SY Impuls: Canada

Tåka lettet heldigvis i løpet av dagen i bay of Fundy, den lettet i allefall såpass at vi kunne skimte land, og vi fikk litt lenger reaksjonstid for å unngå alle hummertegnene som var satt ut tett i tett. Når vi i løpet av kvelden nærmet oss Saint Andrews hvor vi skulle sjekke inn, lettet skydekket helt og det var en nydelig kveld! Etter syv dager under seil fra Bermuda, rett før solnedgangen, poppet vi to øl og koste oss med ankerpilsen mens vi skuet innover den lille byen Saint Andrew som ligger rett ved grensen til USA.

Etter frokost neste dag ringte vi Canadiske tollmyndigheter for å sjekke inn, men siden vi var her sist hadde det vært en pandemi i verden og innsjekkings prosedyrene var endret og flere av stedene man tidligere kunne sjekke inn var ikke lenger betjente. Vi fikk avslag på innsjekkingen og tollbetjenten vi snakket med i telefonen kunne heller ikke fortelle oss hvor nærmeste toll var... Heldigvis kunne google fortelle oss: Det var bare å heise seil og seile til Saint John, New Brownswik, omtrent 50 nautiske mil lenger inn i Bay of Fundy. Med fulle seil sirklet vi oss mellom alle hummerteinene under en blå, skyfri himmel. Innen kvelden ringte vi til tollen igjen. De ville veldig gjerne komme en tur å hilse på oss - ja det var slik det føltes, og det var også slik det opplevdes når de var der. På en snedig måte klarte disse tre veldig joviale tollkontrollørene og snike inn spørsmål om tobakk, alkohol, narkotika, uregistrerte passasjerer og lignende. Vi svarte tydligvis akseptabelt for de ville ikke komme ombord og vi fikk klarsignal på å gå i land og spise et godt måltid og ta en øl. Velkommen til Canada.

Flere Canadiere vi hadde møtt i løpet av våre år på sjøen, hadde fortalt oss at Saint John River var en uoppdaget perle, så ubeskrivelig vakker at det bare var flaks at ikke verden hadde oppdaget dette elvsystemet enda. Når vi også skjønte at vi måtte forsere en foss for å komme inn i elvsystemet ble det et MUST for oss å komme oss inn dit. Fossefallet heter Reversing Falls og er et stryk der man må time nøyaktig når man kan gå igjennom. Vi kalte opp Radio Saint John på VHF`en for å få vite tiden for slackwater og anbefaling for når vi burde passere. De vill bare gi oss tiden for slackwater, også måtte vi finne ut når det lønte seg å gå igjennom. De fraskrev seg et hvert ansvar. Vi planla vår ferd gjennom stryket. Hvis noen lurer på hvordan de skal gjennomføre denne utfordringen, er dette ikke stedet å finne den informasjonen - det er for komplekst til at vi skriver om det her, men det hele handler om perfekt timing for slackwater- det er ca 20 min hver 8 time man kan komme igjennom. Nøyaktige tidspunktet for slackwater ville ikke Saint John trafic ta ansvar for og fortelle oss, det var bare å nærme seg den sterke strømmen og håpe at vi tolket strømmen riktig og dermed gikk inn på faktisk slack water. Vi var så utrolig heldige at det var en lokal båt som skulle gå igjennom samtidig som oss - vi hang oss på han. Dette viste seg å være en kaptein kjent for all sin kunnskap - ikke minst om denne strømmen - og da han begynte å forklare alle finurlighetene ved hva som lå til grunn for riktig tidspunkt å komme igjennom var det ikke annet å gjøre enn å ta av seg hatten, bukke og neie og tenke: vi var nok ikke helt på avveie siden vi møtte deg her akkurat nå. På vei ut igjen et par uker senere gikk vi igjennom samtidig med en annen lokal båt, vi lå litt foran han i strømmen, så han sa bare på VHF`en: jeg følger med på dere i tilfelle det ikke går.... - han syntes tydlig vi gikk for tidlig igjennom. Men det gikk veldig bra og vi suste ut i Bay of Fundy.

Det kan være at de canadierne vi har møtt ute i verden var glade for at verden ikke hadde oppdaget Saint John river system, men det hadde derimot lokalbefolkningen og dem var det mange av. Det var tett med hytter langs bredden av elveløpene og det var ikke få seilbåter og motorbåter som lå forøyd på bøyer. I helgen var det mye trafikk i elven, men i ukedagene var det oss og noen veldig få andre båter. I tillegg til at området var mye mer befolket og lite villt enn vi hadde forestilt oss var det helt som hjemme. Det var som å seile i Norge. Vegetasjonen var som hjemme. Blomsterbukettene vi plukket var fulle av hundekjeks, smørblomster, blåklokker, granskogene var tette.

Vi hadde hovedbasen vår i RKYC Royal Kennebeccases yacht club, men 1.juli, Canadas nasjonaldag, var vi kommet videre opp i kanalsystemet. Vi hadde hatt en herlig seildag med medvind opp kanalen og til og med seilt helt inn i den veldig smale delen ved Gagetown til mange skuelystne store øyne. I Gagetown ble vi tatt imot av en mix av yachties og lokale helter - og vi var de eksotiske heltene - og vi ble servert øl og drinker for hver historie vi fortalte - vi ble gode i farta, og de andre var ikke noe mindre bedugget - så de stilte alle de spørsmål de hadde - de måtte bare overdøve trubadurene i hjørnet ved utgangsdøren. Spørsmålene kom fra flere og flere utover kvelden. Det ble en heidunrande kveld avsluttet med fyrverkeri over kanalen. Da vi ville betale for oss å brygga, den plassen vi hadde opptatt i to dager, fikk vi beskjed om at det skulle vi ikke tenke på, de 1200 kronene kunne vi sikkert finne noe annet å bruke på - Oh Yes! Dagen etter festen gikk vi en tur på farmers marked og kjøpte grønt og kjøtt av ypperste kvalitet, før vi satte seil mot The Grand Lake og noen dager senere Washademoak Lake.

Som sagt hadde vi hovedbasen vår på RKYC og det innebar at vi fikk delta på en tirsdagsregatta der. Vi fikk med oss en lokalkjent mannskap med det klingende navnet Gale (kuling). Hun hadde egen båt i naboklubben - så et par dager senere seilte vi som mannskap på hennes båt, i hennes klubb. I RKYC ble vi fortalt om Chester race week den største kjølbåtregattaen i Canada. Vi bestemte oss for å melde Impuls på. Chester race week er en regatta som går over fire dager utenfor det gamle feriestedet Chester sør vest for Halifax på Nova Scotia. Dermed ble Chester vårt neste lengre stopp, og hvor vi bestemte oss for å legge Impuls for vinteren mens vi dro hjem til Norge.

Vi hadde veldig fin seiling mellom RKYC og Chester. Starten som var å krysse Bay of Fundy ble mer påvirket av strømmen enn vi hadde planlagt for, vi kom 20 minutter for sent til Petit Passage på andre siden av bayen og mødte motstrømmen. Vi la oss tett på land for å få minst mulig effekt av motstrømmen og klarte med nød å neppe og komme oss gjennom passasjen med 1 knop fart fremover. Vi brukte rundt fjorten dager med fin seiling og fine ankringer på turen mellom RKYC og Chester. På turen møtte vi et par i en kajak, han snakket som en foss og hun var taus som Birgitte. Vi møtte den ekstremt aktive familien på seks som hadde seilt hele barndommen til de fire barna ombord. Vi møtte et par fra Bosnia/Herzegovina som nylig hadde kjøpt seg en perle av en eiendom på Nova Scotia med sjølinje og egen øy og et gammelt råttent hus - men vi kunne ikke la oss annet enn å imponere av planene og pågangsmotet de hadde for denne eiendommen. Når vi kastet anker utenfor marinaen i Chester, South Shore Marine, hvor vi hadde planlagt å legge Impuls for vinteren kom det en festlig dame over til oss og ønsket oss velkommen og presenterte seg som Gretchen. Hun og mannen var akkurat kommet tilbake fra et fantastisk cruise i Norge med Hurtigruta og vi var hjertelig velkommen til å låne både dusj, vaskerom og bil av dem. Det viste seg at Gretchen og Kit, som tidligere også hadde eid South Shore Marine, var de mest gjestfrie og hyggelige folk. Vi har hengt mye sammen både da og da vi senere kom tilbake for å hente Impuls.

Vi var kommet til Chester for å være med på race week, og nå begynte all organiseringen som var nødvendig for å kunne delta. Impuls ble tømt for all overflødig vekt, så vi leide lagerplass på land. Vi skaffet, og klagde på den første vi fikk, en rating så hun kunne passe inn i det canadiske regattasystemet. På en slik respektinngytende regatta som Chester raceweek måtte vi ha med oss mannskap. Litt forsiktig begynte vi å spørre rundt etter mannskap, og det skulle vise seg å ikke være noe problem å skaffe folk. Dette var noe folk veldig gjerne ville ha på sin seil-merittliste. Vi fikk med oss syv herlige folk som alle var engasjerte og bidro til seilingen og ikke minst det sosiale ombord.

Etter raceweek var det bare å pakke sammen Impuls og sette oss på flyet hjem til Norge i tide til å rekke elgjakta hjemme og en snartur innom noen kjære seilvenner som bor i Quebec, Anni og Carl, på vei hjem.