Biscaya

Siste kvelden i Pencenz tilbragte vi på en typisk corner bar. Den var brun, med maritime interiør detaljer. Og den hadde alt det vi hadde erfart at en pub skal inneholde. Hunder, barn, gjester som reiste seg opp og slo av en trall og gjester som pleide å drikke for mye, og hadde gjort det i kveld også. Den hadde alt. Og Wifi. Herfra fikk vi snakket med Christian som jobber med shipping og har tilgang til all værinfo for hele verden. Vi diskuterte værmeldingen for vår Biscaya overfart med han. Tusen takk Christian!!!

Dagen etter fylte vi tankene med diesel og vann. Ryddet båten for å ungå at det blir kaos når vinden tar tak i båten og legger den mot siden.

Også var det bare å vente på høyvannet slik at slusene kunne åpnes og vi kunne seile ut av havna.
Kl 12 gikk startskuddet for vår Biscaya overfart.
Da vi heiste seil blåste vinden laber bris og vi seilte midt i mot den.
Det kom noen sorte skyer i mot oss og vinden økte til liten kuling, vi slo seilene over på andre siden, det vil si at vi endret kurs, og da valgte vi den retnignen hvor det var opphold. Vi revet storseiliet, slik at vinden skulle få midre seil å ta tak i. Vi fikk stabil båt og la kursen rett vest. Siden vi dro fra Oslo har det vært Helly Hansen vær. Når det har vært for surt har vi holdt motivasjonen oppe ved å minne hverandre på at vi er på vei sydover mot bikinivær. Det hjalp selvfølgelig dårlig på motiavasjonen at vi brugte seks dager i den engelske kanalen og kun gikk vestover i skikkelig britisk vær.
Målet for Biscaya krysningen er på spanias nordvestlige tupp, som ligger på 7 grader vest. Så fra Pencenz som ligger på 5 grader vest måtte vi enda lenger vest. For å komme litt lenger syd valgte vi å seilte skrått sydøst til 7 grader vest. Deretter var det bare å vende nesen rett syd og sluke sydlige breddegrader. På denne lengdegraden ungikk vi også kontinentalveggen som går i Biscaya. Det er en undervanns fjellvegg som stuper fra 150 m under vann til 4000 meter under vann, og dette stupet skjer i løpet av bare 30 meter. Når dønninger fra Atlanterhavet møter fjellveggen kan de i dårlig vær skape farlig sjø. Det er en av grunnene til at vi ikke ønsket dårlig vær når vi krysset. I tilegg til at det selvfølgelig er veldig mye mer komofrtabelt å seile i bra vær.
Overfarten tok 2 dager og 23 timer fra Pencenz til La Caruna i Spania. Vi hadde perioder med vindstille og perioder med 25 knop i kastene. Vi seilte i sol, bittelitt regn. Vi seilte i 3 meter høye dønninger hvor lysten til å spenne på seg skiene å stå i de slake bakkene meldte seg. Og vi seilte i blikkstille sjø.

Delfinene lekte i strømningene rundt baugen på båten. Stas!

Vi har to digre havfiskestenger med oss. De er flittig i bruk, men vi har ikke fått noe på kroken siden vi fikk makrellene utenfor Jeløya. Men nå skulle igjen adrenalinet stige ombord i båten. Det var en kamp mellom Kolbjørn og Fisken. "Er du klar til å sløye Fisk i dag Marianne?" Fisken var svær og tung, og være 7,5 knop i fart gjorde det ikke lettere å dra den opp. Kolbjørn kjempet en brav kamp og fortalte Marianne hvordan man skulle trekke opp slike svære fisk. Spenn på lina. Snurr inn på snella. Gi slakk. Slit ut fisken. Denne  Fisken skulle Kolbjørn vise til Steinar (fiskegale Steinar). Det hele viste seg å være sort plastikk fra en pose.
Det første som møtte oss da vi nærmet oss den spanske kysten var søppel og en død fugl. Trist. Det andre vi møtte var et spansk krigsskip som kalte opp p[ VHF`en å ba oss holde 3 neutiskemil avstand. Mot reaksjon var: jamen så se å kjør litt fortere da! Ikke ligg i 0,5 knop på tvers av vår seilretning når vi går for seil og har bra vind og fart - men det er visst ikke helt slik det fungerer når en seilbåt møter et krigsskip.
På vei over Biscaya var det også to tankskip som kom faretruende tett på. Det første kom på Mariannes vakt. Tankerene ble kalt opp. Marianne ville bare gjøre han opmerksom på at vi var her. Han bekreftet at han så oss, og la høflig om kursen litt. Ikke langt etter han kom det fire skip til på rekke og rad, men de hadde nok fått med seg konversasjoenen på VHF`en for de holdt behørig avstand til den lille seilbåten. Vi er 41 fot (12 meter) de var i størrelses orden 200 fot.
Den andre tankern som kom faretruende tett på oss kom på Kolbjørns vakt. Men der var det ingen som svarte når de ble kalt opp. Sover de på brua eller hva?

Den Engelske kanal på langs

Den Engelske kanal. Denne kanalen som vi i utgangspunktet så på som en kryssning. Den viste seg å være en lang strekning på 280 neutiske mil langs den engelske sydkyst. Det er litt slik når man planlegger en lenger tur, man ser for seg hvor man skal og i grove trekk planlegger hvordan man skal komme dit, men så blir det noen ganger som for oss og den engelske kanal, den overrasket, den var mer enn en kryssning. Kryssingen var bare en en liten del av den. Da vi kom til litt ørkesløse Dover og begynte å planlegge neste store "greie" som er Biscaya, så vi at det var lenger til Biscaya enn vi hadde regnet med. Vi skjønte at vi på en eller annen måte måtte sluke noen mil. Og det betyr kun en ting og det er døgnseilas. Men ikke enda. Vi forlot Dover kl 04 neste morgen, igjen så tidlig for å få hjelp av medstrømmen. Det var anbefalt å dra fire timer etter lavvann, eller to timer før høyvann. Så da gjorde vi det, selv om vi har noen indre demoner som er veldig sterke og som motsetter seg sterkt når det er snakk om å stå opp så tidlig. Men vi vant og kl 4.50 forlot vi havnen. Vi fikk medstrøms, men også motvind og regn og vi møtte motstrømmen utpå dagen. Vinden tok i et jafs med seg vindexen, en pil som indikerer vindretningen og står øverst på masten. Vi har en idikator i cockpit også, heldigvis.

Endelig funnet en som forstår han...

 Da vi nærmet oss et sted som het New Haven synes vi navnet hørtes så tiltalende ut, og vi synes vi fortjente New Heaven etter denne strabasiøse etappen, så vi forkortet den planlagte ruten, som egentlig skulle gå til Brighten.
Da vi kom inn i havnen så vi to skikkelser som så ut som de løp, eller rettere sagt humpet, så fort de kunne klare å bære kroppene sine, på tvers av hele kaianlegget mens de veivet med armene og signaliserte at de ville guide oss til plassen vi kunne legge til. Da de nådde anpustne ned til brygga var det en tannløs mann med langt tjafsete hår og skjorten åpen ned til navlen og flekket joggebukser over typisk Aussie sko. Men han smilte i mot oss og fikk oss til å føle oss veldig velkomne, ja nesten ventet, og det var det vi trengte da vi kom inn fra vår litt strabsiøse tur. Den som kom humpende etter han var en smilende dame, som lo en trillende latter hver gang hun hadde sagt to sammenhengende setninger. Han styrte hvordan vi la til, og hun styrte pengeinnkrevingen og informasjonen om havna. Mellom hver gang hun hadde informert oss to setninger kom den trillende latteren hennes. Vi kunne ikke annet enn å bli i godt humør av hennes smittende latter.
Før vi hadde lagt ut spring eller dekket til instrumentene dro vi sultne og tørste på The Hope Inn, en pub rett rundt hjørnet. Ellers besto townen av et supermarked, en båtbutikk og noen flere kafeer. Akkurat det vi trengte.

På the Hope Inn fikk vi en pint og fish and ships og snakket om dagens seilas og videre plan. Planen ble å gjøre et døgnseilsas dagen etter. Dagen etter skulle vi dra nytte av ettermiddags-medstrømmen i stedet for den om morgenen, slik at vi slapp å stå opp så tidlig. Da fikk vi også handlet inn mat og festet en nyinnkjøpt vindex i toppen av masta.

Det ble en fin seilas og vi fikk slukt noen mil vestover.

Etter 27 timer på sjøen ankom vi Brixham hvor vi ble over natten. Tok en øl på en bitteliten pub, i et lavt mur-lokale. Alle de sammenstuede gjestene ble underholdt av en trubadur som fylte det lille lokalet med alt for høy men bra musikk.

Brixham

 Så var det to etapper med fin seiling og sydvestlig vind som tok oss først til Fowey og deretter til Pencenz. Disse to etappene valgte vi å legge litt nærmere land enn vi hadde gått tidligere. Og det betalte seg. England har en spennende natur hvor havet ruler. Havet graver seg inn under engalds bratte kystlinje. Over havnivå er det endeløse grønne og brune sletter prikket med enorme gods og slott. Vi er ikke blitt annet enn betatt. I Fowey sov vi dårlig fordi vi lå på en bøye og bølgene i havna var så krappe at vi vugget frem og tilbake i ett sett. Og det var litt for krappe bølger til at det ble en behagelig søvdyssende rulling. Pencenz har en gjestehavn som kun er tilgjengelig på høyvann. Så vi lå en time utenfor havna og ventet på at høyvannet skulle bli høyt nok til at de åpnet slusen inn til havna. Havna er kun tilgjengelig for ankomst og avreise to timer før og en time etter høyvann. I Pencenz tar vi en hvile- og fiksedag før vi skal krysse over Biscaya bugten.

Posing på dekk

Den Engelske kanal på tvers

I dag har vi gjennomført en av de milepel-etappene. Og den etappen var godt planlagt. Vær, tidevann, strømmer og kart var nøye studert. Dagen ble som følger: vekkerklokka ringte kl 04, vi kom oss ut av dynene 04.20. Spiste havregryn til frokost. Hadde fire måltider lett tilgjengelig for resten av dagen. Avreise kl 04.48 fordi vi gjerne vil være godt ute på sjøen under seil før strømmene snur til medstrøms for å få maks utbytte av dem. Det er anbefalt å dra fra havn to timer før strømmene går med seilretningen.
Vel ute av havn var det lite vind. Og så mørtkt så mørkt. Og ikke nok med at det var mørkt, men det ble heller ikke lysere i takt med soloppgangen, pga det lave skydekket, var det ikke i nærheten av lyst før nærmere kl 08.15. Det er ikke beroligende å seile inn i et så trafikert område som Den Engelske kanal, når det er så mørkt. Men AIS og radar, fyr og lykter halp oss. 
I den engelske kanal seiler de store skipene på usynlige "motorveier". De som skal nord-østover har en fil og de som skal sør-vestover har en annen fil. Disse filene skal vi, som lystfartøy, krysse. Motorveifilene skal helst krysses 90 grader på. Og de skal krysses der disse filene er smalest. Når vi krysset den første filen så vi etter båter som gikk fra syd-vest mot nord-øst. Deretter var det et område uten trafikk også en ny "usynlig" motorveifil hvor vi måtte holde øye med båtene som går fra nord-øst til syd-vest. En av de kryssende båtene kom ganske tett på. Den ser dere på bildet. Det står en mann på brua som nok synes dette møtet var like interessant som oss, for han filmet oss, som vi filmet han.

I tillegg til strømmene og trafikken er det mange grunner som lager urolig sjø og som man kan gå på hvis man ikke passer på. Så vi var nøye med rutevalget da vi planla krysningen av den engelske kanal.
Det var meldt ok vind tidlig på dagen 15 knop (=7 sek/m, laber bris ), og veldig mye vind, 30 knop, fra ca kl 14 (= 15sek/m, stiv kuling). Det vil si at vi hadde et vindu mellom kl 05 og 14 hvor vi kunne kryss fra Oostende i Belgia til Dover i Storbritania.
Det hele endte med at det mest spennende med denne dagen var planleggningen. Dagen var fyllt med lite vind, regn, lavt skydekke, tåke, lite trafikk i kanalen og så godt planlagt rute at vi ikke fikk med oss den urolige engelske kanalen...

I le for regnet

Før den siste timen. Da møtte vi stiv kuling, midt i mot, og motstrømmen. Rett utenfor moloen inn til Dover gikk for motorkraft. Som regel tar motoren oss fremover i 7-8 knop, der lå vi i 0,7-3 knop.
2 nautisk mil utenfor Dover ble vi kalt opp av kystvakta som ba oss kalle dem opp 200 meter før moloen. Da vi da kalte dem opp tillot han oss å komme inn i havnen. Kan godt fortelle at det ikke hadde vært gode lyder i denne båten hvis vi hadde blitt bedt om å vente utenfor havnen med både sterk strøm og sterk motvind...
På ettermiddagen gikk vi tur opp til Dover Castel.

Den skjøre drømmen

670 nm fra Oslo, hjemmefra, er vi kommet til Oostende i Belgia. Det er i dag en uke siden vi forlot Fredrikstad. Det har vært en slitsom uke, men alt strevet verdt! Nå har vi møtt andre langturseilere fra norden, som har samme plan som oss, og som er kommet like langt som oss, til tross for at vi kom ut en måned senere enn planlagt,. Men møtet med andre langturseilere har også vært en påminnelse om hvor skjør drømmen vår er. Hvor fort det hele kan gå fløyten. På overfarten fra Brekenes i Nederland til Oostende i Belgia møtte vi idag en Norsk langturbåt som vi snakket med over VHF`en. De hadde vært lenge på tur, men hadde hatt mange problemer underveis og vurderte nå å kjøre kanalene gjennom Frankrike og ut i middelhavet i stedet for over Biscaya. Når vi kom i land i Oostende, etter en veldig fin seilas i bra vind og med strømmen på 2,5 knop det meste av turen, kom det en svenske bort til oss. Han seiler en 37 foter sammen med kona si. De har vært på tur i "hele nord europa" i tre måneder og var nå kommet til Belgia for å seile videre sørover samme retning som oss. For et par dager siden, mens de spiste lunch inne i båten sin, ble de påkjørt av en 150 tonns Hollandsk båt. Den hadde mistet motorkraften og gikk like gjerne inn mellom seilbåten og brygga denne lå fortøyd til. Skadene er taksert til ca 300.000 kr. Vips, der satt dette paret å spiste, før drømmen deres i et splitt sekund kan være gått opp i røyk. 

Vi kan lett glemme hvor skjør drømmen er. Problemene og stresset vi opplevde de siste to månedene før vi dro var kjapt glemt da vi satte kursen sørover og var heldige med både vær og vind. I tillegg har vi, til tross for tøffe indre kamper, kommet oss opp om morgenen, slik at vi har hatt strømmen med oss disse to dagene langs nederlansk og belsgisk kyst. Her kan strømmene være veldig så gjenstridige hvis de blir møtt på feil måte.

Planen er å bli her i Oostende til onsdag. Været tilsier at vi ikke vil krysse den engelske kanalen over til Dover, England, de neste to dagene. Så vi tar oss en velfortjent hvil. Fikser og vasker båt, koser oss og internetter.

havet er ikke fritt

Etter å ha seilt 670 neutiske mil ligger vi nå til kai i Belgia og har tid til å srive ned refleksjonene våre. Vi har jo vært på havet i noen timer den siste uken. Vi har seilt natt og dag på havet. Forbi Danmark, Tyskland og det nordligere Nederland seilte vi utasjers og lange strekninger uten å se land. Der skulle man tro det var fritt frem å seile. Det vi var forberedt på at vi måtte være obs på var andre skip. Men det viste seg at det var både merkede og ikke merkede vindmølleparker, bøyer, forskningsstasjoner, militære treningsområder og instalasjoner uten forklaring. Alle var områder vi skulle holde avstand til. En natt ble vi kalt opp på VHF`n av en vaktbåt. Det var en høflig mann som ville informere oss om at vi var for tett på en vindmøllepark (ikke merket på vår aller nyeste kart) og at vi hadde kurs rett på neste vindmøllepark. Han spurte oss hvor vi var på vei og anbefalte oss høflig å legge kursen mer vestover.
Motorveier på sjøen har også overrasket oss. De finner vi i sammenheng med større industrihavner. Vi passerte en av dem for et par dager siden. Hoek von Holland, utenfor Rotterdam. Utenfor havna går det en dobbeltsporet "motorvei". En linje for de som skal inn i havnen og en linje for de som skal ut av havnene. Vi som hverken skulle det ene eller det andre, men rett og slett bare krysse motorvien, vi må ha motoren i gang når vi krysser. kalle opp Maasmand på VHF ch 3. Informere hvem vi er, hvilken kurs vi har og hvilken fart vi holder. Også skal linejene krysses 90 grader. Vi gjorde det etter boka.
Første gang vi kallte opp en båt som hadde kollisjonskurs var en stjerneklar natt. Vi kalte han opp for å forsikre oss om at han så oss. Vi var så uproffe i kommunikasjonen på VHF`en at han nok ikke turte å ta noen sjanser og endret kurs i stedet.

Første etappe av vår drøm

JA!!!!! så er vi endelig på vei! Fire uker etter planlagt, og fire uker nærmere høststormene. Men båten er stivet opp og har nå byttet alle spant fra motorrommet og frem til frampiggen (lugaren foran) og den har fått to ekstra langsgående spant. Takk til HP mariana i Moss! Og sparebank1. Vi fikk oss en herlig Halrey tur når vi ventet på båten. Fikke se Norge på sitt beste, besøkt venner rundt i landet og gått på fjellet.

Slik så båten ut dagen før ETD...

Båten ble frigitt fra HP marina fredag 30.8, etter at vi hadde satt båten på vannet, tatt den opp igjen fordi det var en utett gjennomføring (vår egen feil...), og satt den ut igjen. Vi kjørte den til Son hvor Gutta på Son Marina sto klare for å løfte på plass masten. Masten ble satt opp, men ble tatt ned igjen og i hui og hast kjørte vi til Leangugta og With Marina. De hev seg rundt og lagde nye undervant (de korteste wirene for å holde masta på plass). Vi freste tilbake til Son hvor Gutta jobet overtid for å få på plass masten for oss. Så gikk ferden hjem til Bundefjorden seilforning. Denne kvelden var det nordlys over Oslo.

Lørdagen hev vi bokstavlig talt alle tingene vi skulle ha med oss inn i båten, og på rekord tid hadde vi pakket båten og fikk innimllom slagene informert våre kjære at vi var klare til i kaste loss i morgen søndag kl 14.00

 kaos ombord dagen før avreise. heldigvis fikk vi hjelp av
 lillebror Per Magnus med klargjøring og positiv pepping!

kl 14.50 søndag 1.9 kastet vi loss fra Bundefjorden seilforening.

Kapteinen koordinerer møtet med
 Steinar Aasen utenfor Nesodden

Fikk også koordinert oss med Bjørn og Bjarne
 som hadde seilt Hollenderen.

    

Vi hadde en herlig ettermiddagstur til bøyene nord på Jeløya

Makrell på kroken

Mandag fortsatte vi til Gressvik utenfor Fredrikstad hvor de hadde en elektriker som sto klar til å hjelpe oss med å innstalere det nye elektroniske navigasjonsutstyret, kartplotter og autopilot. Vi var superklare for å komme videre og hadde mer enn nok med de neste dagene og bite tennene sammen når det gikk opp for oss at elektrikeren jobbet 50 %. De siste ukene hadde tæret på tålmodigheten i og med at reparasjonene av båten hadde tatt så lang tid, men her i Gressvik ble vår tålmodighet satt på enda en prøve. Vi bodde ombord, og der var det oss to og kaos.

Takke seg til kart, kompass og
sekstant.

Gressvik er ikke verdens navle. Men de har den antakeligvis bruneste puben i øst og sør Norge, Odin. Der hygget vi oss en kveld og fikk en skikkelig snakk med kroens eier kjell.

Kjell hadde fått 80 makrell på
kroken den dagen vi var
fornøyde med våre fire....

Og heldigvis kom Tina og Bjørnar og kule Johannes på besøk og spiste middag med oss en kveld.

Søndag 6.9 kl 09.10 kastet vi loss for andre gang for å starte på vår store tur.

Båten er klar!!

Forventningsfulle

Vi satte kursen sørover 210 grader. vi hadde Skyfri himmel, stjerneklare netter bra vind og gjorde 479 nm før vi la til kai i IJmuiden litt utenfor Amsterdam 9.9 kl 18.30. I løpet av disse tre døgnene og ni timene hadde Kolbjørn med stålvilje styrt skuta 210 grader. Marianne derimot hadde tatt i et tak med vakt og matlaging og høytlesning mellom sjøsyken. De første to dagene gikk det hardt på Mariannes psyke. Lurte på hva i all verden vi var i gang med. Var det mulig å starte en så stor reise med skikkelig sjøsyke, burde ikke det være et tilbakelagt stadie før man stikker? Men til mitt forsvar har jo båten ligget på land i hele sommer, vi har ikke seilt siden i fjor høst og når vi så seiler, så er det offshore i fire døgn. Dag tre sov jeg for det meste, avbrutt av litt matlagning og to korte vaktperioder. Men denne dagen var psyken positiv og jeg var klar for å ta "De syv hav". Den siste dagen!!! Da var jeg ikke i nærheten av å være sjøyk og gledet meg over å være på sjøen.

Vel fremme i Ijmuiden ble vi tatt godt i mot av en utrolig hjelpsom yachtklubb hvor vi fikk øl og stekt Tunge (flyndre) til tross for at vi ankom etter stengetid.

Ferdig spist Tunge (flyndre)

I IJmuiden fikk vi vasket to store maskiner med tøy. Spist frokost utenfor vaskeriet mens vi ventet på at vasken skulle bli klar. Og vi fikk gjort vedlikehold på båten. vasket den. Skrudd fast 220 volt stikk kontakt. funnet ut hvor vannet under kjøkkenbenken kommer fra. skiftet sengetøy og ryddet båten. 

Tidlig på ettermiddagen kom Aad og Tatjana og tok oss på sightseeing. Thank you for a great day Aad and Tatjana!!

... og dagen derpå måtte all osten vi hadde kjøpt vacuumpakkes...

Måke ønsker å bli langturseiler.

Ikke sjøsyk! Bakte sjokolademuffins underveis mellom
 IJmuiden og Breskenes i Holland!

Forberedelser

Som forberedelser til vår lange reise har vi seilt. Vi møttes på en seilbåt, Kolbjørns katamaran, i 2009. Deretter hadde vi mye morro, noe sammen men mest hver for oss, før vi ble kjærester. Men i 2012 skjønte vi hva som var det eneste rette, oss to, sammen. I 2012 seilte vi litt rundt i en Bostrøm 31. 2013 seilte vi i en Dähler 35 fra Oslo til Nordfjordeid, over Nordsjøen til Lerwick og Fairisland og tilbake til Oslo. I 2014 seilte vi med Impuls, gjennom Gøtakanalen ut i Østersjøen og nedover Øst-Europa. Ellers har vi seilte turer og regattaer i indre og ytre Oslofjord og Kattegat. De beste turene har vi hatt i november. Intet er som å våkne til rim på båten. November er kaldt - ja, men ekstremt vakkert!

Vi hadde en plan om å dra på langtur i 2016. Men julen 2014 spurte vi hverandre: hvorfor skal vi vente? Og dermed bestemte vi oss for å dra 1. august 2015. Etter det har båten ligget på land, og det er MYE som skal gjøres for å gjøre en båt og to personer klar for langtur. Så disse månedene har det meste dreid seg om Impuls og langturforberedelser. Takk til våre kjære venner og familie for tolmodigheten med vårt engsjement.  

Kort fortalt har forberedelsene bestått i:

kjøpe inn og montere det meste av elektronikk radar, større kartplotter, AIS, VHF, autopilot,
kjøpe ekstra seil
trekke om salongen
reparere ankervinsj
Nye pass
reisevaksiner
lage medisinliste
bytte alle gjennomføreinger
trekke nye ledninger
montere watermaker
pønske ut, kjøpe og montere energikilde. Det ble hovedsakelig solceller.
montere targabøyle
ta ned riggen og forbedre den
bytte lanterner
skrape kjøl og skrog, grunne, prime, rubbe og polere
kjøpe inn utstyr
kjøpe inn kajak, SUP, dykkerutstyr, luftkompressor, spill, bøker,
bytte teakdekk i cockpit
pønske ut smarte oppbevaringsløsninger.
lese til båtørerprøven
jobbe for å ha råd til alt dette og være uten lønn i noen år fremover...
velge forsikringsselskap for båten og for mannskapet.
vurdere blog opp mot hjemmeside eller facebook.
Selge tre biler,
leie ut hus og leiligheter