Mazatlan, Mexico

Rampen ned til bryggen vår ble våknet av to Lizards. en på bunden ava rampen og en på toppen av rampen.

ankomst Mexico feiret vi selvfølgelig med en mojito - den 

beste vi noen gang har drukket.

Taco-fredag i mexico

Hos The Shrimp ladies kjøpte vi reker og tok de med

til restauranten ved siden av hvor de tilbredte den. 

Malacon Mazatlan

Plazuela Macahdo, midt i Mazatlan sentrum

Utsikten fra takterassen på Hotel Freeman

Våre festlig nye venner, Shiela og John.

Day of the dead

Minnesplass for en avdød og kjær

operaen

Takterassen på cafe totem i Mazatlan sentrum

Cevichen vi feiret med  at vi hadde gjennomført 

utsjekk fra Maxico uten agent.

Vi kjøpte hatter i en 90 år gammel hattebutikk. Eieren bak oss var 

fjerde generasjon eiere.

Sebastian, til venstre, var kaptein på to båter som lå i marinaen. En dag dro vi ut

til Tres Islas utenfor Mazatlan og dykket sammen med han. Ekstremt grumsete vann, men mange

dyrarter dukket opp av ingenting rett foran oss. 

De her sparkesyklene er gull værdt! 

Malacon Mazatlan

Utsikten fra plassen vår i marinaen. Vi ble fortalt at Mazatlan er Sinola kartellets hovedsete. 

Av den grunn er Mazatlan den tryggeste byen i Mexico for turister. På øya vi tittet over på fra Impuls

ble vi også fortalt at det "hovedakelig er narko penger".

Solnedgangen fra takterassen på Hotel Freeman

Shiela og JOhn var snille å hjelpe oss når vi styrte med forstaget!!

Kolbjørn, riggeren Rick og hondtlangeren hans

I utgangspunktet hadde vi ikke tenkt å dra innom Mexico på vår vei sørover, men noen fornøyde båteiere hadde fortalt oss at i Mexico kunne man få malt skroget på båten av kyndige folk til en ikke alt for dyr penge. Vi har seilt veldig mye det siste året og fristelsen for å gi Impuls litt velfortjent kjærlighet ble for stor. Så på vei sørover la vi kursen innom Mazatlan for å få prisforslag på litt Impuls-kjærlighet.

Vi seilte inn til Mazatlan etter mørkets frembrudd og la oss til brygga ved Fonatur marina. Det er tre marinaer i området. Fonatur er eid av staten og Marina Mazatlan av et kartell og el cid vet vi ikke hvem som eier.

Mazatlan ble vår første port of call i Mexico, hvor vi måtte sjekke inn hos ulike myndigheter. Vi  er egentlig gjør det selv folk, men i 36 graders varme og øs pøs regnvær ble fristelsen for stor når kontordamen, Myriam, i marinaen forslo en agent som ville fikse insjekkingen for oss for den nette sum av 100us$ (rundt regnet 940 kr). Vi måtte bare bli om bord på Impuls, og de respektive myndighetspersoner ville komme om bord. Vi ble selvfølgelig utålmodige, vi var ikke kommet til Mexico for å sitte om bord på Impuls. Men vi skjønte at dette var mer vår begrensning og dårlige egenskap av å være utålmodige, det var bare å vente. Og det tok ikke mer enn en dag så var vi lovlige i Mexico.

Seilasen fra Vancouver island  i Canada til Mazatlan i Mexico avslørte en svikt i rullegenoaen  vår. Når vi skulle rulle inn genoaen låste den seg, og det måtte ordenlige kapteinskrefter til for å løsne den for å kunne rulle videre. Dette måtte vi få fikset mens vi var i Mazatlan.

I tillegg revnet vi, som vi skrev i forrige blogginnlegg, spinnakeren vår på den siste seilasen, så den ville vi også fikse.

Vi mente at svikten i rullegenoaen vår lå i topp svivelen. Etter at vi hadde tatt ned genoen og oppdaget at den hadde en omtrent 20 centimeter revne i toppen klatret Kolbjørn opp i masten, mens Marianne vinsjet, for å få ned svivelen. Vel oppe fant han ut at vi skulle løsne forstaget fra dekk, slik at han kunne løsne toppen og få tatt av topp svivelen. Vi trengte flere hender på dekksnivå. Marianne tilkalte britiske Patrick på nabobåten. Sammen fikk vi løsnet forstaget og Kolbjørn kom ned igjen med topp svivelen.

Slitasjen viste seg å være en forholdsvis easy fix for en sveiser, aluminiumen inne i svivelen måtte sveises tilbake til riktig form. Men ting tar tid. Og mens vi ventet på at sveiseren skulle gjøre seg ferdig fikk vi pris på maling av impuls – det viste seg å være langt over vårt budsjett. De ønsket 51000 kr for å male skroget, 40000kr for å legge nytt bunnstoff og 46000 kr for å male dekket. Og I tillegg tok de 600 us$ for å heise Impuls ut av vannet. De viste oss båter de hadde malt, nydelig jobb, men langt over vårt budsjett, både for penger og tid. Vi sjekket prisene opp mot noen andre båtmalere i Mexico og de la seg på rundt den samme prisen.

I tillegg fikk vi noen til å reparere seilene våre.


Toppsvivelen ble fikset og vi satte den tilbake på plass. Kjapt skulle vi trekke opp genoaen før vi skulle ut å spise i Mazatlan sammen med våre nye og ordentlig festlige britiske venner Shiela  og John. Det gikk ikke helt etter planen. Seilet gikk opp, men når vi skulle rulle det inn ble det spenn, og når vi slapp tauet skjøt seilet fart ut igjen. Uforståelig. Vi skulle rekke å nyte solnedgangen fra bassengkanten på hotel Freeman sammen med våre festlige venner, og for å rekke solnedgangen måtte vi i frustrasjon bare forlate forseilet og håpe at en drink ville klarne hjernene og vi ville skjønne problemet… selv ikke to drinker løste problemet for oss. Dagen etter så vi ingen annen mulighet enn å tilkalle en rigger. Han klødde seg like mye i hodet som oss. Vi strammet akterstaget maks, men forstaget var fortsatt slakt… tilslutt tok vi ned seilet og forstaget en gang til, og da viste det seg hva som var problemet. Da Patrick hadde festet forstaget første gang vi tok det ned hadde han festet aluminiumen som er rund wieren, men ikke wieren som faktisk er forstaget…. Det burde være en easy fiks, men riggeren fikk det for seg at det var mye å fikse på forstaget vårt. Når han hadde slått og dunket på det i to dager uten resultat ba vi han om å avslutte prosjektet og sette forstaget på plass. Vi ser ikke bort i fra at han egentlig var glad for at vi tok denne jobben av hans skuldre, for det så ut som om han var ved å gjøre mer skade denne gagn, og Impuls useildyktig for lang tid frem i tid.

Mens vi ventet på hjelp fra seilmakerene, riggeren og sveitseren laget vi mer solbeskyttelse om bord, fikk leid ut leiligheten hjemme (tusen takk til Steinar som hjalp oss!!!) og vi nøt Mazatlan.

Vi fikk med oss paraden med utkledde skjelett på dagen for de døde. Vi var på konsert i operahuset og hørte Mozarts requiem. Vi møtte flere amerikanske pensjonister som bor om bord på seilbåtene sine og vedlikeholder mye mer enn de seiler. Og restaurantutvalget i byen ga oss noen ekstra kilo. Så mye god mat! Og hvert restaurant besøk startet med tortillas og salsaer… i marinaen var det yoga og zomba flere ganger i uken – ikke helt Kolbjørns cup og tea, men marianne hadde det morro med det og fikk i tillegg praktisert sine nyeste spanskkunnskaper – det vil si at hun nå snakker i litt mer hele setninger.

Etter tre uker i Mazatlan, var vi overmoden for å sette seil å komme oss videre sørover. Nå var vi mer erfarne i Mazatlan og ville ta utfordringen med å sjekke ut av Mexico. Vi ble advart om at det var umulig å sjekke ut på mindre enn to dager…. Vi startet dagen tidlig, med ett mål for øye, og det var å få sjekket ut i løpet av dagen. Etter ni timer feiret vi gjennomført plan og stemplede pass, med gatemat. Vi spiste ceviche – råfisk. Usikre på hvor lurt det var, det kunne ha gått skikkelig dårlig, men gikk heldigvis bra.

Dagen hadde lært oss at agenten ikke var for å veilede oss turister gjennom det byråkratiske mexicanske systemet, men for å hjelpe de ulike myndighetene som ikke visste hva de skulle gjøre for å sjekke oss ut. For oss handlet det om å være sta. Vi fikk havnemyndighetene til å hjelpe oss etter stengetid. To ganger! Og det tok oss 30 minutter å overbevise representanten for  imigrasjonsmyndighetene om at han kunne «skrive oss ut av» Mexico. Når vi hadde klart det, psyket han helt ut da han i papirene sine måtte skrive hvor mange tonn Impuls veier for det visste han jo ikke. Ikke noe problem!!!! Det vet vi!!!! Puhh han pustet lettet ut! (Og det gjorde egentlig vi også…)

Det dyreste denne dagen var taxiene vi benyttet mellom de mer eller mindre unyttige kontorene som de mer eller mindre nyttige kontorene sendte oss til. Underveis tenkte vi at det hadde vært alle penga værdt å betale en agent for å sjekke ut for oss, men når dagen var gjennomført, på EN dag, var det mission accomplished – veldig tilfredsstillende! Som farvel fortalte Myriam i marinaen oss at vi er den andre båten som sjekker inn i Mexico i hennes marina og den første båten som sjekker ut av Mexico uten agent - på ti år!