SY Impuls: Død og fordervelse - etappen fra Coco Island til Panama

Vi hadde akuratt tatt siste skje av en deilig fiskesuppe, hvor hoved-ingrediensene var sverdfisk. SÅ godt!! Kolbjørn ser på Marianne og sier: jeg føler jeg har puls på 220. Det føler jeg også, svarer Marianne. Hun ser på Kolbjørn som er i ferd med å utvikle et rødt utslett over hele kroppen og han bryter ut: Marianne! du er knall rød i ansiktet. Han sitter og klør seg på innsiden av hendene og føttene. Ok! Noe var veldig galt! Den fisken måtte opp og ut! Vi hang over ripa og stakk fingeren i halsen. Spøy så vi fikk krampetrekninger der vi hang. Etter på sov vi resten av dagen, mens Impuls suste av gårde på egenhånd med gennakeren oppe – egentlig ikke helt vår stil.

Vi fikk aldri de symptomene vi normalt forbinder med matforgiftning – oppkast og diaré. Dagen etterpå var vi friske som fisker igjen.

Vi hadde fin fint besøk av noen veldig søte svaler om bord. Vi var langt fra land, opptil 400 nautiske mil, og det var de også. Og de var slitne, tamme og veldig uredde. Vi koste oss SÅ med besøk om bord. Det var veldig koselig helt til vi skjønte at mange av dem kom bare for å dø. Og hver gang en svale hadde dødd sa Marianne: neste gang det kommer en svale om bord må vi få den til å fly videre, slik at den ikke dør om bord. Og hver gang det kom en ny svale var den så søt og når den viste tegn på at den var så sliten at den hadde problemer med å holde balansen lagde vi et rede til den. Totalt døde det tre fulger om bord, og etappen varte ikke mer enn 6 dager.

Det ene svale paret var spesielt søte. De satt helt inntil hverandre, trykket mot hverandre og passet på hverandre- det var bare enda mer tragisk når vi morgenen etter bare fant den ene svalen, og den var død.

Det ble ikke mer fisking på oss. Og vi ble forpestet med regn i to dager. Og masse lyn og torden vær. Skikkelig øs pøs regn. I regn kan det bli litt stusselig om bord, men vi underholdt oss med så mange filmer at vi mistet oversikten over hvor mange.

Dette var en kort etappe som vi håpet ville gå kjapt! Det gjorde den ikke, vi brukte 6 dager på 540 nautiske mil. Vi hadde motvind, motstrøm og da også selvfølgelig bølgene i mot oss. Siste natten, når vi var som mest utålmodige for å komme frem gikk vi påfallende sakte for motor. Idet solen tittet over horisonten var Kolbjørn i vannet å sjekket om noe var galt. Vi hadde tau i propellen. Han skar det løs og det ga oss nesten dobbel hastighet.

Vi seilte her i et mekka for narko smuglere. En kveld hadde vi en ubehagelig opplevelse. Etter at det var blitt mørkt var det et helikopter som sirklet rundt oss, lavt, flere ganger. Vi kunne ikke se det fordi det var mørklagt. Vi satser på at det bare var en eller annen kystvakt som var ute å se etter smuglere??? Marianne kalte dem opp på kanal 16, de svarte ikke og de kom heller ikke tilbake etter at vi kalte dem opp. De skjønte vel kanskje at vi ikke hadde noe å skjule.

Målet for denne etappen var Panama!!! Vi feiret seilasen med boblende vin og cigarer! Så velfortjent! Dette var den siste seilingen vi skal gjennomføre i 2019. 2019 har vært et utrolig år! Fylt med 17.000 seilte nautiske mil. Til sammenligning er det 21.600 nautiske mil (40.000 kilometer) rundt jorda ved equator, å krysse atlanteren tilsvarer i overkant av 2.000 nautiske mil. Vi har vært på de mest avsidesliggende steder i sørstillehavet OG i nord-stillehavet og vi har møtt så utrolig mange fine mennesker underveis! Vi klapper oss selv på skulderen og kysser hverandre på munnen. Nå skal vi være landkrabber noen måneder. Vi skal feire jul med familien på St Croix i Karibien og vi skal hjem til Norge å gifte oss!

Men vi kommer sterkt tilbake om bord, som mann og kone, om noen måneder.

Bildet ble tatt mens vi spiste den deilige suppen som forgiftet oss.