Etappen Mazatlan i Mexico til Coco island i Costa Rica

Shiela og John sto på brygga og ønsket oss fair winds and calm seas da vi forlot Mazatlan.

Seilingen sørover var dominert av lite vind. Det tilsvarer mange timer med gennaker og spinnaker seiling.

Men på vei sørover måtte vi passere Tehuantepec’en. Og der var det vind. Så mye vind at vi måtte legge kursen omtrent 400 nautiske mil ut fra land for å kunne seile i ytterkant av vindsystemet. Tehuantepecen er vind som blåser fra Mexico gulfen og over sørenden av Mexico og Guatemala. Det er som den rekker tunge ut i havet, langt ut i havet. Og den gjør sjøen urolig 500 til 600 nautiske mil ut fra land. Men ellers har havet for det meste vært rolig siden vi dro fra Vancouver island i Canada, så at vi fikk noen dager med grov sjø rundt Tehuantepcen'en det klagde vi ikke på, annet enn at den natten det var mest vind falt Kolbjørn og knakk et ribben.

Men til tross for at etappen for det meste var preget av lite vind gjorde vi, den ene dagen vi hadde skikkelig seilvind, det vil si 10 til 15 knop, distanserekord for alle de fire årene vi har vært ute. Vi gjennomførte 187 nautisske mil på 24 timer, og det til tross for at vi senket farten mens Kolbjørn kjempet for å få en sverdfisk om bord.

Da vi dro fra Mazatlan var det 30 grader i vannet og innen badetemperaturen snudde nådde den 32 varme grader. Når det var 36 grader i skyggen måtte i flere ganger om dagen uti å kjøle oss ned. Og heldigvis, et par dager før vi møtte Tehuantepec'en begynte badetemperaturen å krype nedover og den siste tiden har den ligget på litt over 27 grader. Lufttemperaturen har også endret seg til noe mer behagelige grader.

Med lite vind og rolig sjø ser vi mye søppel i havet. Leken om bord har vært å hoppe i havet og plukke opp søppel. Det største vi har plukket opp var en rød plastikk stol, det minste vi plukket opp var en isopor bit og det vi plukket mest av var plastikkflasker.

Vi fisket ikke mye underveis, men det var fordi vi fikk fisk! Vi fikk til sammen fire store seilfisk eller sverdfisk. En sverdfisk og en seilfisk fikk vi om bord. Begge var digre, men den minste var 215 centimeter lang i tillegg til en halefinne på 20 centimeter. For å få dem om bord klatret Kolbjørn ned badetrappen vi har bak båten, og mens  Så som dere skjønner har det stått fisk på menyen om bord på Impuls. Vi har vacuumpakket og saltet og Marianne ble faktisk, for bare noen dager dog, lei av fisk.

Vi har hatt månelyst kvelder og morild i havet. En kveld var det morild formering, da var morilden på størrelse med tallerkener. De lyste opp som små lysende bomber.

Dette var den minste fisken vi fikk

ukesmenyen: fisk

en morgen Marianne våknet opp i cockpiten satt det en svale ved siden av henne. 

Kolbjørn lagde et lite fulgerede til en sliten svale

Dette er den største fisken vi fikk

Fisken har en lomme som den gjemmer seilet i når den skal svømme fort.

Stekt fisk med majones og kapers

så mange av disse underveis

favoritt kapteinen

en som ikke øsnker å samarbeide med Kolbjørn

Det var ikke mange båter vi så underveis, men disse fiskerne var blide og hilste!

svalene var veldig uredde når de kom ombord

Kolbjørn prøver å overbevise en svale om at den kan drikke vann

Mye delfiner i krystallklart vann

en svale som sitter på vårt Sidka deer horn