SY Impuls: Nova Scotia

Vi seilte østkysten av Nova Scotia nord-østover. Vinden ga oss nydelig seiling, lange etapper og på kveldene ankret vi opp i beskyttede bukter som ga oss le for vind og bølger. Vi seilte regatta så snart vi så en annen seilbåt - de var det ikke mange av. Vi møtte noen fyrer som samlet tonnevis med tang som ble solgt til hudpleie og kosmetikk industrien. Når de hadde fylt båten sin med tang inneholdt den ca 4 tonn, de fikk 90ca$ per tonn. Etter fire timers arbeide hadde de samlet omtrent 4 tonn. Marianne er blitt veldig god venn med det nye storseilet vårt. Mestringsfølelse er gøy! Og dette seilet kan hun også heise helt opp uten alt for mye jobb.

Nord i Nova Scotia i Canada ligger Bras de`or lake. Det er en innsjø som er listet på en av UNESCO`s mange lister over områder som skal vernes.

Innsjøen er ikke ferskvann og ikke brakk vann, men saltvann. Saltvannet kommer inn i Bras d`or lake gjennom tre inn- /utganger fra Atlanteren. Til tross for at det er saltvann gir det en innsjøfølelse, den smellen, å seile i en innsjø har vi gjort før. Vi gjorde det i St John river system - også i Canada - i 2022. Vi er havseilere, vi blir utålmodige og rastløse av å se land over alt. I områder hvor vi seiler tett på land går det fint, da er det mye å se på og snakke om, men når vi seiler over selve sjøene og ser land i horisonten på alle kanter... da kan det fort bli litt utålmodig stemning om bord. Men det er ikke Bras d`or Lake sin feil, det er oss. Bras d`or var vakkert. Vi ankom innsjøen gjennom en sluse. Det er jo alltid litt ekstra spennende - selv om denne bitte lille slusa her ikke kunne sammenlignes med å gjøre 62 sluser for å komme gjennom Gøtakanalen som vi gjorde i 2014, eller de enorme kreftene vi møtte i slusene i Panama kanalen som vi gikk i gjennom i 2017 og 2021. Her i Bras d`or reduserte de vannmengden med bare 30 cm, og det var kun én sluse. Inne i kanalen fant vi noen nydelige ankringer og vi besøkte sommeridyllen Baddeck. Vi besøkte Graham Bell museet, han som var den første som snakket gjennom en telefon: han sa over linja til kompisen sin: Mr Watson, come here I want to see you. Den første telefonen virket, men Bell måtte allikevel kjempe 18 år i retten for patenten. Museet skildret en meget begavet mann som forsket innen de aller fleste vitenskapelige disiplinene. Det var til å få frysninger av.

På ettermiddagene/kveldene i Baddeck spiste vi ute eller tok en øl, hørte trubadurmusikk og Marianne ble små tipsy.

Fra Baddeck var egentlig planen vår å seile en liten strekning og sakte men sikkert nærme oss utgangen av Bras d`or lake. Men vi fikk så sterk motvind - 15-20 knop, at vi måtte slå oss gjennom kanalen som videre skulle ta oss ut i Atlanteren - i flatt vann som her i kanalen er jo det en lek - eller treningsøkt, alt etter som hvordan man ser det. Vi slo 37 ganger i løpet av fem timer, og strekningen som i rett linje var 17 nautiske mil (rundt 31 km) endte med å bli på 27 nautiske mil (omtrent 50 km). Vi kastet ankeret i en beskyttet bukt rett innenfor utgangen ut i Atlanteren. Det siste stykket ut i Atlanteren er det smaleste stedet på hele Bras d`or lake og må planlegges og times i forhold til tidevannet, mengde nedbør/tørke og vind. Vi hadde fått ett tips om å gå igjennom dette området to timer etter høyvann, slackwater kalles denne perioden, og det hørtes jo logisk ut å gå etter høyvann, for da ville vi i følge vår logiske tanke få medstrøms ut av kanalen. Kvelden før vi skulle bevege oss ut i havet igjen gikk vi tur langs kysten og ut til dette veldig smale området. Vi observerte noe merkelig, forvirrende og forstyrrende fordi det var motstridende det vi hadde fått anbefalt. Bras d`or lake var på vei fra høyvann til lavvann - hvor vi ville tro at strømmen skulle gå ut, men det gikk vitterlig innover... Det ville si at vi ville få motstrøm hvis vi gikk gjennom på anbefalt tidspunkt. Neste morgen, mens vi drakk morgenkaffen satte vi nesten kaffen i halsen da vi kom over en artikkel som fortalte oss akkurat det vi hadde observert kvelden før, strømmen her er kontraintuitiv. Det vil si at når tidevannet går mot flo går strømmen ut og når den går mot fjære går strømmen innover. Puha vår utregning av når vi skulle sette kurs mot Atlanteren ble plutselig satt på hodet. Strømmen i denne kanalen kan komme opp i 6 knop. Vi skulle etter kanalen krysse over til Newfoundland og ønsket å ankomme den lille fjorden i Newfoundland som var vårt neste mål, i dagslys. Dette gjorde at vi ikke kunne vente på det riktige tidspunktet for å gå gjennom kanalen, da ville det være mørkt før vi kom frem til Newfoundland. Etter en diskusjon om værmeldingen og følge anbefalinger contra gå på "lykke og fromme", falt beslutningen vår på å gå igjennom NÅ, rett før høyvann, vi hadde jo muligheten til å snu hvis strømmen ble for sterk. Det viste seg å bli en meget uproblematisk kryssing. Vi har 55 hestekrefter på jernhesten, så det skal litt til å stoppe oss når vi først har bestemt oss. Selv om vannet kokte rundt oss var ikke strømmen verre enn at vi gikk fint igjennom. Og det er jo klart at når veldig mye informasjon forteller om hvor skremmende en strøm kan være, så sammenligner, i allefall Marianne, med det vi har vært igjennom før - og vi har opplevd å "bli fanget" i en whirlpool i Alaska, og DET var skremmende og enorme krefter og DET vil vi ikke oppleve en gang til! Men dette var ikke i nærheten av noe som helst skremmende. Newfoundland here we come!