SY Impuls

mandag 2. desember 2019

Etappen Mazatlan i Mexico til Coco island i Costa Rica

Shiela og John sto på brygga og ønsket oss fair winds and calm seas da vi forlot Mazatlan.

Seilingen sørover var dominert av lite vind. Det tilsvarer mange timer med gennaker og spinnaker seiling.

Men på vei sørover måtte vi passere Tehuantepec’en. Og der var det vind. Så mye vind at vi måtte legge kursen omtrent 400 nautiske mil ut fra land for å kunne seile i ytterkant av vindsystemet. Tehuantepecen er vind som blåser fra Mexico gulfen og over sørenden av Mexico og Guatemala. Det er som den rekker tunge ut i havet, langt ut i havet. Og den gjør sjøen urolig 500 til 600 nautiske mil ut fra land. Men ellers har havet for det meste vært rolig siden vi dro fra Vancouver island i Canada, så at vi fikk noen dager med grov sjø rundt Tehuantepcen'en det klagde vi ikke på, annet enn at den natten det var mest vind falt Kolbjørn og knakk et ribben.

Men til tross for at etappen for det meste var preget av lite vind gjorde vi, den ene dagen vi hadde skikkelig seilvind, det vil si 10 til 15 knop, distanserekord for alle de fire årene vi har vært ute. Vi gjennomførte 187 nautisske mil på 24 timer, og det til tross for at vi senket farten mens Kolbjørn kjempet for å få en sverdfisk om bord.

Da vi dro fra Mazatlan var det 30 grader i vannet og innen badetemperaturen snudde nådde den 32 varme grader. Når det var 36 grader i skyggen måtte i flere ganger om dagen uti å kjøle oss ned. Og heldigvis, et par dager før vi møtte Tehuantepec'en begynte badetemperaturen å krype nedover og den siste tiden har den ligget på litt over 27 grader. Lufttemperaturen har også endret seg til noe mer behagelige grader.

Med lite vind og rolig sjø ser vi mye søppel i havet. Leken om bord har vært å hoppe i havet og plukke opp søppel. Det største vi har plukket opp var en rød plastikk stol, det minste vi plukket opp var en isopor bit og det vi plukket mest av var plastikkflasker.

Vi fisket ikke mye underveis, men det var fordi vi fikk fisk! Vi fikk til sammen fire store seilfisk eller sverdfisk. En sverdfisk og en seilfisk fikk vi om bord. Begge var digre, men den minste var 215 centimeter lang i tillegg til en halefinne på 20 centimeter. For å få dem om bord klatret Kolbjørn ned badetrappen vi har bak båten, og mens Så som dere skjønner har det stått fisk på menyen om bord på Impuls. Vi har vacuumpakket og saltet og Marianne ble faktisk, for bare noen dager dog, lei av fisk.

Vi har hatt månelyst kvelder og morild i havet. En kveld var det morild formering, da var morilden på størrelse med tallerkener. De lyste opp som små lysende bomber.

Dette var den minste fisken vi fikk

ukesmenyen: fisk

en morgen Marianne våknet opp i cockpiten satt det en svale ved siden av henne.

Kolbjørn lagde et lite fulgerede til en sliten svale

Dette er den største fisken vi fikk

Fisken har en lomme som den gjemmer seilet i når den skal svømme fort.

Stekt fisk med majones og kapers

så mange av disse underveis

favoritt kapteinen

en som ikke øsnker å samarbeide med Kolbjørn

Det var ikke mange båter vi så underveis, men disse fiskerne var blide og hilste!

svalene var veldig uredde når de kom ombord

Kolbjørn prøver å overbevise en svale om at den kan drikke vann

Mye delfiner i krystallklart vann

en svale som sitter på vårt Sidka deer horn

mandag 21. oktober 2019

Etappen fra Canada til Mexico

Vi har alltid reist litt på måfå. Denne nå etterhvert lanaaage turen startet jo som en jordomseiling. Hvor ruten har blitt til underveis. Planen denne gangen var egentlig å passere Mexico med medvind i seilene, og da vi dro fra Canada hadde vi ikke helt bestemt oss for hva som skulle være første havn heller. USA? Mexico?

Før vi seilte ut fra Canada tok vi en overnatting på anker hvor hovedformålet var at Kolbjørn skulle trekke på seg tørrdrakten og skrapte skroget for groe. Noe han virkelig "gledet" seg til. Underveis merket vi stor forskjell på hastigheten på båten og var veldig fornøyde med jobben.

På vei ut strait of Juan de fuca, som går mellom Vanouver island i Cada, og USA, fikk vi noe i propellen. Det begynte å riste i båtdn, så vi skrydde av motoren go seilte det siste stykket ut av Strait de Fuca, i nesten helt vindstille. Da vi var kommet oss uttaskjærs, hvor det ikke var fullt så mye båttrafikk, trakk Kolbjørn på seg tørrfrakten igjen og svømme under båten og løsnet kelp, veldig gjenstridig tang, som hadde festet seg i propellen. Kniven rundt akslingen hadde ikke klart å kutte kelpen.

Vi seilte sørover, hadde medvind i seilene og passerte San Fransisco, LA og til sist San Diego med 150 nautiske mil til kysten. Det var nydelig vær, sol og det ble varmere og varmere for hver dag, til vi til slutt klaget over varmen. Sjøtemperaturen gikk fra 11 grader, passert 20 grader og stabeliserte seg ikke før den var 30 grader. Vi hoppet i havet.
På grensen mellom USA og Mexico kunne vi se båter som var 400 nautiske mil unna oss og på VHF'en fulgte vi med på konversasjoner som foregikk flere 100 nautiske mil unna oss. Ingen tvil om at USA ønsker full kontroll over grensen til Mexico.
I Canada kjøpte vi en ny AIS antenne. Vi var ikke helt fornøyde med rekkevidden på den forrige. Den forrige viste skip bare 15-10 nautiske mil unna. For det blåtte øyet ser vi skip når de er rundt 5 nautiske mil unna oss. Med den nye antennen ble det folksomt der ute på det blå. Vi så skip opp til 150 nautiske mil unna, selvfølgelig med variasjon. Men vi så ingen andre seilbåter. Men en morsom greie vi kom over var en seildrone. Vi så den først visuelt og lurte på hva i allverden det var vi så. Vi analyserte formene vi så... helt til vi skjønte at det måtte være en seil drone. Et ubemannet lite seilbrett som kan klare seg på havet i 12 måneder (Det er groen på skroget som begrenser den ril 12 måneder, ikke utstyret ombord). Den har solcellepanel, AIS (som sender signaler med jevne mellomrom) den har fire kameraer (Så det satt kanskje en forsker på land og tittet på oss når vi forfulgte denne interessante lille enheten). Den har måleinstrumenter ombord som måler blant annet temperatur, plankton, co2, strøm og vind for ulike forskningsprosjekter. Den er rundt 2,1 meter lang og har en dyp kjøl.
Vi har ombord en secchi disk som vi har laget selv. Noen ganger slipper ned i vannet og registeret i en app hvor dypt den kommer før vi mister den av syne. I appen kan vi også registerer data som vann teperatur og det vi ser. I møte med seildronen fikk vi opplevelsen av å ha møtt vår "overmann".

Vi fisket mye, men det var bare en tunfisk og en hai som bet på kroken. Haien slapp vi ut igjen og tunfisken spiste vi til frokost, lunsj og middag i to dager. Tunfisken var så feit at da vi skulle koke fiskekraft på sloet forpestet den hele salongen ned tranlukt. Kraften kastet vi rett ut i havet igjen. Fisken var god, men absolutt ikke den beste vi har fått.

Vi seilte mye spinnaker, men etter at vi hadde broachet to ganger i for mye vind og bølger, revnet spinnakeren og vi måtte legge om kursen litt slik at vi kunne fortsette seilasen med gennaker i stedet. Gennakeren fungerte så bra at vi en av dagene ikke tok den ned før midnatt. Som regel tar vi den (eller spinakeren, hvis det er den vi seiler med) ned paralelt med solnedgangen.
De to første dagene vi skulle ha opp spinnakeren klønet vi noe så forferdelig. Vi rotet med tau og hvor de ulike tauene skulle trekkes. Dette var også de to første dagene underveis og vi var ikke kommet i seilmodus enda. Vi sover veldig avbrutt begge to når vi seiler og det er slitsomt fordi båten er i konstant bevegelse. Etter et par dager har vi som regel vendt oss til det, men vår kløning med seilene sier litt om hvor slitne vi er de par første dagene av en seilas. I ettertid ler vi av det, men når vi står der og kløner kommer det noen gloser vi ikke håper Neptun hører.

En morgen fant vi en fuglevinge i cockpiten. Vi mistenker at den er blitt kuttet av av vindmøllene vår. En forferdelig tanke.

Vi endte med å seile helt til Mazatlan i Mexico. Det tok oss 19 dager og 2300 nautiske mil. Vi har til nå, på de fire årene vi har vært ute, seilt 41.000 nautiske mil, distansen vi har gjort tilsvarer snaaaart en distanse to ganger rundt jorda.

Blekkspruten som kom ombord var store og lagde et forferdelig mess

En diger blekksprut i cockpiten.

Fiskemiddag

En blekksprut på dekk også

Denne lille fuglen kom ombord langt til havs.
Den var sliten, satt med lukkede øyne i mange timer og åpnet dem bare såvidt når vi lagde lyder. Den var helt uinteressert i maten og vannet vi satte frem til den.

Vakker trim

100 nautiske mil til Mexico kysten, og 3000 meter ned. FRIHETSFØLELSE!

Biltur I Canada

De fantastisk hyggelige Shelly og Barry tok som sagt godt i mot oss på brygga i Canoe Cove i Sidney, British Colombia i Canada. Den eminente gjenforeningen kvalifiserte for en champagne-ankerpils som utartet til middag og slik gikk dagene. I to uker hang vi sammen.
Vi tok en bytur til Victoria, en koselig engelsk inspirert by. Vi var innom en seilmaker og kjøpte lapper til storseilet vårt - det begynner å vise tegn til slitasje, så just om case utvidet vi lageret vårt med lapper. Vi var selvfølgelig innom en marinebutikk. Og vi nøt ubegrenset internett i marinaen, tregt, men nett.
Etter noen dager i marinaen dro vi alle fire på biltur. Shelly og Barry bor i Edmonton i Alberta i Canada og inviterte oss hjem til dem. Bilturen tok oss gjennom fire nasjonalparker, glacier national park, Yoho nationalpark, Banff nasjonalpark og Jasper nasjonal par. Alle fire med fantastisk utsikt og også her fikk vi oppleve villmarks Canada. Vi så elk, bjørn og sau med digre horn.
Våre gode venner bor på en nydelig eiendom utenfor Edmondton. Der tilbragte vi fire dager. På eiendommen har de laget to bålplasser og de har en liten hytte som de kaller lodgen. En kveld satt vi ved bålet, og hørte coyote ule, og en kveld koste vi oss i lodgen - what is said in the tent stays in the tent. Det ble noen heidundrande kvelder hvor gutta var skikkelig slitne dagen derpå.
En kveld var vi ute å spise sammen med datteren, svigersønnen og barnebarn.

Vi hadde noen veldig koselige dager på besøk i Edmondton. Tusen takk for oss Shelly og Barry!
Vi fikk låne en bil av dem, en Porsche Cayenne, og kjørte de 120 milene tilbake til Impuls i Canoe Cove.

Nå er det på tide å sette baugen mot varmen. Vi begynner å glede oss til å få litt farge på kroppen igjen. Men noen siste forberedelser må til før vi seiler sørover.

Bålkos

Vi besøkte det som en gang var verdens største kjøpesenter. Nå er det bare nummer fem i rekken.

Utsikten deres fra kjøkkenet

mandag 23. september 2019

Turister i bjørneland

Nå har vi tilbragt tre måneder i Alaska og Canada. Vi har seilt, det vil si vi gått for motor fordi det var vært så lite vind, men diesel har vært tilgjengelig i alle små og store byer og små tettsteder. Det er mye fiskere og mye båttrafikk. Ombord Impuls har vi rundt 420 liter diesel i tanken og i jerrykanner på dekk. Men når vi spør etter iskrem på bensinstasjonene ser de bare dumt på oss. Der har norske bensinstasjoner langs kysten hjemme gjort en riktig valg, de selger is! Savn!
Som en trofast leser kanskje har fått med seg, har vi sett mye bjørn underveis. Det har vært fantastisk. Vi seilte hele veien opp hit fordi en belgisk seiler vi møtte i Valdivia i Chile, sa til Marianne: hvis du vil se villmark bør du dra til Alaska - så da gjorde vi det. Men at vi skulle se så mye villmark som vi har sett overrasket oss.
Det er en fordel å være turist på sjøen, bjørnen for eksempel, den har ingen trusler fra havet, ingen rovdyr vil angripe en bjørn fra vannet. Dermed har vi kunnet observere bjørnene fra kajak eller dinghy eller fra cockpiten i Impuls, uten å skremme bjørnen.
Vi har overrasket bjørn to ganger. Den ene gangen kom vi gående opp elva da en bjørn kom ut av skogen, vi bare så på hverandre og den stakk inn i skogen igjen. Kolbjørn overrasket en en kveld, rett før solen gikk ned, en bjørn som var på jakt etter samme laks som Kolbjørn. De bare så på hverandre og Kolbjørn sa noen ord og kjørte vekk med dinghyen.
Vår erfaring er at bjørnen er ekstremt sky, hvis vi kommer for nærme lusker den bare stille og rolig inn i skogen, og de forsvinner for vårt blått øye med en gang de har kommet seg i le av noen trær eller busker.
Vi vil gjerne ankre i en bukt som gir le for vinden, her oppe har vi i tillegg ønsket å ankre opp i en bukt hvor det er sannsynlig å se bjørn. Et godt utgangspunkt for det, er at det renner en elv ut i bukta, det må være en elv hvor laksen er på vei opp for å gyte og det er en fordel med lokal kunnskap for å vite hvilken elv laksen er i. I mangelen på den lokalkunnskapen fant vi at elveleier hvor det sitter en flokk med måker på stranden og ørn i trærne, er det sannsynlig at vi vil se bjørn. Et bonustrekk er selvfølgelig at laksen spretter i det vi kommer inn i bukten.
For ikke å overraske eller i verste fall skremme bjørnen, noe som kan gjøre den aggressiv, når vi gikk i land, ringte vi alltid med en bjelle, hvis vi ikke snakket og vi hadde hver vår Bjørnespray. Bjørnespray er en sprayboks med pepperspray. Du må være ganske nærme bjørnen for å treffe den med sprayen, altså virkelig i selvforsvar, og husk for all del og bruk den MED vinden, hvis ikke blir du et lett offer for bjørnen mens du gnir deg i smertefulle og tårevåte øyne.
Alaskaere og Canadiere bruker bjørnen for det den er værdt. De presenterer bjørnen på et sølvfat for turister. Med helikopter eller fly, båt, kajak eller gåturer tar de turister ut i villmarken for å se bjørn med guide. Og det er ikke billige turer.
Det siste stedet vi besøkte i Canada var Vancouver Island. Øya ligger 1.5 time med ferje fra Vancouver by, en storby med 3500000 innbyggere.
Vancouver Island er 1/11 av Norge i areal, det bor 750.000 mennesker der og 3500 bjørn og 3000 pumaer (et rovkattedyr).
I én bukt vi ankret opp i, Afognak island i Kodiak i Alaska, regner man med at det er 250 bjørn. Det kaller vi villmark.
Og i Norge kjemper noen for å drepe bjørn, til tross for at vi bare har ca 50 av dem. Nå har de i Hedemark drept en binne som diet bjørneunger. Hvordan kan man gjøre det?

onsdag 18. september 2019

Glacier bay i Alaska til Sydney på Vancouver island i Canada

Jeg hadde vanskelig for å finne noe å skrive om fra denne etappen. Det var som om opplevelsene ikke ville la seg skrive, det føltes som om det ikke var noen opplevelser å skrive om. Løsningen ble en brainstorming. Da løsnet grepet om opplevelsene og de lot seg føre på papiret.
Vi seilte ut fra Galcier Bay i Alaska i USA uten at vi hadde bestemt oss for hvilken rute vi skulle velge. Valget sto mellom Juneau eller Sitka eller droppe begge stedene, og velge en kjappere rute sørover? Planen vår er å seile fra Vancouver island, Canada, innen oktober, når høststormene starter, så vi har ikke allverdens med tid, desverre.
I løpet av ettermiddagen ble avgjørelsen for rute tatt ombord på Impuls. Vi hadde lastet ned værdata og værmeldingen lød på kuling midt i mot i to til tre dager fra overimorgen. Det endte med at vi gjorde en nattseilas for å komme oss litt sørover før været satte inn. Og hvor kunne vi tenke oss å tilbringe to dager med dårlig vær? Ved en varm kilde høres ikke så verst ut. Etter en rolig natt på sjøen kastet vi anker i Warm Spring Bay. Vi benyttet oss av badehusene med badekarene med rennenedevann fra de varme kildene og vi gikk opp til fossen hvor det var kulper med varmt vann. Hele området var inntullet i en eim av sulfor.
Kolbjørn fisket opp en stor laks fra lagoonen innenfor ankringen, hvor det krydde av fisk, mens Marianne lagde pizza med surdeigbunn.

På vei til Pertsburg, populært kalt Little Norway, seilte vi forbi The Brothers, en liten øygruppe hvor tonnevis med hval hoppet og spratt, jaktet og flørtet. På land kom vi over den største sjøløve kolonien vi har sett. Petersburg er en liten by etablert av nordmenn for maaaaange år siden. Vi ble ønsket velkommen av norske flagg før vi kom frem til havna. Byen var pyntet med rosemaling fra forskjellige daler og vi kunne kjøpe norske suvernirer. En ting har vi å lære av folkene i Little Norway, og det er å feire 17. mai, ta den helt ut. De feirer nemlig 17. mai i tre hele dager til ende.

Men vi er i Alaska for å oppleve Alaska, så det var ikke lange tiden vi tilbragte i Little Norway etter at vi hadde drukket ankerpilsen på en lokal pub og proviantert på supermarkedet. Da var det på tide å seile videre til Anan Bay. Det vil si, kjøre, for vi går fortsatt for motor fordi det ikke er noen vind.
I Anan bay er det et bjørneobservatoriet. Enda så mye bjørn vi har sett var dette et høydepunkt, fordi vi kom så utrolig tett på bjørnen, og det var så utrolig mange av dem. Vi så hvertfall 10 bjørn som fisket langs elven. På vei til observatoreitet hadde vi gått ganske ubekymret. Vi hadde Bjørnespray på lomma, en bjelle i beltespennen og vi snakket uavbrutt - for å fortelle bjørnene at vi var der. Tilbaketuren opplevdes hakket mer spennende fordi vi nå visste hvor utrolig mange bjørn det var i området, i tillegg begynte det å bli mørkt.
Hvis man ikke kommer til Anan Bay uten egen seilbåt, det vil si med en arrangert gruppe, da koster det 300$ for 20 minutter i observatoriet er vi blitt fortalt. Det er bra vi ikke har råd til å være sånne gruppeturister....
Impuls har beveget seg dårlig i vannet i det siste, vi går en knop saktere enn forventet, så i Anan Bay tok Kolbjørn på seg tørrdrakten og skrapte skroget i 12 graders vann. Det hjalp oss med en hel knop!
Vi er på vei over til Canada, i den anledning dro vi over til Ketchikan for å sjekke ut av USA. Det var en utsjekk vi gikk i møte med spenning fordi vi kjøpte en rifle i Kodiak, av våre gode venner på Hogg island, og den ønsker vi å få med til Norge. I den anledning måtte vi snakke med tollsjefen. En hyggelig fyr som fortalte oss at vi ikke har lov å eie våpen i USA, vennen vår hadde ikke lov til å selge våpenet til oss, vi har ikke lov til å selge våpenet og vi har ikke lov til å eksportere det. Men plutselig sier han at det ikke er noe problem å ta rifla med til Canada, men vi ville ikke få den med oss inn i USA igjen, på andre siden av Canada, og hvis vi kom inn i Mexico ville de ikke se på våpenet engang før vi ville sitte innesperret bak lås og slå. Men altså ikke noe problem å få våpnet med til Canada. Noen myndighetspersoner er fornuftige og hjelpsomme, heldigvis. Vi tar våpenet med over til Canada. Vi forlot tollstasjonen til fots og tok en kaffe på cafe, tittet litt på det enorme utvalget av overprisede suvernirer før vi tok opp ankeret og satte kursen for Canada. Men før vi kunne forlate Kentchikan måtte vi innom bensinstasjonen og mens vi fylte diesel svømte en knølhval rett forbi Impuls, til stor fornøyelse for oss ombord.
På vei ut kanalen ved Ketchican ble vi stoppet av kystvakta som ville inspisere sikkerhetsutstyret vårt, vester, nødbluss og brannslukningsapperat. Alt ble godkjent og papirer signert. Vi kjørte, fortsatt for motor, langs ett tog som var 3 kilometer langt - tuller ikke, tre kilometer langt.
I Prins Rupert i Canada ringte vi til tollmyndighetene og fortalte at vi var ankommet og hadde en rifle ombord. No problem, tolleren hadde bursdag samme dag som Marianne og foretok hele innskjellingen per telefon, i tillegg til å registrere rifla, det kostet 25 $ for 60 dagers godkjenning.
Vi møtte et veldig hyggelig par ombord på seilbåten Pyxis. Alle våre historier inspirerte dem til å starte deres langtur før planlagt. Det er gøy å kunne inspirere noen til å gjøre det de har lyst til, men også frykter litt.

Ok, vi er ikke i Canada for å sitte på cafe og drikke kaffe latte og ha ubegrenset med internett i marinaen... (dette er goder som vi setter veldig pris på (latten kanskje mest Marianne, men har de latte har de også kaffe og da er Kolbjørn også fornøyd)), så vi kaster fortøyningene og legger ut i kanalene i British Colombia.
Ved den første ankringen drar Marianne på kajaktur og oppdager MASSE bjørnespor og store stimer med laks. Kolbjørn drar ut med dinghyen og drar opp tre fine laks og overrasker en bjørn med sin tilstedeværelse. Han snakker høflig til den, på engelsk, den så litt undrende på Kolbjørn, Kolbjørn starter dinghymotoren og kjørte tilbake til Impuls. Bjørnen står sikkert fortsatt på samme sted og funderer på hva Kolbjørn prøvde å si til den.
Det er mye mer båttrafikk her i British Colombia en det var i de områdene vi var i Alaska. Vi er eventyrere og synes det er litt ekstra stas og ha ankringer for oss selv, det har vi nesten ikke hatt under alle de 14 dagene vi har vært i British Colombia. Men det å møte folk kan også være skikkelig stas, enten fordi vi møter bra folk eller fordi de deler krabbe- eller rekefangst med oss. Vi lå fortøyd til en bøye i Bishop Bay, vi var på vei tilbake til Impuls etter at vi hadde sittet i en hot spring på land. På dinghy brygga var det kommet inn tre gutter som hadde fisket krabber og reker og kokte dem på brygga. Vi fikk med oss en krabbe og vi fikk spise reker mens vi snakket med gutta. Jummy! Så godt! En annen ankring vi lå i var det satt ut krabbeteiner langs land. På kvelden når fiskeren kom for å hente krabbene stakk Kolbjørn over til dem og spurte om vi kunne få kjøpe et par. Fiskeren kom i stedet over til oss etter at han hadde tømt alle teinene og slang syv krabber ombord på Impuls! Krabbegilde!!!!
På Brygga i Canoe Cove utenfor Sidney på Vancouver island sto vennene våre Shelly og Barry og vinket til oss. Vi møtte dem i Chile og seilte sammen med dem i Patagonia. Det ble en struttende gjenforening!

WARM SPRING BAY, ALASKA, USA