opprevet storseil og ingen motor, at ute på havet hadde det blåst opp i 70 knop, orkan (alle vindstyrker over 63 knop er orkan).

Seiling i Bermudatriangelen var et close race til det fatale, men det gikk fint og etter alt var det en nydelig seilas med god vind, god fart og god stemming. Og hadde det ikke vært for at vi seilte Bermudatriangelen hadde det vi opplevde heller ikke vært så skremmende.

Wahooen vi fikk som sashimi

Avslappende dager

Wahooen!

Bahamas

Bahamas overrasket oss. Vi elsket det. Etter en måned var det allikevel tid for å seile videre, vi begynte så smått å bli klare for det.

Vi hadde et fordomsfullt forhold til Bahamas. Vi forestilte oss mange øyer, mange strender, mange båter, veldig mange turister, og veldig dyrt. Alle fordommene våre stemte, men mengden av det hele avhenger av hvor i Bahamas du er, og det var det som gjorde at vi kom til å elske Bahamas.

Bahamas består av 700 små og store øyer. Veldig mange av disse øyene er ubebodde, og kun tilgjengelige for folk med båt. De 700 øyene har en befolkning på totalt 400.000, 274.000 av disse bor i hovedstaden Nassau. Altså er det veldig mange øyer som har få eller ingen innbyggere. Det ga oss opplevelsen av å seile i øde områder.

Bahamas består av sand og koraller. For det meste sand, og dermed er de aller fleste av disse 700 øyene omkranset av hvite strender. Sanden er den hviteste, mest finkornete sand og dekker milevis med kystlinje. Vi seilte fra Cuba til The Rugged Islands. En kjede som hovedsakelig består av ubebodde øyer, et utall i antall. Bare en av de små øyene har et lite tettsted, Duncan Town. Vi besøkte Duncen town i utgangspunktet for å sjekke inn i Bahamas, men det lot seg ikke gjøre der.

Duncan Town viste seg i være totalt ramponert av orkanen Irma i 2017. Fordi mange av øyene i Bahamas led samme skjebne det året, har myndighetene et svare strev med mange ulike reparasjonsprosjekter på forskjellige øyer spredt utover i Bahamas, og det hjalp ikke at Covid dominerte et par år i mellomtiden. Dermed er Duncan Town fortsatt sterkt preget av skadene etter Irma, men de er i gang med å bygge opp igjen hus som var jevnet med jorden og rive bygninger som bare ble filleristet av Irma. Tror ikke vi så ett eneste hus som ikke bar preg av skadene Irma påførte det. Stedet har rundt 50 innbyggere i stort og smått. Dunkan town hadde ikke noe tilbud for to tørste og sultne turister, annet enn en liten dagligvarebutikk med veldig begrenset utvalg. Senere lærte vi at postbåten kommer en gang i uken med leveranser til øya, så hadde vi vært litt smarte så hadde vi handlet det vi trengte der. Det skulle nemlig vise seg at det ble lenge til vi kom til noe sted det var mulig å handle mat. Vi har jo seilt mange steder hvor vi har begrenset innkjøpene våre fordi øyen vi har vært på, får så sjelden varer levert ,slik at vi ikke vil tømme butikkhyllene til ulempe for de lokale. Butikken i Duncan Town var mye mindre utstyrt enn de fleste andre øyer vi har besøkt, så dermed slo denne sosiale tanken inn i Marianne slik at vi ikke kjøpte inn noe, og endte med å angre veldig på det da vi gikk tomme for mel, olje, egg og øl. Uten mel kunne vi ikke steke surdeigspannekaker til frokost, eller bake noe annet. Vi gikk tomme for øl, så en periode delte vi en 0,33 liter ølflaske til solnedgangen. Vi gikk tomme for egg. Noen dager stekte vi mat i smør i stedet for olje. Vi hadde mat nok, men måtte være kreative, og kunne ikke velge og vrake i inspirerende oppskrifter. En dag vi var veldig fysne på noe søtt bakte Marianne Brownie med grovmel, det siste vi hadde, i stedet for hvetemel, som vi var tomme for. Og de to eggene som skulle tilsettes i oppskriften ble erstattet med 4 ts bakingsoda og 4 ss eddik og 2 ss vann. Brownien dekket vårt søtbehov, og smakte veldig godt. Heldigvis hadde vi spart på en flaske bobler som vi spratt på 17 mai.

Dagligvarebutikken i Duncan town drives av Maxin og da vi møtte henne var hun i gang med å rense konkylier i et skjul bak butikken. Maxim ga oss en introduksjon i hvordan vi skulle rense konkylier og hun fortalte historier om hvordan Irma hadde herjet stedet og eiendommen hennes.

Bahamas har et vrimlende liv under havoverflaten. Til stor glede for oss. Vi snorklet, Kolbjørn med speargun og Marianne med dinghyen på slep. Når Kolbjørn skjøt en fisk eller en lobster (hummer uten klør) trakk Marianne inn dinghyen så fort som overhodet mulig mens vi begge speidet etter hai. Erfaringsmessig rekker vi ikke å få med oss at det er hai i området før haien kommer byksende fra "ingensteds hen" og snapper til seg byttet vi har på spydet. Så strategien vår var å få byttet opp i dinghyen så fort som overhodet mulig. Etter byttet bykset Marianne som regel opp i dinghyen mens Kolbjørn gjerne hadde litt mer is i magen og ville skyte et bytte til. Den ene ettermiddagen vi snorklet ga han derimot opp å prøve å få en fisk i tillegg til den som lå i dinghyen, fordi det var en hai som sirklet rundt han og bare ventet på at han skulle skyte en fisk, slik at haien fikk et enkelt måltid. Hvis vi ikke fikk fisk eller lobster på spydet var det ikke noe problem å plukke konkyleier eller Welk (ligner på kongesnegler) i strandkanten. Vi nøt godt av det havet bød på, og det overrasket oss hvilke mengder det var å glede seg over. Vi fisket en ny favoritt fisk. Yellowfin grouper. Det var med tungt hjerte vi oppdaget, ved hjelp av google, at denne fisken er nær ved å bli utrydningstruet, det var ikke oppgitt i vår fiskebok. Vi pleier å vite hva vi skyter speargunen etter, men denne fisken hadde en så utmerket størrelse, (6 kg), så vi gikk på kompromiss med oss selv og det ga oss flere veldig smakfulle måltider. Vi renset denne fisken når vi var tilbake på båten og da kom det en hai svømmende. Haien kom tilbake hver ettermiddag når vi renset fisk. Den morgenen vi skulle forlate ankringen lå haien og sov på bunden under Impuls og våknet ikke før vi begynte å dra opp storseilet for å seile videre.

Fra The Ragged Islands seilte vi langs vestkysten av øy kjeden Jumentos, som også var en samling av ubebodde øyer. Som sagt så er øyene hovedsakelig dominert av sand. Det er bunnen av havet også. Sandbunnen farger havet turkis. Havet er så turkis at det reflekteres i fjærene til de hvite hettemåkene eller Common Ternene som flyr over havet, slik at de også ser turkise ut. Til og med skyene kan oppleves turkise.

Sandbunden gjør ankringen enkel. Ankeret satt med det samme hver gang vi ankret. Vi slapp ankeret, la ut rundt 5 ganger dybden i kjetting og bakket litt slik at ankeret fikk gravd seg ned i sanden og vips så var vi klare for det været som skulle komme.

Vi opplevde tordenvær nesten hver eneste ettermiddag og eller kveld. Når vi lå for anker lynet det som regel på slik avstand at vi bare beundret det i horisonten og krysset fingrene for at det ikke skulle komme nærmere.

Bahamas dekker et digert havområdet og nesten hele området er ikke dypere enn max 5 meter og ofte mye grunnere. Mange steder er det så grunt at man ikke kan seile i området med større båter. Det gjorde at vår fordom om at "Bahamas er invadert av båter" ikke slo helt til. Mange båter kan ikke gå i de områdene vi seilte i, rett og slett fordi de stikker for dypt under vannlinjen. Rundt Long Island skulle vi få oss noen overraskelser i forhold til dybdene. Da vi seilte fra Jumentos til Salt Pond på Long Island var det kun èn rute vi kunne følge, og den gikk gjennom Comer Channel. En smal kanal på 11 nautiske mil, den er ikke mer enn 0,2 til 0,4 nautiske bred og 2 meter dyp på lavvann. Impuls stikker 2 meter dypt. Vi planla å gå igjennom kanalen på høyvann, det gikk fint helt til motoren begynte å fuske og vi så på hverandre og visste at her var det bare å bytte dieselfilter. Det tar ikke lang tid, men det er allikevel et spenningsmoment og gir en usikkerthet i forhold til tidevann og tid. Med et nytt dieselfilter kom vi oss gjennom den grunne kanalen med margin. Men det er nervepirrende når dybdemåleren bare viser 2,1 meter under kjølen.

Utenfor Salt Pond på Long Island senket vi ankeret på sandbunnen og fikk det til å feste godt med det samme. Fem dager senere, etter at vi hadde kjøpt inn mat, gått på restaurant og gått ut og tatt noen øl, skulle Kolbjørn bytte zinkanedode på akslingen. I den sammenhengen oppdaget han at det bare var en knyttneves avstand mellom kjølen vår og sandbunnen, og den subbet borti forhøyninger i sanden, og nå var det høyvann... Plutselig slo det oss at vi hadde ligget veeeeldig stille disse dagene. Som regel beveger båten seg alltid fra side til side slik at baugen peker inn i vinden. Vi hevet ankeret og flyttet Impuls lenger ut og erfarte at vi her ute beveget oss med vinden. Heldigvis var det bare sandbunn der inne så ingen skade hadde skjedd med kjølen.

Bahamas ligger ikke langs noen av de rutene man typisk seiler når man er på langtur, dermed møtte vi ingen andre langturseilere i løpet av den måneden vi var i Bahamas. I stedet møtte vi amerikanere som brukte Bahamas som sin lekegrind.

En av de siste seiletappene våre i Bahamas seilte vi nordover langs Long Island på vei til Conseption Island. Her hadde vi i planleggingsfasen av turen ikke zoomet langt nok inn på kartet og så på hverandre med store øyne da vi oppdaget på sjøkartet at vi var på vei inn i et området der kartet viste to meter dybde og denne gangen ikke hadde planlagt seilasen i forhold til tidevannet. Men noen ganger er vi heldige og denne gangen gikk det også fint. PUHUU. Spenningen ligger jo også i om kartet viser riktige dybder. Vår erfaring var at de kartene fra Navionics på telefonene som vi bruker stemte med den virkeligheten vi seilte i. Vi satt ofte begge to med nesene ned i hver vårt kart, for å unngå overraskelser som var varslet på kartet, i stedet for å ha øynene skuende utover havet. Navionics kart på plotter stemte overhodet ikke med bunnforhold, så vi var veldig glad vi hadde lastet ned app og kart på tlf.

Det turkise vannet i Bahamas var så klart at vi ikke hadde noe problem med å se bunnen, men det var umulig å estimere dybden. Det var umulig å si om det var en halv meter eller fire meter under kjølen. Oppgaven med å "se etter korallhoder" var umulig fordi enhver skygge eller fargeforandring i vannet kunne være en grunne, og ga den som holdt utkikk magesår hver gang man nærmet seg en skygge i vannet som ikke var gjengitt på kartet.

Den dominerende vindretningen i Bahamas er øst- sør/øst. Alle de ankringen vi valgte lå på lesiden av øyene, men vi gikk gjerne på tur over øyene og kom over dit hvor vinden blåser på og blåser med seg søppel, så mye søppel, skremmende mye søppel. Det var noen få av strendene på le side av øyene som også var veldig forsøplet, men da var det tydelig søppel som bevisst var forlatt av folk.

Rundt om i verden finnes det Blue Holes, Dype "hull" under havoverflaten. Verdens nest dypeste Blue Hole er Deans Blue Hole og ligger ved Long Island i Bahamas (Det dypeste ligger i Kina). Deans Blue Hole er 202 meter dypt. Her gjennomføres det hvert år forsøk på verdensrekorder i fridykking. Verdensrekorden er på hele 126 meter og ble gjennomført i Deans Blue Hole i 2020. Vi leide bil en dag og kjørt Long island rundt. I bagasjerommet hadde vi våre finner, snorkel og dykkermaske og vi skulle sette personlig rekord i Deans Blue Hole. Vi gikk ned henholdsvis rundt 10 og 8 meter. Vi har svømt i havet flere ganger hvor dybden er på flere tusen meter, gjerne 4000 til 5000 meter, men opplevelsen av å svømme i et hull ga en helt annen opplevelse, mer klaustrofobisk, og ikke den frihetsfølelsen som det gir å svømme i havet.

Et annet "hull" vi besøkte på bilturen langs Long island var The Shrimp Hole. De lokale vi snakket med synes det var den merkeligste turistattraksjon, men vi opplevde den som både vakker og underholdene. The Shrimp Hole er en grotte med grunnvann. Nydelig temperatur i vannet. Vi svømte inn i grotten og beundret sollyset som kom gjennom hullene i taket og som lekte i vannet. I vannet svømte det knallrøde reker og i luften fløy det flaggermus.

En av gledene ved å komme til en bebodd øy er at vi kan "gå ut". Spise på restaurant og ta en øl blant folk. På Long Island gledet vi oss over det samme. Men av en aller annen grunn var vi alltid misfornøyde med den maten vi hadde bestilt. Det var alt for fett. Selv om det er vi som velger hva vi skal bestille fra menyen var vi ved å gi opp hele "spise ute"-prosjekt da vi kom over reklame for "Chez Piere". Vi så for oss den franske menyen og lot oss ikke stoppe av den elendige traktorveien med spisse stener, som kunne ha satt en stopper for gleden over leiebilen, som førte inn til Chez Piere. I enden av veien åpenbarte det seg et lite resort med en eksentrisk Canadisk kokk. Fransk-Canadisk. Den karismatiske personligheten hans og stedets atmosfære overdøvet den kulinariske erfaringen, til tross for at han serverte oss en kjedelig Mahi Mahi som definitivt ikke var Catch of the day og den nydelige leverposteien vi bestilte til forrett ble servert på tørt brød. Vi Storkoste oss uansett! og synes dette var en verdig avslutning på vårt Bahamas opphold.

Kajaktur i The Jumentos

Delfiner hadde vi følge med flere
ganger

Impuls ankret i The Jumentos

Welk. (Konge snegler?)

Den første stranden vi kom til på Ragged Island.
Det var den fineste stranden vi hadde sett. Bahamas
bød på bare slike strender.

Vi fikk en baracuda. De lokale var veldig påståelige
og mente vi kunne spise baracudaen her inne på
grunna. Vi har jo i "alle år" kastet baracudaen tilbake
i sjøen fordi den kan være giftig. Denne gangen turte vi å
spise den. Det gikk bra.