SY Impuls: Panama til St Croix

Vi ønsket å feire jul og nyttår hos Trond, Kolbjørn sin bror, og hans familie. De bor på St Croix en av de amerikanske jomfruøyene i Karibien, .

St Croix ligger 1000 nm fra panama.

Denne etappen er dominert av østavind og Guyanastrømmen som går fra Atlanterhavet vestover inn i det karibiske hav og som gir sterk motstrøm for oss seilende fra Panama og østover.

Det er vanskelig å skildre hvor utrolig slitsomt, både mentalt og fysisk denne etappen var. Da vi skålte ankerpilsen på St croix etter 15 solnedganger og 15 soloppganger på sjøen, var vår umiddelbare kommentar: Dette var meningsløst. Men det prøver man å ikke snakke om når man er underveis. Underveis handler det om å prøve å finne motivasjon til å fortsette det som virker helt meningsløst. Kolbjørn er utrolig til å finne motivasjon i tall. Han regner og regner og manipulerer tallene, nautiske mil vi har igjen, nautiske mil vi har seilt totalt, nautiske mil vi har seilt i dag, nautiske mil vi har seilt den siste timen, distansen til land, alle problemene som må fikses underveis er bare utfordringer, ingen problem er kriser eller risikoer. Han holder humøret! Marianne prøver å diske opp med mat og drikke, det føles meningsløst det også når matlysten og motivasjonen til å lage mat ikke er tilstede. Marianne var sjøsyk i 7 dager. Totalt tafatt og energiløs.

I og med at vinden var meldt å skulle blåse fra øst, i mot oss, hele etappen, og for det meste ville blåse rundt 20 til 25 knop ble det viktigst oss for å legge ruta slik at vi unngikk mest mulig motstrøm. Vi seilte nordover, helt opp til Jamaika, før vi dreide østover og seilte langs sydkysten av jamaica og videre langs sydkysten av Haiti og den dominikanske republikk før vi krysset over til sørkysten av Puerto Rico og til siste krysset ned til st Croix.

Da vi heiste seil rett utenfor breakwateren i Panama støtte vi på det første problemet. Festene mellom storseilet og masten knakk en etter en etter hvert som seile ble heist, totalt fire stykker, og måtte byttes og nye festes. Utenfor breakwater i Panama er det stor skipstrafikk, vi snakker digre skip, i tillegg til masse skip som ligger for anker. Etter at de første festene var festet måtte vi avvente de neste til vi var igjennom området med alle skipene.

Når storseielt til sist var oppe, tok det ikke mer enn 125 nautiske mil så revnet det. Vi var nå midt utpå, vind og bølger gjorde det håpløst å ta ned det gamle og sette opp ett nytt seil, og utrolig nok så seilte vi ikke så alt for dårlig med det revnede seilet. Vi så på kartet en liten koraløy som kanskje ville gi oss litt le for bølgene og hvor det var grunt nok til at vi ville kunne legge anker mens vi byttet seil.

Øya vi ankret opp ved, Serrana Bank, er et koralrev, hovedsakelig et undervannsrev, men det er en liten øy som så vidt stikker frem over havoverflaten og hvor det bor noen fiskere i noen små hytter. Øya er Colombiansk, men ligger nærmere Niquragua. Vi gikk aldri i land, det var for tidlig på vår slitsomme etappe til at vi ville bruke tid på øya (når vi tok den avgjørelsen følte vi oss totalt blasserte som ikke var mer nyskjerrige), i tillegg hadde vi null kunnskap om øya, eller hvilket land øya tilhørte. Men vi kom i kontakt med fiskerne over VHF`en og tiltross for at de kun snakket spansk, og de snakket veldig mye, skravlet i vei, kunne vi, med den lille spansken vi kan, ikke annet enn forstå at de var både hyggelige og vennlige.

Reserveseilet vi hadde ombord har vi ikke tittet på på lang tid. Hvilken tilstand det befant seg i fant vi ut nå... elendig. På toppen av storseilet der du fester opphalet (flyndren) er det en forsterkning som på vårt reserveseil var i aluminium og var fullstendig korredert, det bare smuldret opp da vi rørte ved det. Heldigvis hadde vi en stålplate ombord. En sånn ting som vi har hatt lyst til å kaste hver gang vi rydder ombord, men som vi alltid har blitt enige om "det kan jo være vi får bruk for den". Frem med den stålplaten og vinkelsliperen, og der, i de store dønningene skar vi til stålplaten og fikk poppet den på toppen av storseilet.

Resverveseilet vårt var umulig å trimme bra, det blafret i vinden, og passet ikke helt til båten vår. Men det tok oss resten av turen til St Croix, med mye frustarsjon, samtidig som vi var veldig galde for at vi hadde et reseverseil. Nå skal vi kjøpe nytt storseil.

Det tok ikke lang tid før Windvanen vår konka. Windvanen gjør det mulig for autopiloten vår å styre på vinden og ikke på kurs. Det gjør det enkelt for oss to og seile alene, det er som å ha minimum to personer til ombord til å dele på vakter og styringen. Men nå konka altså det instrumentet og vi kunne kun styre på kurs. Uten windvanen må vi justere kursen hver gang det er den minste vinddreining. Så hvis vinden endrer vinkel på seilene med to grader, må vi endre kursen to grader. Og slik holdt vi på hele turen. To grader styrbord, tre grader babord og tilbake fem grader styrbord. Ekstremt slitsomt.

Turen endte med å bli på totlat 2000 nm i kryss, dobbelt så langt som hvis vi hadde seilt i medvind den motsatte veien.

Da vi dro fra Panama var vi klar over at vi var litt vel kjappe med å starte på en så lang og ugunstig etappe, men vi ville frem til St Croix før jul og tok sjansen. Vel fremme er vi glade for at vi gjennomførte, men underveis var det bare slit.