Puerto Rico. Gjesteinnlegg av Eline.

 Tilfeldigheter og en stående invitasjon til å mønstre på på Impuls førte til at vi grep sjansen. Igjen. Denne gangen tok vi med oss barna.

Med negative coronatester 24 timer før avgang fra Norge kunne vi endelig puste lettet ut og virkelig se frem til et eventyr i Karibien. Vi satte snuten mot Puerto Rico, med to barn som knapt hadde vært utenfor Norges grenser. Bort fra vinter og uroligheter i Europa. Etter en 45 minutters fergetur fra Ceiba på «fastlandet» ble vi møtt av to nøttebrune og blide jordomseilere på den lille øya Culebra.

Et herlig gjensyn. Og to spente barn. Hvordan  blir det å bo på en båt i tre døgn?

Det var seks år siden Christian og jeg seilte med Marianne og Kolbjørn på Impuls i British Virgin Island. Utrolig å tenke på alle stedene den solide og etterhvert ganske så fullstappede båten, har vært innom i løpet av alle disse årene.

Første ettermiddagen gikk med til bading i bukten ved havnen, innlosjering i båten og en tur i den lokale matbutikken for å sørge for mat og drikke de neste dagene. Høy musikk og en butikk fullstappet av alt mulig rart, samt en superstreng eier som tilslutt kastet ut marianne fordi vi var to fra en husholdning i butikken.

Nøt solnedgangen med øl og Mariannes deilige lasagne.

Neste morgen fikk vi servert kaffe, juice og deilig eggerøre før vi forlot bukten og seilte mot øya Culebrita, til en strand hvor vi skulle snorkle. En behagelig seilas før vi ankret opp foran stranden og stupte ut i det varme turkise vannet. For å oppdage korallrev og fisk i vakre farger. Amazing. Spesielt Helene ble hekta og vanskelig å få opp i båten. Hun er som en fisk i vannet. Beathe likte best å snorkle fra supen.

Vi seilte videre til en bukt med mangrover hvor vi ankret opp for natten. Et fint sted å utforske fra kajakk og sup. Ikke så mye fisk der men mange store konkylier.

På kvelden lagde vi tacosuppe og tortilla chips og nøt flere øl.

Morgenen etter hadde vi en litt lengre seilas foran oss og dro avgårde etter en kaffekopp. I følge guidebøkene er Flamenco beach på Culebra Karibiens fineste strand så vi ville selvfølgelig sjekke ut denne. Etter 1,5 times seiling  med vinden i ryggen kom vi frem til en vakker strand med endeløs hvit sand, palmer og bølgesus. Vi snorklet mer og koste oss der noen timer. Litt urolig ankring, så vi seilte videre etterhvert. Marianne serverte ostesmørbrød på vei tilbake.

Middag på kvelden på en travel og skikkelig karibisk restaurant «dinghy Dock». God stemning og deilig mat og drikke.

Søndag morgen var avreisedag med ferge fra Culebra til Ceiba etter frokost. Og deretter fly hjem fra San Juan.

Vi er så glade for å ha fått komme å besøke dere. Det har gått over all forventning med barna ombord. Deres høydepunkter var å se konkylier og å snorkle med alle fiskene.

Tusen takk for oss. Takk for at vi fikk invadere båten og ta plass. Rote litt og dra med oss salt og sand overalt. Vi har virkelig kost oss og drar hjemover mange opplevelser rikere. Dere er det perfekte vertsskap, og ikke minst helt råe seilere. Gøy å se arbeidsfordelingen og hvordan alt går stille og rolig for seg på dekk, som den største selvfølgelighet. Kolbjørn er virkelig den fødte kaptein. Gleder oss til å følge dere videre på reisen.

På gjensyn.

På vei fra St Croix til Puerto Rico

Her skal gjestene komme inn med ferja

Nydelig mat på restauranten Dingy dock.

Genoaen skal inn

Det er fantastisk hvor fint det går å være mange ombord

Gjestene er reist og vi tar ned genoaen, 
solbeskyttesen er ødelagt og må repareres. 
Vi heiser reserve-genoane vår.

Panama til St Croix

 

Vi ønsket å feire jul og nyttår hos Trond, Kolbjørn sin bror, og hans familie. De bor  på St Croix en av de amerikanske jomfruøyene i Karibien, . 

St Croix ligger 1000 nm fra panama. 

Denne etappen er dominert av østavind og Guyanastrømmen som går fra Atlanterhavet vestover inn i det karibiske hav og som gir sterk motstrøm for oss seilende fra Panama og østover. 

Det er vanskelig å skildre hvor utrolig slitsomt, både mentalt og fysisk denne etappen var. Da vi skålte ankerpilsen på St croix etter 15 solnedganger og 15 soloppganger på sjøen, var vår umiddelbare kommentar: Dette var meningsløst. Men det prøver man å ikke snakke om når man er underveis. Underveis handler det om å prøve å finne motivasjon til å fortsette det som virker helt meningsløst. Kolbjørn er utrolig til å finne motivasjon i tall. Han regner og regner og manipulerer tallene, nautiske mil vi har igjen, nautiske mil vi har seilt totalt, nautiske mil vi har seilt i dag, nautiske mil vi har seilt den siste timen, distansen til land, alle problemene som må fikses underveis er bare utfordringer, ingen problem er kriser eller risikoer. Han holder humøret! Marianne prøver å diske opp med mat og drikke, det føles meningsløst det også når matlysten og motivasjonen til å lage mat ikke er tilstede. Marianne var sjøsyk i 7 dager. Totalt tafatt og energiløs.  

I og med at vinden var meldt å skulle blåse fra øst, i mot oss, hele etappen, og for det meste ville blåse rundt 20 til 25 knop ble det viktigst oss for å legge ruta slik at vi unngikk mest mulig motstrøm. Vi seilte nordover, helt opp til Jamaika, før vi dreide østover og seilte langs sydkysten av jamaica og videre langs sydkysten av Haiti og den dominikanske republikk før vi krysset over til sørkysten av Puerto Rico og til siste krysset ned til st Croix.

Da vi heiste seil rett utenfor breakwateren i Panama støtte vi på det første problemet. Festene mellom storseilet og masten knakk en etter en etter hvert som seile ble heist,  totalt fire stykker, og måtte byttes og nye festes. Utenfor breakwater i Panama er det stor skipstrafikk, vi snakker digre skip, i tillegg til masse skip som ligger for anker. Etter at de første festene var festet måtte vi avvente de neste til vi var igjennom området med alle skipene. 

Når storseielt til sist var oppe, tok det ikke mer enn 125 nautiske mil så revnet det. Vi var nå midt utpå, vind og bølger gjorde det håpløst å ta ned det gamle og sette opp ett nytt seil, og utrolig nok så seilte vi ikke så alt for dårlig med det revnede seilet. Vi så på kartet en liten koraløy som kanskje ville gi oss litt le for bølgene og hvor det var grunt nok til at vi ville kunne legge anker mens vi byttet seil. 

Øya vi ankret opp ved, Serrana Bank, er et koralrev, hovedsakelig et undervannsrev, men det er en liten øy som så vidt stikker frem over havoverflaten og hvor det bor noen fiskere i noen små hytter. Øya er Colombiansk, men ligger nærmere Niquragua. Vi gikk aldri i land, det var for tidlig på vår slitsomme etappe til at vi ville bruke tid på øya (når vi tok den avgjørelsen følte vi oss totalt blasserte som ikke var mer nyskjerrige), i tillegg hadde vi null kunnskap om øya, eller hvilket land øya tilhørte. Men vi kom i kontakt med fiskerne over VHF`en og tiltross for at de kun snakket spansk, og de snakket veldig mye, skravlet i vei, kunne vi, med den lille spansken vi kan, ikke annet enn forstå at de var både hyggelige og vennlige.   

Reserveseilet vi hadde ombord har vi ikke tittet på på lang tid. Hvilken tilstand det befant seg i fant vi ut nå... elendig. På toppen av storseilet der du fester opphalet (flyndren) er det en forsterkning som på vårt reserveseil var i aluminium og var fullstendig korredert, det bare smuldret opp da vi rørte ved det. Heldigvis hadde vi en stålplate ombord. En sånn ting som vi har hatt lyst til å kaste hver gang vi rydder ombord, men som vi alltid har blitt enige om "det kan jo være vi får bruk for den". Frem med den stålplaten og vinkelsliperen, og der, i de store dønningene skar vi til stålplaten og fikk poppet den på toppen av storseilet. 

Resverveseilet vårt var umulig å trimme bra, det blafret i vinden, og passet ikke helt til båten vår. Men det tok oss resten av turen til St Croix, med mye frustarsjon, samtidig som vi var veldig galde for at vi hadde et reseverseil. Nå skal vi kjøpe nytt storseil. 

Det tok ikke lang tid før Windvanen vår konka. Windvanen gjør det mulig for autopiloten vår å styre på vinden og ikke på kurs. Det gjør det enkelt for oss to og seile alene, det er som å ha minimum to personer til ombord til å dele på vakter og styringen. Men nå konka altså det instrumentet og vi kunne kun styre på kurs. Uten windvanen må vi justere kursen hver gang det er den minste vinddreining.  Så hvis vinden endrer vinkel på seilene med to grader, må vi endre kursen to grader. Og slik holdt vi på hele turen. To grader styrbord, tre grader babord og tilbake fem grader styrbord. Ekstremt slitsomt.   

Turen endte med å bli på totlat 2000 nm i kryss, dobbelt så langt som hvis vi hadde seilt i medvind den motsatte veien. 

Da vi dro fra Panama var vi klar over at vi var litt vel kjappe med å starte på en så lang og ugunstig etappe, men vi ville frem til St Croix før jul og tok sjansen. Vel fremme er vi glade for at vi gjennomførte, men underveis var det bare slit.      

Vi fikk en eneste fisk underveis, en 
giftig baracuda.

Vi prøvde oss på litt kos, men endte
med å løpe opp i cockpit for å justere kurs og
ned i lugaren for å kose oss. Håpløst slitsomt.

Det revnede storseilet

Pidestallen vår løsnet undervei, festene 
var korredert bort. Her fikser vi nye 
fester.

Ruta fra Panama til Jamaika

ruta langs Dominikanske
republikk og Puerto rico

Ruta fra Jamaika til Haiti.

Panamakanalen

For å komme oss fra Stillehavet, hvor vi befant oss, til det karibiske hav og Atlanteren må vi gjennom Panama kanalen. 

Panama kanalen er ca 40 nautiske mil lang. Den deler sentral Amerika i to, ved å gå gjennom det smaleste stedet av sentral Amerika. Når man går fra Stilehavet til Atlanterhavet er det tre sluser som tar deg opp de totalt 26 meteren over havet til Gutanlake. Turen på den kunstig oppdemmede Gutansjøen er omtrent 12 nautiske mil lang. Før tre nye sluser tar deg ned til det karibiske hav. 

Vi gikk gjennom den i 2017. Den gang brukte vi ikke agent, slik de fleste gjør med det meste som skal gjøres i Panama som innebærer papirarbeid, og bestemte oss for å gjøre det samme denne gangen. Vi fikk tilbud fra agenter og de skulle ha mellom 3000 og 4000 kroner for å ordne papirene våre i tillegg til at de garanterer for 50000 kr hvis det skulle dukke opp problemer i kanalen som gjorde at kanal-myndighetene vil trekke deg for utgiftene. Men hva kan gå galt? Vi har aldri hatt noen problemer med motoren. Vi får ikke lov til å seile gjennom kanalen. Og en Pilot skal sørge for at vi ikke går på grund. Og alt man klarer å gjøre selv er jo morro!

Informasjonen fra og kommunikasjonen med panama kanalen-autoritetene var prima. De svarte bårde på e-mail og telefon. De svarte kjapt og svarte på alle spørsmål vi hadde. 

Det gikk smooth. Helt til det kom til betalingen. Informasjonen var at vi kunne betale med bankoverføring og en kvittering på overføringen ville være nok til å ta oss gjennom kanalen. Vi sendte dem kvittering på at pengene var ute av konto og vi var klare til å gå igjennom kanalen neste dag, og i følge dem var det ikke noe problem. Vi ringte på ettermiddagen for å få tiden vi skulle igjennom kanalen, men da sa de at vi ikke kunne gå igjennom før de hadde pengene i sine systemer. I og med at dette er en internasjonal overføring kan det ta alt fra 3 dager til to uker. Vi ventet 2 dager, uten at pengene kom inn i deres systemer. November er Panamas Frigjøringsmåned så den er full av helligdager og selvfølgelig  var det en helligdag og helg som gjorde at hvis vi ventet en (virke)dag til, ville det tilsvare at vi i realiteten måtte vente 5 dager før vi kunne komme gjennom kanalen. Det var vi ikke hypp på. Vi endte med å ta ut pengene av banken og betale cash. Da kom vi igjennom dagen etter. 

Å gå gjennom kanalen kostet oss 17000 kroner i tillegg til at vi måtte betale et depositum på 10000kr. Så det er jo klart det svir å ta dette ut av banken to ganger. Men vi satset på at Panama kanalen ville tilbakebetale det ene beløpet i sin helhet som avtalt og at de ikke ville trekke noe fra depositumet - for hva kan gå galt?

Våre nederlandske venner ville gjerne være med som linekastere, alle små båter som går igjennom kanalen må ha 4 slike i tillegg til kapteinen, de har også en venninne fra Venzuela som gjerne ville med. De mobiliserte og kom ombord samme dagen som vi betalte, og vi startet kanalgjennomfarten tildig dagen etter. 

I tillegg til våre venner hadde vi en pilot ombord, en pilot ansatt av kanalen.

Ute på kanalen fikk vi problemer med  å få motoren opp i riktig turtall. Vi sjekket dieselfilteret som var veldig møkkete og derfor måtte byttes. Vi avtalte med piloten at vi skulle legge oss til en bøye lenger frem i kanalen. Dieselfilteret ble byttet og motoren ble testkjørt før vi løsnet fra bøyen. Et halvt minutt etter det begynte motoren å hoste og harke før den stoppet. Og selvfølgelig er Murphies lov med oss. Samtidig med at dette skjedde kom det en byge over oss som ga oss mye vind og vi driftet mot land. Piloten var av den nervøse typen og kalte opp losbåt. Heldigvis for oss er det grunt før vi kom helt inn til land med gjørmebund som gjorde at båten ble liggende rolig mens vi luftet motoren for å få den i gang igjen. 10 minutter senere skle vi elegant av gjørmebanken og fortøyde til en bøye for å testkjøre. Mens vi lå der kom losbåten som vi da heldigvis kunne sende videre.   Piloten roet seg ned og vi kunne fortsette ferden gjennom kanalen.

Redningsbåten kostet oss 1800 kr, til tross for at vi i klagen til kanalmyndighetene på boten argumterte med at "Good seamanship from the captain and his crew solved the problem in less then 25 minuts and we did not need help from the rescue boat". 

Ryktene hadde fortalt oss at man som regel går igjennom kanalen på en dag når man går fra Stillehavet til Atlanterhavet. Vi var klare til avgang kl 05.30 og var sikkre på at vi skulle igjennom på en dag. Overraskelsen var stor da vi måtte fortøye til en bøye kl 16, tre timer før det blir mørkt og 5 nautiske mil fra enden av kanalen.  Vi måtte ligge ved bøyen i 24 timer og vente på en stor båt vi kunne gå igjennom siste delen av kanalen sammen med. Vi fikk ikke gå i land, vi fikk ikke bade og vi fikk ikke ta en dinghy tur eller kanotur. Så vi var fem voksne personer stucked ombord på Impuls i 24 timer i øs pøs regnvær. Det ble veldig hyggelig! Vi spilte quixx og skravlet.

Dagen etter kom vi oss igjennom kanalen etter over 24 timer fortøyd til en bøye.  Lykken var stor da vi fortøyde til brygga på Shelter Bay marina. Der har de rene baderom, restaurant, bar og svømmebasseng og er plassert ved siden av en regnskog med brølende aper - mer enn nok til å underhode oss de dagene det tok å fikse det siste før vi skulle seile til St Croix og sjekke ut av Panama. 

Lykken er: vi er nå på vei igjen! 

Kontanter, amerikanske dollar, for å
betale Panama Kanalen

En av slusene i Panama-kanalen

Puente Centenario, en bro som krysser Panama-
Kanalen og dermed forbinder nord- og sør-Amerika

Vi følte oss ganske små sammelikned med de andre båtene i kanalen.

                            

                                                                                      

                                                                                  

Ankerdram i Shelterbay marina

Los båten som frakter han som skal sikkerhetssjekke
Impuls før vi får gå gjennom Panama-kanalen

Han som førte sikkerhetssjekk av Impuls før vi fikk
gå gjennom Panama-Kanalen

Våre herlige Nederlandske venner

En ape i regnskogen ved ShelterBay marina