SY Impuls: Saint Johns, Newfoundland, Canada

Fra Saint Pierre til Saint Johns, hovedstaden på Newfoundland, er det ca 160 nautiske mil å seile, vi tilbragte en natt ombord. De første 30 timene seilte vi gjennom tett tåke, de siste 7 tiemene seilte vi i strålende sol. Det var en fin seilas, selv om vi alltid blir utrolig utålmodig de siste nautiske milene inn til mål.

Vi kom inn til saint Johns rett før solnedgang torsdag. Vi tok en ankerpils og skrev loggbok før det var om å gjøre å komme ut i byen å oppleve det Saint Johns er kjent for; musikk, gjerne live, og øl. Vi kom ikke langt langs kaia før vi ble kapret av en fiskebåt som lokket med gratis hvalsafari, gjerne mot en donasjon til de hjemløse i Saint Johns. Det skulle raskt vise seg at hvalsafari og hjemløse var et skalkeskjul for politikeren som arrangerte turen. Han hadde ETT mål for øye, og det var å skape protest mot fiskeripolitikken som blir drevet på Newfoundland. Vi skal ikke prøve å gjengi kritikken hans her, han formidlet den med denne litt snedige dialekten som de snakker på Newfoundland. Litt irsk klang til det engelske. Men han hadde fått med seg flere hyggelige folk så vi hadde det storslått når vi nå, bare en time etter at vi kom inn fra sjøen var utpå igjen. Men da denne turen var over var det bare å komme seg i seng. Stuptrøtte som vi var.

Å sjekke inn i et nytt land kan være ganske spennende. Vi har heldigvis aldri hatt noen problemer, men vi er veldig ydmyke og vet at det kan bli trøbbel. Ikke skjelden har vi kastet frukt og grønt overbord hvis vi har det ombord når vi kommer til et nytt land. Noe vi ikke kaster overbord er vin og cigarer/cigarillos, selv om det at vi har det ombord kan være et scoop for en vanskelig toller.

Nå hadde vi hamstret i Canada, mat, vin og whiskey, deretter hadde vi vært i Frankrike hvor vi fylte på med gode franske viner, cubanske cigarer og litt for mye frukt og grønt, gode oster og pølser. I tillegg til at vi ikke hadde spist så mye av maten vi hadde ombord Frankrike (Saint Pierre) fordi det var så mange gode restauranter vi ville prøve ut. Ferskvarer vi kjøpte i Canada var fortsatt ombord. Når vi nå skulle sjekke inn i Canada igjen og så at tollerne brukte veeeeldig lang tid på å inspisere en båt som lå litt lenger bort på brygga og en Normann fortalte oss hvordan hans båt var blitt gjennomsøkt grundig, selv om han synes det mest virket som tollerne var nyskjerrige, men vi var ikke interissert i å ha tollen ombord. Ikke så lett å argumentere for hvilken vin som var kjøpt i Canada i utgangspunktet eller hvilke cubanske cigarer vi faktisk hadde kjøpt på Cuba eller fylt på med på Saint Pierre. Unasett, det var jo ikke sikkert tollen var interessert i argumentene i det hele tatt, vi hadde for mye med oss. Spørsmålet var om de ville være lydhøre for at dette er hjemmet vårt og vært det i åtte år. Altså at vi har ganske mye ombord. Uansett, spenningen før tollen kom var større enn nødvendig. De ville ikke en gang ombord, de ville at vi skulle komme over på brygga. Vet ikke om det var til vår fordel at det var lavvann da tollen kom. Impuls lå fortøyd til en betongbrygge med digre dekk som måtte forseres for å komme ombord. Det kan jo være det var litt langt ned for tollerne? Ikke vet vi. Vi klatret gladelig opp på brygga. Svarte på alt de spurte om, de tok en telefon til hovedkontoret og ønsket oss, etter en litt nærvepirrende lang telefonsamtale, hjertelig velkommen til Canada.

Vi hadde enda et issue som var en potensiell konflikttema med tollen. Vi sjekket nemlig Impuls inn i Canada 22.juni 2022. Båten kan være ett år i Canada uten å tolle den inn, 1,5 år hvis den er på et verft for reparasjon. Men det skal fylles ut noen skjemaer. Da vi sjekket inn i 2022 fortalte vi tollen om våre planer om å la Impuls overvintre mens vi var hjemme i Norge. Vi var dog sikre på at vi ville være ute av Canada lenge før det var gått ett år. Nå hadde vi seilt inn i Saint Pierre 22.6.2023, og nå sjekket vi inn igjen i Canada bare noen dager senere, men vi hadde ingen bevis på at vi faktisk hadde vært i Frankrike, det ga de ikke. Ville tollen i Canada tro på at vi hadde vært i Frankrike? Heldigvis! De trodde oss, viste aldri antydning til tvil, og de skjønte at vi var på vei nordover, på vei hjem, og ikke hadde noen intensjon om ett nytt år i Canada (selv om vi er veldig glad i Canada!!). De ønsket oss som sagt hjertelig velkommet. Og hvis vi mot formodning skjulle måtte bli lengre enn 4 uker i Candada før vi krysser over til Grønnland måtte vi ringe dem og fortelle vår videre plan.

Som lovlig i Canada igjen var det ikke noe å vente med, nå var det bare å komme seg ut i byen og oppleve musikken i gatene. Gerorgestreet og Waterstreet er gater med pub på pub på pub på pub med mer eller mindre live musikk, øl, folk, stemning og den irske atmosfæren sitter i veggene og gir pubene det brune preget som gjør at du slapper av over ølen, lytter til musikken og skravler med den du er sammen med (iallefall hvis ikke musikken er for høy - da er det bare å gå til neste pub).

Bartenderen på, Christian`s pub, den første puben vi besøkte i Geroge street, spurte om vi var med på Screech-in? Det satt folk rundt baren som virket som de kjente hverandre alle sammen, og på bordene sto det chips, så vi trodde vi hadde tråkket inn i et lukket selskap. Bartenderen fortalte mye, men på denne snodige engelsken som gjorde at vi ble litt røde i ansiktet og pinlig berørte fordi vi ikke forsto hva han sa - selv om han snakket engelsk. På vei ut forsto vi dog det viktigste han sa til oss, What can I get you? Vi bestilte to pils og forsto at vi måtte sitte ute, for inne skulle det foregå noe som vi ikke fostod hva var. Utenfor var alle bordene fulle, men ved et av bordene satt det et par. Han hadde vi møtt før, for han hadde stoppet utenfor Impuls tidligere på dagen sammen med sønnen sin og stilte mange spørsmål om reisen vår og oss. Nå satt han her med en dame og det var plass til to til rundt bordet deres. Vi hilste på han som om vi kjente han og spurte om vi kunne sette oss ned. Det kunne vi gjerne, han satt faktisk akuratt og fortalte kona si om oss. De var herlige. Og vi hadde det veldig morro. Og de mente vi absolutt måtte bli med på Screech-in. Ok.... hva er det? Du blir Newfounlander! Det var vi med på. Altså for et show! Bartenderen som vi bare så vidt forsto da han måtte overdøve alle som satt i baren da vi kom inn, holdt nå en monolog om Newfoundlands morsomheter, gjorde narr av språket (det vil si det er ikke sikkert han gjorde narr av språket, men han fortlate om språket og da må man som ikke- newfoundlander bare le), fortalte om historien, røft vær og det du forbinder med Newfoundland. Han serverte oss som skulle Screech-in en kjøttbit, en shot med rom, vi måtte kysse en torsk og han stilte oss spørsmålet: Is you a Newgoundlader? Hvorpå vi skulle svare: Indeed I is, me ol`cock! And long may yer big job draw" betyr: yes! I am, my old friend, and may your sails always catch wind! Vi var imponerte over showet hans! Det var først senere vi forsto at han holdt dette showet to til tre ganger om dagen og torsken hadde han hatt i ett år... Over høytaleren ljumet sangen Islander! Teksten går som følger:

I`m a Newfoundlander born and bred - and I`ll be one till I die - I`m pround to be an islander, here`s the reason why - I am free as the wind and the waves that wash the sand - there`s no place I would rather be than here in Newfoundland.

Lørdag morgen lå vi i sengen og drakk kaffe, nøt Starlinken vi har fått ombord og oppdaterte oss på nyheter, instagram, snapchat og sendte videoer ut om gårsdagens opplevelser, da vi plutselig hørte tunge store støvler trampe over cockpiten vår. Vi tittet ut av lugarvinduet og titter rett opp på en haug med ambulanse-, brann- og politifolk på brygga, og vi forstod at flere av dem var ombord på Impuls.... En ung mann var blitt oppdaget av gutta på den norske båten som lå fortøyd foran oss, han var død og skulle hentes opp av vannet. Marianne valgte å ikke se på han, men Kolbjørn så han. Mannen hadde hvit sjorte og mørk jakke på seg, så kanskje bare en som hadde vært ute å ha det gøy på byen i går og nå ville familien hans få den forferdelige nyheten. Også idag... lørdag 1. juli.... På Canadas nasjonaldag.

Han fikk oss ut av sengen og vi trasket opp i byen, fikk med oss en militærparade ved krigsminnesmerket, gikk videre stien ut mot Signalhill hvor de fyrte av kanoner kl 12. Vi fortsatte stien ut til Quidi Vidi. Tok en øl på Quidi Vidi bryggeri (de brygger blandt mye annet en øl de har gitt det klingende navnet Iceberg), etter en litt skuffende opplevelse fordi det opplevdes alt for kommersielt gikk vi veien inn til Saint Johns sentrum og tok en øl på det mye mer sjaremerende bryggeriet Bannerman Brewing Co.

Etter en pils og Pizza på The Newfoundland embassy Pub and Eatery overdøvet av et band som spilte en noe enerverende irsk musikk kjente vi på følelsen av rastløshet og begynte å snakke om å seile videre.

Vi heiste seil tidlig mandag morgen, klokken halv seks faktisk. Vi skjulle seile hele 81 nautiske mil for å komme frem til Bonavista lenger nord. På denne seilasen så si så mye hval at vi sluttet å telle dem da vi hadde talt 28 dyr, men vi fortsatte å se dem i timesvis! I tillegg så vi isfjell for første gang på denne siden av equator og på denne siden av det amerikanske kontinentet.

Bonavista viste seg å bare bli en pitstop for natten. Været beordret oss nordover. Vi seilte 89 nautiske allerede neste dag og kom frem til Fogo Island. Her blir vi liggende noen dager fordi nordavinden ligger som et teppe over området, og vi skal rett nordover.