Impuls

Impuls

tirsdag 26. mars 2019

Gambier, franske polynesia

Vi er ankommet Rikitea, landsbyen i Gambier i Franske Polynesia. Gambier er en atoll omgitt av et rev. Rikitea er også omgitt av et rev som beskytter ankerplassen for bølger. Impuls har ikke ligget stille siden vi dro fra Patagonia før jul, så høydepunktet for Gambier er å ligge i ro.
Mens vi nøt ankelpils vel ankret utenfor Rikitea hadde vi opptelling av nautiske mil, hvor langt vi har seilt siden vi dro fra Norge 1.9.15 og hvor langt vi har seilt hittil i år.
Fra Norge har vi seilt 29.933 nautiske mil. Til sammenligning er det 21.600 nautiske mil rundt jorda ved equator.
Siden nyttår har vi seilt 3926 nautiske mil. Til sammenligning er det omtrent 2000 nautiske mil over Atlanterhavet.
Vi var tomme for ferskvann, så det var på tide å lage vann. Dette gikk veldig dårlig. Ettersom vanntankene var helt tomme, og vi ikke hadde tilgang til ferskvann, fylte vi 100 liter saltvann i tankene for å få opp trykket og hjelpe watermakeren i gang - med effekt. Etter at vi hadde fått i gang watermakeren tømte vi saltvann fra tankene, men det skulle vise seg at saltvann setter MYE smak på vannet, selv om det ikke er så mye av det... Vi slet med emmen smak på vannet i noen dager.
I Rikitea sjekket vi inn i Franske Polynesia. En enkel byrokratisk prosedyre, men akuratt idet politibetjenten var ferdig med å legge inn informasjonen vår på dataen, gikk strømmen, generatoren sviktet, og hun måtte gjøre alt en gang til. Strømsvikten tok også internettet på øya. Så der røk den muligheten vår for å være litt sosial med dere der hjemme. 
Da vi tok opp ankeret i de store dønningene utenfor Pitcairn knakk den stålstangen som støtter opp bauspydet vårt. Vi avlastet bauspydet med spinnakeropphalet til vi kom frem hit til Gambier i håp om å få fikset skaden der. Grunnen til at bauspydet knakk vet vi var at da vi skulle legge oss i havn i Huigerilla i Chile lille julaften, var det en så enorm strøm inne i marinaen at vi bestemte oss for ikke å ligge der. Men før vi rakk å bestemme oss må bauspydet  ha slått ned i brygga og blitt bøyd helt opp til underkanten av bauspydet. På påskeøya oppdaget vi skaden, og på Pitcairn knakk det altså tvers av.
Vi prøvde å fikse bauspydet i Rikitea, ved å oppdrive noen som kunne sveise det, det tok nesten en hel dag, uten at vi egentlig kom noe nærmere målet.
Vi ble invitert over til Oxygen og fikk møte deres franske venner, Mark og Jaean, som har seilt 20 år i Franske Polynesia. Hun er 70 og han 83 år. Og spreke som få. Håper Kolbjørn tar like ømt på rompa mi når jeg skal ut av dinghyen når jeg er 70 år, som Mark tok på Jean.
Vi seilte til ile Taravai, sammen med Isabel og Sylivan på Oxygen og Mark og Jeane. På denne øya skulle det angivelig finnes sveiseutstyr og heldigvis,  Mark kan sveise.
På land, fant vi en fin liten strand med hvit sand - perfekt for en liten styrketreningsøkt. Økta gikk bra til tross for en irriterende galte som kom og forstyrret oss hele tiden.
Vi snorklet. Vannet var ubeskrivelig klart. Når vi kjørte fort over korallene med dinghyen føltes det som om vi fløy. Helt seriøst! Det var en ubeskrivelig lett følelse.
Da vi var i Tahiti, franske Polynesia, i 2017, kjøpte Marianne mange sorte Tahiti perler, lagde smykker og solgte dem gjennom en en separat blogg som hun stengte når hun hadde solgt alle smykkene. Nå når vi er tilbake i Franske Polynesia står det selvfølgelig høyt på ønskelisten å besøke en perlefarm igjen!
Vi tok med oss Isabel og Sylivan fra Oxygen ombord på Impuls for en dagstur. Vi seilte til ile Akamaru. Der ligger det en liten perlefarm, drevet av franske René og hans tahitiske kone. De har kjøpt perlefarmen av Renés far som kom seilende til Gambier for maaaaaange år siden og startet denne perlefarmen. Kolbjørn kjøpte 17 nydelige sorte tahiti perler i bursdagsgave til Marianne.
Denne dagen, med gjester ombord selvfølgelig, var dagen det føltes som om alt gikk galt. Det regnet og var motvind, ufyselige 20 knop i mot. Otto, autopiloten, sviket, så Kolbjørn styrte for hånd. Da vi ankret virket ikke ankervinsjen og da vi gikk ned i båten var VHF'en uten strøm... Det viste seg at noe hadde kommet borti strømbryteren under trappa... Easy fix.
Etter noen dager på ile Taravai seilte vi tilbake til Rikitea. Turen var preget av motvind, overskyet og grov sjø. Vi holdt utkikk etter bøyer. Alle perlefarmene som er her legger ut tau med bøyer i mellom, på tauene er det festet skjell til perleproduksjon. Regelen sier at tauene skal være 1,3 meter under overflaten, men vi stikker to meter ned.... Vi kom oss trygt til Rikitea uten en perlefarm i propellen.
Vel fremme i Rikitea ropte Marianne: det fosser inn vann. Kolbjørn: er det nødvendig å dramatisere det så veldig? Marianne:du får komme ned å vurdere selv! Kolbjørn: Ok, noen ganger er det kanskje greit å dramatisere... svanehalsen i motoren pumpet inn vann. Mens vi sto midt  i kaoset kom Rasmus fra den svenske båten Dies Natales over for å si hei. Han ble hengende en stund og etterhvert kalte vi opp Tove, kjæresten hans, så hun også kom over. Super fine folk fra Kiruna! Vi hang mye sammen med dem, den korte tiden vi fikk sammen på Gambier. Jätte mysigt!
Gambier er en grønn og frodig øy, med masse frukter man kan plukke over alt. Vi gikk tur for å plukke frukt sammen med Dies Natalis og et australsk/polsk par som jobber på en seilbåt av merket Amel, 64 fot. Paret var på Fiji, på vei vestover rundt jorda, da sjefen deres, eieren av Amelen, fikk det for seg at han ville til Puerto Rico i strdet, så da måtte de snu og seile vestover til Puerto Rico... Etter at vi hadde plukket masse frugt møttes vi alle seks og spiste pizza på Amel'en.
Dieselgeneratoren som forsyner landsbyen med strøm kom opp og gå igjen en av de siste dagene vi hadde på Gambier, så  internett var tilgjengelig. Det var en lettelse og en frustrasjon - for internettet var ekstremt tregt. Vi brukte nesten en hel dag, uten å få gjort en brøkdel av det vi ønsket. Men en beskjed vi mottok med stolthet var at artikkelen vi har skrevet om værrouting underveis er publisert i mars- utgaven av seilmagasinet.
Etter ti dager på Gambier var det på tide å heise seil igjen for nye eventyr.




Rasmus og Tove og oss


Perlefarm til tørk


Jobb på perlefatmen, rengjøring av utsyr



Kolbjørn vil gjerne ha en SÅ stor perle....

Impuls

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei! Vi setter veldig stor pris på om du legger igjen noen ord i kommentarfeltet. Hilsen Marianne og Kolbjørn