Newfoundland, Francois.

 Utenfor Kanalen som førte oss fra Bras d`or lake ut i Atlanterhavet møtte vi motvind på 20 knop. Den sterke vinden og det grunne havet de første 40 nautiske milene skapte ganske grov sjø. Samtidig som vi kom ut på dypere hav dabbet vinden av og i løpet av natten forsvant den helt og det ble hele 9 timer på jernmotoren før vinden kom tilbake i løpet av formiddagen.

Den golde kysten av Newfoundland sto opp av havet som en vegg, og det var umulig å skimte fjordene som strakk seg fra hvet og inn i landet. Vi fulgte kartet og plutselig så vi innseilingen til Francois mellom to klipper. Vi fikk sterk vind, 30 knop rett utenfor åpningen og når vi kom inn i fjorden ble vinden kastet ned langs fjellsidene og angrep oss med vill kraft. Først når vi var kommet lenger inn i fjorden roet vinden seg og vi kunne nyte solen og skuet av det bittelile tettstedet Francois, hvor vi i løpet av ettermiddagen skulle lære at det bor 54 mennekser. de har en skole hvor det går 4 elever, henholdsvis 17,16,14 og 13 år, hvis vi husker korrekt. 17 åringen fungerer som harbourmaster. Han samlet inn havneavgiften, svarte på alle spørsmålene våre på en litt nasal engelsk. Det er vensklig å forklare en dialekt, men den var slik at vi ikke kunne annet enn å trekke på smilebåndet. 

Utover hele tettstedet spiltes det musikk denne etteremiddagen, en blanding av svensklåt og coundtry. Det var Charlie i det brune huset øverst i bebyggelsen som alltid spilte denne stemningsfulle musikken på dager da solen skinte.  

Over Impuls, der hun lå fortøyd til en flytebrygge innerst i fjorden, ruvet en svart bratt fjellvegg. Opp dit ville vi. Den høyeste toppen het Friaren, og det var en 4,19 kilometer gåtur å komme opp dit, i bratt vakkert terreng. Det var lett skydekket neste dag perfekt vær for å gå den bratte stien opp på fjellet. Der oppe var det som å gå i Jotunheimen. Vakkert. I dalene mellom fjelltoppene var det speilblanke innsjøer. Vi kunne fornemme hvordan vegetasjonen hadde kjempet seg opp og frem mellom vindkastene. 

Hummerteiner har vært et frustrasjonsmoment underveis helt siden vi forlot Chester. Vi er lettere traumatisert etter at vi fikk tau i propellen i Magellanstredet i Chile og hele planen vår om å seile innaskjærs nordover Patagonia ble umulig og gjennomføre. Her i Francois kom vi i snakk med en hummer fisker, en av tre fiskere i dette lille stedet, og han ville gjerne selge oss fem hummer. Oh jess! vår innstilling til hummertegner ble plutselig varme tanker om et nydelig måltid. Vi nøt kokt hummer i tre dager. 

Etter et par netter i Francois var det på tide å seile videre. Vi heiste seg under en knall rød sol, tidlig på morgenen og hadde bra vind hele veien til Saint Pierre, en bitte liten fransk øy utenfor Newfoundland.

Francois, innerst i fjorden

Utsikt fra Friaren

Svartflua var irriterende. Kolbjørn fikk ingen bitt, 
Marianne fikk så mange bitt at det var en skrekk, før 
vi fikk på oss dette antrekket.
Etter bittene hovnet Marianne opp rundt tinningene, halsen og fikk en diger hevelse
under det ene øyet.