Den Engelske kanal på langs

Den Engelske kanal. Denne kanalen som vi i utgangspunktet så på som en kryssning. Den viste seg å være en lang strekning på 280 neutiske mil langs den engelske sydkyst. Det er litt slik når man planlegger en lenger tur, man ser for seg hvor man skal og i grove trekk planlegger hvordan man skal komme dit, men så blir det noen ganger som for oss og den engelske kanal, den overrasket, den var mer enn en kryssning. Kryssingen var bare en en liten del av den. Da vi kom til litt ørkesløse Dover og begynte å planlegge neste store "greie" som er Biscaya, så vi at det var lenger til Biscaya enn vi hadde regnet med. Vi skjønte at vi på en eller annen måte måtte sluke noen mil. Og det betyr kun en ting og det er døgnseilas. Men ikke enda. Vi forlot Dover kl 04 neste morgen, igjen så tidlig for å få hjelp av medstrømmen. Det var anbefalt å dra fire timer etter lavvann, eller to timer før høyvann. Så da gjorde vi det, selv om vi har noen indre demoner som er veldig sterke og som motsetter seg sterkt når det er snakk om å stå opp så tidlig. Men vi vant og kl 4.50 forlot vi havnen. Vi fikk medstrøms, men også motvind og regn og vi møtte motstrømmen utpå dagen. Vinden tok i et jafs med seg vindexen, en pil som indikerer vindretningen og står øverst på masten. Vi har en idikator i cockpit også, heldigvis.

Endelig funnet en som forstår han...

 Da vi nærmet oss et sted som het New Haven synes vi navnet hørtes så tiltalende ut, og vi synes vi fortjente New Heaven etter denne strabasiøse etappen, så vi forkortet den planlagte ruten, som egentlig skulle gå til Brighten.
Da vi kom inn i havnen så vi to skikkelser som så ut som de løp, eller rettere sagt humpet, så fort de kunne klare å bære kroppene sine, på tvers av hele kaianlegget mens de veivet med armene og signaliserte at de ville guide oss til plassen vi kunne legge til. Da de nådde anpustne ned til brygga var det en tannløs mann med langt tjafsete hår og skjorten åpen ned til navlen og flekket joggebukser over typisk Aussie sko. Men han smilte i mot oss og fikk oss til å føle oss veldig velkomne, ja nesten ventet, og det var det vi trengte da vi kom inn fra vår litt strabsiøse tur. Den som kom humpende etter han var en smilende dame, som lo en trillende latter hver gang hun hadde sagt to sammenhengende setninger. Han styrte hvordan vi la til, og hun styrte pengeinnkrevingen og informasjonen om havna. Mellom hver gang hun hadde informert oss to setninger kom den trillende latteren hennes. Vi kunne ikke annet enn å bli i godt humør av hennes smittende latter.
Før vi hadde lagt ut spring eller dekket til instrumentene dro vi sultne og tørste på The Hope Inn, en pub rett rundt hjørnet. Ellers besto townen av et supermarked, en båtbutikk og noen flere kafeer. Akkurat det vi trengte.

På the Hope Inn fikk vi en pint og fish and ships og snakket om dagens seilas og videre plan. Planen ble å gjøre et døgnseilsas dagen etter. Dagen etter skulle vi dra nytte av ettermiddags-medstrømmen i stedet for den om morgenen, slik at vi slapp å stå opp så tidlig. Da fikk vi også handlet inn mat og festet en nyinnkjøpt vindex i toppen av masta.

Det ble en fin seilas og vi fikk slukt noen mil vestover.

Etter 27 timer på sjøen ankom vi Brixham hvor vi ble over natten. Tok en øl på en bitteliten pub, i et lavt mur-lokale. Alle de sammenstuede gjestene ble underholdt av en trubadur som fylte det lille lokalet med alt for høy men bra musikk.

Brixham

 Så var det to etapper med fin seiling og sydvestlig vind som tok oss først til Fowey og deretter til Pencenz. Disse to etappene valgte vi å legge litt nærmere land enn vi hadde gått tidligere. Og det betalte seg. England har en spennende natur hvor havet ruler. Havet graver seg inn under engalds bratte kystlinje. Over havnivå er det endeløse grønne og brune sletter prikket med enorme gods og slott. Vi er ikke blitt annet enn betatt. I Fowey sov vi dårlig fordi vi lå på en bøye og bølgene i havna var så krappe at vi vugget frem og tilbake i ett sett. Og det var litt for krappe bølger til at det ble en behagelig søvdyssende rulling. Pencenz har en gjestehavn som kun er tilgjengelig på høyvann. Så vi lå en time utenfor havna og ventet på at høyvannet skulle bli høyt nok til at de åpnet slusen inn til havna. Havna er kun tilgjengelig for ankomst og avreise to timer før og en time etter høyvann. I Pencenz tar vi en hvile- og fiksedag før vi skal krysse over Biscaya bugten.

Posing på dekk