Østkysten av Newfoundland

Klokken ringte kl 05.00. Vi stønnet og lurte på hva vi drev med. Alt for tidlig å stå opp. Så skjer det som gjerne skjer når du bare kommer deg ut av sengen - plutselig er det helt ok og egentlig ganske digg å stå opp tidlig. Det er en annen ro, et annet lys. Ingen tid å miste, vi skal seile langt til neste ankring og håper å komme frem før mørket senker seg. Denne siste natten i Saint Johns hadde vi ligget utenpå en Colin Archer replica. Kapteinen hadde sagt at vi måtte banke på skroget hans når vi skulle dra, han var oppe kl 04.30 uansett. Vi hadde så hardt for å tro på han at vi ikke hadde hjerte til å vekke han, men når Marianne tråkket over på dekket hans for å løsne fortøyningen poppet han opp av luka, så uforskammet frisk ut og hadde ikke engang sovesveis. Vi vinket farvel! 

Vi hadde lagt oss utenpå denne replikaen med en Irsk eier/kaptein fordi han lå tettest på den restauranten som hadde vannkran i husveggen og gladelig delte vannet sitt med seilere. der fikk vi fyllt opp alle tankene våre med vann.

Vi heiste seil.  Marianne er spesielt fornøyd med det nye storseilet vårt som vi fikk sydd hos Quantum seil i Oslo. Ikke bare tar det oss fort frem, men det er sydd i spektra duk, så det veier ikke ikke mer enn at Marianne kjapt kan heise det.  

Vi seilte nordover, vinden var for det meste fin seilvind. Når vi var kommet så langt som Trinitybay så vi to hval, ikke så langt fra båten. De var tydlig på jakt. Kom opp til overflaten som to store sorte kjemper prustet store dusjer med havvann opp i luften før de forsvant ned i havet igjen. Raskt skulle vi oppdage at det ikke var bare disse to som var her. Det var mange. Mange. Vi begynte å telle dem , sluttet å telle når vi kom til 28 stykker og flere og flere fortsatte å følge oss nordover i mange timer. Det føltes nesten som vi kunne gå på ryggene deres og komme oss tørrskodd i land.  Vi kunne plutselig høre et stort dypt pust, snudde oss raskt etter lyden og kunne se en stor kjempe. Før de forsvant viste den oss en ekstra oppvisning, da stakk den halen majestetisk i været og forsvant ned i dypet. 

Her ute spottet vi også isfjell for første gang. Ute i horisonten lå tre digre isfjell og minnet oss på hvilke nye utfordringer som kommer jo lenger nord vi beveger oss. På ettermiddagen kom tåken.  Sørover, typ Nova Scotia, er tåke som regel sammenfallende med vindstille, her på østkysten av Newfoundland hører det som regel vind til tåken. Vi suste inn i tett tåke med fulle seil. 

Klokken 20 fortøyde vi Impuls til brygga i Bonavista. I dette området hadde vi tenkt å bli noen dager, men etter at vi hadde sprettet korken på ankerpilsen, skrevet ned fakta i loggboken sjekket vi værmeldingen og meldingen tilsa at det bare var å komme seg videre allerede tidlig neste morgen. Vi planla avreise tidlig i morgen også fordi neste etappe, som ville ta oss til et sted vi kunne bli noen dager og vente på at et uvær passerte, var nye 90 nautiske mil. 

Etter 16 timer hovedsakelig for seil håpet vi at kartet over Fogo island stemte da vi i mørket snirklet oss mellom skjær og små øyer for å komme inn til ankringen utenfor Fogo village og little Harbour.