SY Impuls: Fakarava

Vi gikk for motor mellom Tahanea og Fakarava. Skikkelig kjedelig.
Det har vært veldig lite vind i det siste. Men så kom vi til sørpasset i atollen Fakarava og andre natten ble vi overrasket av en elektrisk storm som ikke var meldt. Ikke for at det blåste så mye, vinden lå på ca 19 knop med litt over 20 knop i kastene. Men disse flate atollene som ligger langt ut, midt i stillehavet, har ingen beskyttelse mot vinden. Så hvis man ikke har et rev mellom båten og vinden, så humper og dumper båten rundt i bølgen og gjør tilværelsen veldig ubehagelig. Strømmen i vannet denne natten trakk med vill styrke i ankeret vårt. Det trakk så enormt at anker kroken vår bøyde seg, slik at draget på ankerkjettingen gikk rett til ankervinsjen, den er ikke laget for å trekke båten! Vi fikk i nattens mulm og mørke på plass en nødløsning med tau - som fortrsatt holder. Det var krappe bølger som kastet Impuls opp og ned, mens vi sto ytters på baugspydet, tviholdt for å holde oss ombord, mens vi ble kastet opp og ned som i en værre berg og dalbane mens vi prøvde å få på plass erstatningen.
Vi sov ikke mye denne natten, og det var det ikke mange andre båter som heller hadde gjort.
Fakarava er en yndet destinasjon for dykkere, så her skal det dykkes:
Vi sitter i dingyen, to dykkere på hver side. Vi befinner oss rett utenfor sydpasset på Fakarva. I dingyen telles det høyt: EN, To, TRE. Alle ruller baklengs ut i vannet. Vi er tre dinghyer i følget. Hver dinghy blir trukket av en person etter at vi er ute i vannet. I det vi er ute i vannet kjenner vi strømmen ta tak i oss og driver oss innover mot lagunen. Under og på siden av oss er det store stimer av hai. Utrolig kult! Fredfullt (innbilte jeg meg) gled de av gårde med oss som tilskuere. Skjønner hvorfor så mange drar til Fakarava for å dykke.
Før William skulle mønstre på spurte vi han bl.a om det var noe han var redd for. Hans resolutte svar var: Å bli spist av hai. Vi lo og sa at det kunne vi love han kom ikke til å sje. Så kommer vi til Tuamotu hvor de vakreste laguner er fulle av hai. Vi gikk inn for at William ikke skulle være redd for hai, men ha respekt. Det funktet. Han padler kajakk mellom kompis-båtene og inn til strendene. Han bader med hai under seg. Her om dagen padlet han og det kom en hai på hver side av kajakken - uten at det skremte han nevneverdeig. Nå er det Marianne som "kaster" han ut av vannet når hun synes haien blir for nærgående.
Den første dagen på Fakurava møttes vi med alle kompisbåtene våre på en bar som ligger rett innenfor sydpasset. Vi tok dinghyen dit, men etter den første ølen oppdaget vi at strømmen ut av passet og ut på havet, økte drastisk. Etter noen flere øl og drastisk økning i strømmen, måtte William kjøre med kompisbåten So What, som har større dingy enn oss og strekere motor, og Kolbjørn og jeg klarte så vidt å komme oss tilbake til Impuls. Et par dager senere ville vi igjen ta en øl i baren. Men på veien tok plutselig strømmen som var på vei ut av passet, tak i oss igjen, så vi bråsnudde og kom så vidt tilbake til Impuls. I baren serverte de også mat. Maten måtte bestilles og betales dagen før den skulle nytes. Første dagen vår i Fakarava syntes vi det var rart at de skulle ta betalt før vi hadde spist, men nå skjønte vi hvorfor, det var jo med livet som innsats man besøkte den baren, og da var det nok en del gjester som hadde bestillt og ikke så det forsvarlig å gå å spise...
Vi tok to netter i Pocacota, midt i mellom syd og nord passet på Fakarava. Badet, vasket tøy og tok en sundowner på kompisbåten So What.
Det går en merket løype fra sør til nord i fakarava, slik at man unngår koraller. Derfor var det ganske enkel seiling i bra vind, ingen bølger - og Marianne slapp å være bauvakt og se etter korallrev.
Ved nordpasset i Fakarava fikk vi fyllt opp lagrene med mel, sukker og frukt og grønnsaker som alle beholdninger var så godt som tomme. Det er 15 dager siden sist vi handlet, da supply båten og vi var på Makemo.