Offshore Chile

Dag 1:
Idag hadde vi fem fisk på kroken, fem. Men ingen ombord, alle spyttet ut sluket. Det ble havregryn med melk og sukker til middag.

Sjøen er urolig, og vi er ikke helt inne i rytmen til havet enda, så det er ganske slitsomt.

Dag 2

Kolbjørn startet dagen med å foreta noen modifikasjoner på fiskestangens plassering, som et resultat av at vi mistet fem fisk i går. Resultatet ble at vi idag ikke fikk noen fisk, hverken på kroken, eller ombord.

På ettermiddagen gikk det hele ombord bedre, ikke fult så slitsomt. Vi har funnet rytmen til havet, og håper at havet holder denne rytmen iallefall noen dager - da blir dette bra.

Dag 4
Værmelding forrspeiler oss at digert område med vindstille fra om tre dager. Vi vil foretrekke å ha vind så vi kan seile, så da vi seilte rundt 4 knop i morges var det på høy tid å dra opp spinnakeren, og endre kursen nordover, i håp om at vi kan komme oss ut av området hvor det er meldt 0 vind.

Vi bakte brød. En pose med tørket frukt som det ser ut til at vi ikke får spist ble hakket i småbiter og blandet i deigen.

Vi begynte å lese Skogsmatrosen (bind 5) av Jon Michelet. Nå er offshore-rutinene tilbake ombord.

Vi har full kontroll på seilføringen
Ombord. Spinnakeren skal ned,
om den vil eller ei.

Dag 5
Vi slapp visst ikke unna vindstilla. Vi ble vekket av storseilet som slo i morges, til tross for at det var fiksert med en preveneter. Irriterende lyd. Det blåser 3-6 knop når vi drar opp vår håpefulle spinnaker. Det er så lite vind at spinnakeren bare tvinner seg rundt forstaget,  klamrer seg rundt genoaen. Det var en utfordring å få tvister spinnakeren løs fra forstaget. Men det måtte jo løs, så da fikset vi det.

Her er det bare å finne fram Skogsmatrosen av Jon Michelet og glemme tid og sted. Fort går det ikke... Og vi har "bare" 1000 nautiske mil igjen til Påskeøya.

I en og en halv time seilte vi med spinnaker før vinden blåste over 23 knop, Impuls beveget seg ubehagelig urolig i vannet og det var på tide å dra ned spinnakeren. Og selvfølgelig etter at vi fikk ned spinnakeren, forsvant vinden igjen.

Dag 6
I morges hadde det landet en flyvefisk på dekk. Vi har ikke hatt flyvefisk på dekk siden vi krysset fra Panama til Marquesas. Et tegn på at vi er i varmere farvann, enn vi har vært på lenge.

Dag 7
Idag har vi vært en uke på sjøen. Vi har vært så utrolig heldige med vind og vær. Det har gått super smooth.
I morges oppdaget vi at noen av festene mellom masten og storseilet hadde knukket, så vi tok ned storseilet og byttet ut de ødelagte festene.
Da vi skulle heise seilet igjen sto Kolbjørn på dekk ved masta og Marianne bak roret. Når Kolbjørn var klar til å heise seilet ropte han: gå opp mot vinden. Marianne dreide mot styrbord, uten at det skjedde noe som helst. Kolbjørn roper som om han har mast en stund: jammen så gå opp mot vinden da!!! Marianne roper tilbake: jammen det skjer ingen ting når jeg legger over, rattet snurrer rundt og rundt, men ingenting skjer. Vi må til med feilsøking. Det viser seg at en splint som holder akslingen og rattet sammen inne i pidestallen, har falt ut. Vi må være kreative. En rund 10 millimeter skrue ble slipt firkanetet, og fungerer nå som splint.

Båten har vært tung å styre en stund, nå fant vi årsaken, kjedet til styringen var opplistet og fikk en real omgang fett. Nå fungerer roret som det skal.

I en uke har himmelen vært dekket av lysegrå bommulsdotter . Idag forsvant bommulsdotter og det var skikkelig varmt i sola! Havet er tropisk blått. Vi tok et bad, hengende i et tau etter båten. Det var vidunderlig forfriskende. Det er spennende at det er 4000 meter under oss.

Vi har ikke sett en båt på en uke. Vi seilte ut fra Robinson Crusio øya sammen med våre venner på seilbåten Makawa. Og siden vi mistet dem av syne bak oss, har vi ikke sett noen båt her ute på det store blå havet. Før idag. Idag så vi en diger tankbåt. 336 meter lang og 60 meter bred. Den passert 10 nautiske mil bak oss. Til sammenlikning er vår båt 12 meter langt og 4 meter bred.

Filing av rund skrue til
Firkantet splint. 

Dag 8
Vi er kommet skikkelig i lenge-på-sjøen-modus. En dag fra eller til...  Idag snakket vi om å ta opp spinnakeren, men så skulle vi bare gjøre spansk-undervisning først, også skulle Marianne gjøre yin-yoga på dekk, og vips var klokken 13 før vi fikk opp spinnakeren.

Kolbjørn måtte opp i masten. En sjakkel i mastetoppen var i veien for rullegenoaen.

Plutselig har varmen tatt oss igjen. Realt trusevær. Men vi kan hoppe i sjøen. Heldigvis. Vi var uti og kjølte oss ned i dag også. Det er så fantastisk deilig.

De siste dagene har vi funnet blekkspruter som har landet på dekk. De er hel-døde og uttørket når vi finner dem, men blekket setter merker etter dem på dekk. 

Apropos lenge-på-sjøen-modus: i kveld er det så lit vind, at vi valgte å ta ned seilene, så nå drifter vi en knop i feil retning... i stedet for å høre på utilfredse og bråkete seil som slår og slår og som ikke tar oss fremover.

Merke etter en blekksprut

Dag 9
Solen er stekende varm og brenner på huden. Idag lette vi frem cockpit-trekket. Nå ser vi virkelig ut som en sydhavsbåt igjen.

Cockpittrekket er på

Dag 10
Stjernehimmelen er magisk! Himmelen er overstrødd med små lys og Melkeveien lyser opp havet på babord side.

Idag blåste det litt mer enn det har gjort de siste dagene, heldigvis. Og fordi vinden kom mer fra siden enn tidligere fant vi frem et nytt leketøy, gennakeren! Og idet vinden tok fatt i det digre seilet suste vi av gåre! Vi økte farten vår med 2,5 knop!

Vi krysset 97. grad vest og har nå seks timer tidsforskjell fra Norge.

Dag 11

For noen dager siden leste vi en bok om en forlist, colombiansk sjømann som driftet rundt i en redningsflåte i 10 dager under den stekende solen i det karibiske hav. En av historiene han fortalte fra de 10 dagene handlet om alle haiene som flokket seg rundt han kl 17 hver ettermiddag. Idag, kl 17 (kl 15 lokal tid, vi har krysset to tidssoner siden vi dro fra fastlands Chile, men vi har ikke stilt klokken), ropte kolbjørn: Kalle er tilbake! Kalle er navnet vi ga til en fisk som fulgte oss i mange timer i går ettermiddag.  Han svømte i overflaten, var brun i fargen og ca 1 meter lang. Han minnet oss om en hai, men var for langt borte til at vi kunne bekrefte det. Idag kan vi bekrefte at Kalle er en hai.

Dag 12
Hadde opptelling av hvor langt vi har seilt siden vi dro fra Norge 1.9.15. Vi kom til 27619 nautiske mil, det tilsvarer 51150 kilometer.

I pilotboken som vi bruker for å velge ruter rundt i verden er denne ruta, fra fastlands Chile til Påskeøya, beskrevet som krevende. Etter våre seilaser utaskjærs på breddegrader the roaring fourties og the furious fifties,  som ikke er beskrevet i noen pilotbok vi er kommet over, lurte vi på hva de mener ned "krevende". Etter nesten to uker her ute tror vi at vi forstår det. Det er varierende vinder, mye veldig lite vind til vindstille, og vinden rett bakfra. Heldigvis og takk og lov har vi spinnakeren og gennakeren! Som vi aldri har brukt så mye som nå.

Stødig beinføring, men normalt
Kjøkken kaos i pentry'et.

Dag 13
En dårlig dag idag. Vi holder bare så vidt styrefart, med spinnakeren oppe. Og vi kjeder oss. Ingenting ser ut til å kunne underholde oss, ikke hverandre, ikke Skogsmatrosen til Jon Michelet, yoga og styrketrening blir bare halvhjertet gjennomført, vi går for sakte til i det hele tatt håpe vi kan få en fisk til å bite på fiske snøret. Det føles som om vi er gått i dvale.

De siste dagene har vi, for hver dag, sett mer og mer flyvefisk som flyr mellom bølgene. Ofte er flyvefisk jaktet av dorado, som er en skikkelig god, hvit fisk, som vi veldig gjerne vil ha på kroken. (For dere som har gått glipp av det,  så var det en dorado vi fikk på kroken da vi krysset fra Panama til Marquesas. En dorado som var like lang som Kolbjørn. Et bilde Kolbjørn er veldig stolt av).

Det føles som en evighet før vi er fremme på Påskeøya.

Dag 14
Idag er den positive viben tilbake ombord. Vi seiler ikke noe fortere, men alt annet går nye bedre.

Vi hadde akkurat regnet ut at vi vil være fremme på Påskeøya om to dager, da vi lastet ned værmelding som melder vindstille, helt vindstille, i fem dager. Så nå vet vi ikke når vi kommer fram.

Vi hadde kurs i retning Isla Sala y Gomez, men øya er ikke registrert med annet enn navnet i navionics kartet vi har i kartplotteren og på open CPN-kartet vi har på pc'en er det oppgitt at øya ligger 5 nautiske mil lenger øst enn den er registrert og i vår pilotbok for området sies det at øya ligger 30 nautiske mil lenger øst enn den er registrert... så mildt sagt er det en litt usikker plassering på denne øya. Vi visste vi var i området, og kunne godt tenke oss å oppleve øya, men ønsket samtidig å være langt fra øya når mørket senker seg.
Plutselig så vi noen spisse konturer i horisonten. Med radaren identifiserte vi øya liggende 5 nautiske mil foran oss. Vi ville fint rekke frem dit innen solnedgang.
Øya var en goll øy, ikke antydning til vegetasjon på den. Det fråder hvitt rundt hele øya. Det er veldig lite vind og derfor også veldig lite bølger, men dønningene er nok til å få hele øya til å fremstå ugjestmild.
Idet vi rundet nordsiden av øya bet det på snøret vårt, og i løpet av de neste ti minuttene bet det tre tunfisk og en ukjent fisk på kroken. Det kokte av liv i vannet, som er så klart at vi kan se bunden 20 meter under oss. Vi kaster anker under skyfri blå himmel.