10.1.19 Juan Fernández, Chile

I og med at vi ankret opp ved denne chilenske øya i går, var det i morges på høy tid å melde vår ankomst hos armadaen, for papirarbeid. I går snakket vi bare med dem på vhf.
I dag startet det hele med at armadafyren bare ristet på hodet når vi viste han passene våre. Han så veldig streng ut, tok passene våre og gikk. Vi hørte han tok en telefon. Han kom tilbake, så enda strengere ut, ristet mer på hodet. Og spurte hva problemet vårt var, siden vi hadde kommet hit til Robinson Crusio øya? Vi har ikke noe problem. Det viste seg at vi hadde misforstått reglene. Vi sjekket ut hos immigrasjon og armadaen da vi forlot fastlands Chile. Vi hadde nemlig lest at de hverken har immigrasjon myndigheter eller muligheten til å gi oss zarpe ut av landet her, så det trodde vi at vi måtte fikse på fastlandet. Det har de visst allikevel her. Og nå er vi gått i land på en chilensk øy, uten oppholdstillatelse. Ikke bra. Selvfølgelig var vi litt engstelige for at han ville si vi måtte forlate øya umiddelbart. Men det slapp vi heldigvis. Nå venter vi på en godkjenning fra det internasjonale politiet for å bli enda litt i Chile. Det hele er jo bare byråkrati - og fiksbart. Det kan ta noen dager. Og for å være sikre på at vi ikke møter tilsvarende problem hvis vinden skulle ta oss til Påskeøya, satser vi på at vi kan bli her ganske lenge. Hadde jo vært gøy å se den øya også.

Etter armada besøket var det på tide å lage vann. I og med at vi kan destilere 60 liter vann i timen, tar det noen timer å produsere de literene vi trenger, 360 liter, nå som vi er nesten tomme for vann. Vi kunne ikke lage vann i Quintero fordi vannet i bukta der er for forurenset. Og da vi dro til nabo bukta, Horcon, ble vi frarådet å lage vann der også, fordi byen der slipper kloakken rett ut i havet... Vi badet ikke der heller.

Idag, på kaffe hos nabobåten Makawa, møtte vi en chilensk jente som fortalte oss siste nytt fra Quintero, den siste havnen vi ankret i. Det viser seg at bukten utenfor Quintero er veldig forurenset fra blandt annet oljerafeneri og kraftverk, men i stedet for å rense bukta, har nå myndighetene bestemt seg for å gjøre den til et oppsamlingsted for forurensende industri. Problemet er at lokal befolkningen begynner å bli syke. I desember var det flere demonstrasjoner i Quintero, med demonstranter fra hele Chile, demonstrasjonene ble avbrutt da ledere av demonstrasjonen ble funnet døde, av ukjent årsak.
Den noe mer moderate historien er at forurenserene var der først, og har alle papirene i orden for å fortsette å forurense. Alle byene rundt forurensingen vokser og gror nærmere og nærmere forurenserne. Diskusjonen nå er hvem som må flytte, de som forurenser? Som argumenterer med at de var der først, eller innbyggerne som blir syke... dødsfallene ble her forklart med at det nok var en miljøværner som likte konspirasjonsteorier, som hadde fortalt oss det... i tidsrommet demonstrasjonene pågikk ble en av lederne drept, hjemme, på natten, gjerningsmannen ble funnet. Konklusjonen var at drapet ikke hadde noe med demonstrasjonen å gjøre. Det vil vi nok aldri få svar på. Men en ting er sikkert, det forurenses.

Etter denne dramatiske historien var det på tide å se noe av den vakre naturen her. Robinson Crusio er kjent for sin helt spesielle flora og fauna. Øya har 146 ulike plantetyper, 101 av disse er enten utrydningstruet, eller finnes kun på denne øya. De har en pels sel her som ikke finnes noe annet sted. Den heter juan fernandez fur seal (enkelt og greit). Vi tok på oss våtdrakter/tørrdrakt, dykkermaske, snorkel og finner og dro ut med dinghyen for å svømme med disse pelskledde dyrene, som var riktigere kledd enn Marianne i en 3 mm våtdrakt - det var nemlig skikkelig kaldt. Det er ca 16 grader i vannet, men for en som foretrekker over 25 grader var dette rystende kaldt. Men dyrene var skikkelig fine, svømte rundt oss og virket like nyskjærrige på oss som vi var på dem.

Til middag inviterte vi nabobåten Makawa, på tunfisk. En av de tunfiskene vi fikk i går måtte spises i dag. Det ble veldig godt! Tunfisk dyppet i egg, kvernet salt og pepper over og strødde godt med sesamfrø på hver side av fisken. Stekte fisken lett på hver side, slik at den nesten var litt rå inni, også serverte vi rotstappe til. Jummy. Mike og Rosie møttes for fem år siden, da den pensjonerte stuntmannen Mike allerede hadde vært ute å seile i tre år, og var kommet til Australia. Rosie jobbet i en spirutielt alternativ bokhandel, hvor de blandt annet var rause med å gi kundene klemmer. Når hun ga Mike en klem var det en helt spesiell energi som steg opp mellom dem (nevner bare filem Notting Hill fra 1999). Og hun ble med ut å seile.