Nuku Hiva

Seilasen fra Fatu Hiva til Nuku Hiva gikk i med-strøm, med-vind og bølgene akten for tværs. Det var en behagelig tur over havet. Sent på kvelden var det kino-tid. Båten seilte med autopilot og fulle seil, da Mariannne synes båten bevegde seg litt mer enn det som var behagelig. Hun måtte opp og sjekke ståa - det blåste da 39 knop i kastene og vi suste avgårde så det skummet rundt baugen med fulle seil. Kolbjørn ble tilkalt og vi revet. Utover natten roet vinden seg.
10 nautiske mil utenfor Nuku Hiva fikk vi en diger Yellow fin tuna. Den veide ca 30 kg. Vi hadde allerede middagsplanene klare for de neste to dagene, vi hadde nemlig 2kg entrecote i kjøleskapet, så 30 kg tunfisk på oss tre tilsvarte at vi måtte ha en plan B. 
Vi kastet anker, rett før solnedgang, ved siden av en super Yacht Kolbjørn hadde spottet. Kolbjørn fikk dinghyen på sjøen og freste over til super yachten med tunfisken på slep og spurte om de ville kjøpe en Yellow fin tuna. Det ville de gjerne, de bød 500 kr, Kolbjørn sa de måtte dobble prisen det gjorde de lett og var super fornøyde. Hver og en av gutta om bord i super yachten posserte med tunfisken foran kameraet. Kolbjørn kom strålende tilbake til Impuls og fortalte at han hadde forhandlet pris med kokken.
Marianne har i det siste sagt at hun er klar for litt sivilisjon og luksus. Så en kveld sitter hun med bena i kors i en sofa og en tjener kommer over og spør om hun vil ha påfyll i vinglasset. Vi er invitert på sun-downer på super yachten som kjøpte yellow fin tunaen av oss dagen før. Det var eieren som forhandlet pris med Kolbjørn, ikke kokken. Han er på jordarundt seilas med sin kone og to sønner. De har en 131 fot diger seilbåt, de har en kaptein, en ingeniør, en sykepleier og en lærer med seg ombord i tellegg til en dykker instruktør. Tilsammen har de syv mannskap om bord, hvor av den ene serverer Marianne vin... Det er litt annerledes enn vi er vandt til. De bruker 2000 liter vann ekstra i døgnet når familien er ombord, men det spiller liten rolle når de kan produsre 500 liter vann i timen - når vi vasker opp skjer det i saltvann og skylling skjer med en sprayflaske med ferskvann, vi kan produsere 60 liter i timen, og er veldig fornøyde med det. For å produsere størm har de en generator som kjører 24-7 - Vi har brukt motoren 540 timer på 1 år og 9 månder og 16000 nautiske mil (til både å få båten fremover og for å lade batteriene), De bruker så mye drivstoff at de har kjøpt diverse Co2-kvoter. Selv om det var digg å få fyllt på glasset av en tjener er vårt motto fortsatt: Keep it simple! 
På Nuku Hiva fikk vi igjen någenlunde internettdekning. Amerikanerne har trukket en internett kabel fra USA via Hawaii, forbi Marquesas og til Tahiti. Det vil si at på alle øyene i Marquesas har de kun internett via satellit - og det er ustabilt og tregt og lar seg påvirke av skydekket. På Nuku Hiva fant vi et internett hvor vi, hvis vi sto opp kl 06 og hadde morgenkaffen på kafeen på land, kunne komme inn i nettbanken, levere selvangivelsen og laste opp bilder til bloggen (selv da tok det 2,5 time og laste opp 34 bilder...). Vi fikk noen tidlige morgener. Det er 11 timer tidsforskjell mellom Marquesas og hjem. Så slike tidlige morgener gjorde også at vi fikk snakket med flere der hjemme, med nogen lunde tilfredstillende dekning og til normal tid for både oss og dere der hjemme.

Da vi skulle heise ankeret i Nuku Hiva ga ankervinsjen fra seg lyden: klikk klikk. Kolbjørn fant en avbrent ledning. Vi kalte opp Nuku Hiva yacht service og etter kort tid hadde vi en sakkyndig mann ombord, selv om Kolbjørn hadde funnet feilen og kunne bytte ledningen selv var Yann fra Yacht service god å ha, de to gutta fikk fikset flere ting vi har tenkt å fikse på ankervinsjen. De byttet alle ledninger til vinsjen. Byttet regulator og byttet kobling til fjernkontrollen.
Når ankervinsjen var fikset, Yann hadde hjulpet oss i 6 timer og vi var ca 3000 kr fattigere, heiste vi seil, forlot Marquesas og satte kurs for Raroia, en av atollene i Tuamotus.

Dimensjonsforskjeller på Impuls og Antares...