Etappen Gambier til Marquesas

Etter ti dager i Gambier heiste vi seil på ettermiddagen, etter og ha sagt hadet til Oxygen.
Dies Natalis heiste seil samtidig som oss og vi tok følge ut gjennom revet. Vi hadde det så gøy sammen med Tove og Rasmus så vi vurderte å seile sammen med dem til Touamotus, men falt tilbake på vår opprinnelige plan og seiler til Marquesas. Vi var på 5 av de 75 atollene i Touamotus i 2017. Mulighetene er så mange, og vi holder oss til planen.

De første døgnene blåste det rundt 20 knop og var grov sjø. Slit.

Vinden roet seg i løpet av natten til tredje dagen og det gjorde sjøen også. Men til gjengjeld blåste det frustrerende lite, slik at vi hadde lite fremdrift. Vi leste høyt og så film med korte mellomrom for å tenke på noe annet enn hvor sakte vi gikk.
For tiden leser vi en triologi av Helga Flatland, Bli hvis du kan. Temaet er sorg og den er bra skrevet men Kolbjørn rister på hodet og stønner hver gang mennene i boken gråter, det gjør de nemlig alle sammen, nesten hele tiden.

Det har vært overskyet og mye vind og regn de siste ti dagene, det har gitt en behagelig temperatur, men en dag underveis kjente vi at varmen var tilbake. En trykkende, intens varme slo mot oss i det vi våknet. Og varmen ble. Vi går rundt som trusepirater begge to.

Etter vel fem dager på sjøen virket det som om vinden fra nord-øst hadde stabilisert seg.

Flere av nettene har vært preget av squalls, regnbyger med mye vind, rundt 20-25 knop, og gjerne vinddreining når vi seiler i bygen, og lite til ingen vind når vi er igjennom bygen. Dette gir mye frustrasjon og slitsomme netter.

En av morgenene, etter at vi heldigvis hadde hatt en rolig natt, våknet vi klokken 6.30 av at noen kalte på VHF'en. Vi skvatt til og sprang opp i cockpit for å sjekke at vi ikke var på kollisjonskurs med noen, før vi svarte på VHF'en. Vi har hverken hørt eller sett andre enn hverandre på fem dager. Det var en fransk seilbåt som kalte oss opp, han var veldig lite meddelsom, veldig irriterende siden han hadde vekket oss klokken 06.30.

18 mars er en stor dag hvert år. Marianne har bursdag. Natt til 18. Mars i år hadde hun egentlig nattevakt, men da vaktklokken ringte klokken 00.00 sa Kolbjørn: gratulerer med dagen!!! Jeg tar resten av vakten for deg! Herlig. Kolbjørn vartet opp med eggkake til frokost og en øl i cockpit til solnedgangen. Marianne pyntet seg med en ny sarong hun fikk i bursdagsgave i tillegg til de 17 nye svarte Tahiti perlene fra Gambier.

Lykken var stor den ettermiddagen vi trakk en tunfisk ut av vannet. Den hadde perfekt størrelse, rundt 3 kilo. Men den var stein død da vi fikk den ombord. Kolbjørn hadde nok satt litt ekstra brems på 80 pund snella etter at vi hadde en fisk på kroken tidligere på morgenen, en fisk som nesten dro ut hele snøret på null komma niks, og som rettet ut kroken og knakk mothaken... altså en diger krabat som vi sikkert ikke ville ha ombord uansett. Men resultatet ble at vi nok ikke oppdaget denne vi nå har fått ombord før den var stein død. Uansett, vi fikk tunfisk på menyen.

Da vi seilte inn mot Isla Robinson Cruseo utenfor Chile, var det en av de lokale gutta som filmet oss med drone. Det ble en super fin film, med musikk og greier. Det var så vakkert, det blå havet og Impuls under fulle seil og i fin driv. Han zoomet inn på oss to i cockpit. Når vi nærmet oss Fatuhiva og antrekket er et par hakk lettere enn da vi seilte inn mot Robinson Cruseo, er det litt sært å tenke på at noen kanskje filmer oss med drone. Får vel se å ta på oss mer klær snart.

Vi tørker chilli og
Modner frukt underveis