Pitcairn

Et kort og intens kjærlighetsforhold er over. Det varte i tre dager. Vi har vært på Pitcairn.

Når vi hadde krysset dønningene i havna med dinghyen og kom inn i den lille havna bak moloen kom det kjørende tre ATV'er og to biler.  Ut av hvert kjøretøy kom det en representant for myndigheten, den eneste vi ikke rakk å hilse på var legen, han snudde uten å ha kjørt ut på havna - med det kliniske blikk så han raskt at han hadde med noen sunne og friske seilere å gjøre. Men de andre, politiet, immigrasjon, karantene og turistinformasjonen, ga oss  en varm velkomst og et kjede av Jobes tårer (hvite frø) rundt halsen. Vi ble kjørt opp bakkene til landsbyen, Adamstown, for å sjekke inn og gjøre alt papirarbeidet. Det kostet oss 50us$ per person å besøke øya.

Det bor  for tiden 38 mennesker på Pitcairn. Tre av dem er under 12 år og går på skolen her. Alle de 38 menneskene har tildelte oppgaver som de har ansvaret for, for å administrere øya - offentlige oppgaver som de tjener 10$ timen for.

Vi tok med oss franske Isabel og Sylivan, fra kompisbåten vår Oxygen, og gikk en tur på øya. Øya består av bratte bakker, så det ble en velfortjent treningstur etter 9 dager på sjøen. Vi passerte et hus med nydelig utsikt over Bounty bay og Impuls. Der vinket Brenda oss inn. Vi hadde møtt henne da vi sjekket inn fordi hun representerer immigrasjonsmyndigheten på øya. Hun serverte oss vannmelon og fortalte oss om livet på øya og bounty-historien. Hun solgte treskjæringer som hun, sønnen hennes og barnebarnet har laget. Når vi hadde kjøpt noen suvernirer, fortsatte vi oppover på øya. Vi kom til det øverste huset, et digert asurblått hus med digre vinduer ut mot havet og omkranset av estetisk pent plantede palmer. Der viste det seg at Andrew bodde, en av Brendas sønner. Han tilbød oss noe kaldt å drikke, mens han fortalte oss om telefonselskapet som hadde vunnet anbudet om å bygge ut mobilnettet på øya, men som ikke ante hvor kupert øya var, og som nå hadde utstyrt øyboerne med ubrukelige mobiler. Før vi sa takk for oss spurte vi hvilken oppgave andrew har på øya. Han driver jernevarehandelen (åpen tirsdag, torsdag og søndag) og "og jeg har et lite pizzeria for take away pizza " - wow så dette var Andy's Pizza som vi hadde tenkt å teste ut i løpet av visitten vår på øya. Han viste oss inn på kjøkkenet, utstyrt med diger pizzaovn og bakemaskiner, og vi bestilte Pizza til dagen etter, med servering hjemme hos Andrew.
På vei ned til havna gikk vi innom ship landing place, hvor det var nydelig utsikt mot Impuls i Bounty bay.
Før vi dro tilbake til Impuls stakk vi innom Olive, hun driver øyas eneste bar. Det trengs ikke skilt for å vise hvor baren er, du bare spør etter huset til Olive. Olive møtte vi da vi skulle sjekke ut dagligvarehandelen på øya, hun drifter nemlig øyas eneste dagligvare forretning også (åpen tirsdag, torsdag og søndag). Den var vel utstyr, med varer fra New Zealand og priser som på NZ. 
Vi stupte i seng og sovnet før klokken 21. Det var en intens dag.

Dag 2 Pitcairn
Etter frokost hadde vi avtale om å møte Oxygen for å gå tur opp til Christians cave,  en hule hvor  Christian Fletcher, hovedmannen bak mytteriet på Bounty, gjemte våpen. Det var en bratt tur og våre franske venner gjorde seg dårlig som fjellgeiter, men de kom seg til toppen, og akte seg nedover igjen. Vi krysset gjennom Adamstown, og gikk til St Johns Pool! Wow for et sted, et magisk sted.

Vi forspiste oss på pizza hos Andrew.

På vei over til Impuls på kvelden fikk vi med oss en kasse med frukt som Olive hadde samlet for oss. For to personer var det nesten overveldende hvor mye frukt og grønt vi fikk med oss for den nette sum av us$ 25. To kål, to ananas, to bæreposer med pasjonsfrukt, to gresskar, fem tomater, 2 avokado, 1/2 bærepose med vårløk, basilikum, 4 vannmeloner, 1/2 bærepose med lime, en hel stang med bananer og en kokosnøtt. Wow!

Dag 3
Vi var invitert til Olive og Steve for å bruke internettet deres slik at vi kunne laste inn bilder fra Påskeøya i bloggen og spise middag sammen med dem. Middagen måtte fiskes først, så Kolbjørn ble med Olive og Steve og fiske på et rev på nordsiden av øya.  De kom tilbake med masse små fisk som ble fillitert og servert som fish and chips. Internettte var for dårlig så det ble ikke publisert noen bilder fra Påskeøya. Men Kolbjørn kom tilbake med et nytt bilde, et bilde av miss T. Miss T er en diger skilpadde som ble født på øya på 50-tallet. En av foreldrene hennes ble fraktet til Pitcairn fra Galapagos på et skip. I skute-tida ble skilpadder brukt som mat ombord, fordi de kan klare seg i fem til seks uker uten mat og dermed har skuta ferskt kjøtt i lenger tid ombord.
Pitcairn er en britisk øy, de har britisk pass, men styres fra New Zealand. De snakker engelsk og et språk de mener ble skapt på øya da Bounty mytteristene og de polynesiske kvinnene (koner) og mennene (slaver) de hadde med seg måtte gjøre seg forstått for hverandre. Endel engelske ord, og resten uforståelig for oss.  

Lørdag er helligdag på Pitcairn. Det er da de religiøse (og noen kanskje av sosiale grunner) går i kirken. For et kor! Der var det ingen som holdt igjen av blyghet, alle ga alt.
Pitcairn får varer levert med et skip som ankommer øya hver 3. måned. Denne måneden hadde skipet gått på grunn og var forsinket en hel måned. Med dette skipet kommer også øyas nye prest. Når han var en hel måned forsinket tok befolkningen gudstjenesten i egne hender. Det var litt forvirring om hvem som egentlig hadde ansvaret denne uken, men det løste de kjapt.

Øyas taxi

Dagligvarebutikken på Pitcairn.  Den
Hadde et imponerende utvalg! Og bra priser.

Brenda 

Pizzabakeren Andrew

Bounty bay

Bakken opp til Christian cave

Tunnelen ved Christian cave

Tunnellen rett før Christian cave

At Johns tidevannspool

Siste etappe ned til
st Johns tidevannspool

At Johns tidevannet Pool. 

Utsikt mot Adamstown

Nest siste etappe ned til
 st Johns Pool

Pizza hos Andrew 

Når det er så få biler på øya at du ikke
Trenger nummer på nummerplaten.

Ankeret fra skipet Bounty 

Brenda serverte oss vannmelon 

Det nede mellom trærne ligger Impuls 

Olive's kjøkken

Øyas bar, stua til Olive

Øyas bar. Olive, Isabel, Kolbjørn
 og Marianne

Havna og fruktutlevering. 

Tarzaaaaaan

St Johns pool

St Johns pool

Sylivan fra Oxygen, Olive og Marianne
På terrassen til Andrew.

Pizza hos Andrew 

Kolbjørn, Symbian og Andrew

Velkommen til Pitcairn

Påskeøya til Pitcairn

Dag 1
Vi forlot Hanga Roa på Påskeøya kl 10.30. Været var overskyet og det duskregnet. Vi oppdaget at det lå et norsk cruiseskip bak oss, Viking fra Bergen. Marianne frem på dekk og veivet med det store norske flagget vårt, men kunne ikke se antydning til et vink fra cruiseskipet.
Vi  seilte ut med vinden med oss, fra øst, og det fortsatte å regne hele dagen, mer og mer.
Ved 19-20 tiden ble vi passert av Viking av Bergen. De passerte oss på 5 nautiske mil avstand, inntullet i tåke. Vi så dem på AIS  (automatic identification system).

Vi dro fra Hanga Roa sammen med oxygen, en fransk katamaran, Outrem 45, som er forlenget til 47 fot, og som kun veier 8 tonn. Med andre ord en skikkelig fartsmaskin. Ombord på Oxygen, er Isabel og Sylivan. Vi skal ha daglig posisjonsutveksling på satelittelefonen klokken 12 hver dag. Ser vi antydning til en regatta her?

Dag 2
Det har blåst 22-27 knop jevnt over fra sør, det vil si medvind, siden i går ettermiddag. I går kveld var vi ute å reve seil i 33 knop vind  mørket. Det er sånt som bare må gjøres, men Marianne synes ikke det er kult. Himmelen er svart, havet er svart og Kolbjørn må  fram på dekk for å få revet storseilet. Operasjonen gjorde båten noe roligere i vannet.

Med spridde seil har vi hatt god surf på bølgene idag. Kolbjørn er i ekstase når han registrerer båtens hastighet på 10 knop, eller mer, i surfen. Hittil har max toppfart vært 11,4 knop i surfen.

Dag 3.
Klokken 9.30 hadde vi spinnakeren oppe og vi surfet avgårde på bølgene i opp til 10 knop, igjen.

Etter et par timer med lykkelig spinnaker seiling i 15-20 knop vind, revnet hele seilet. Et tragisk syn. Vi meldte den triste nyheten over til vår kompisbåt, som seiler 30 nautiske mil sør for oss, og utrolig nok har de en spinnaker til salgs. En 100m2 spinnaker perfekt for Impuls.

Vi fikk melding fra den nederlandske båten Jori med Marilojen og Henk ombord. Vi møtte dem første gang i Puerto Williams i Chile, og senere i Valdivia (Chile) og Påskeøya. De ligger nå to dager bak oss fra Påskeøya. Vi ser dem sikkert igjen i Gambier.

Dag 4
En skikkelig kjip natt. Vi seilte på byger. Så det var opp og ned med storseilet, av og på med spribomen på genoaen og inn og ut med genoaen. Skikkelig slitsomt.
Oxygen har gått for motor, så taper vi regattaen så skyller vi på motorkjøringen. Fra å være foran, er vi nå 34 nautiske mil bak dem.

Vi fortsatte å seile på bygene i løpet av dagen.

Dag 5
Heldigvis en roligere natt i natt. Stabil seilføring etter noen timer med motor.

Noen morsomfakta om Stillehavet. Hvis du samler alle verdens kontinenter inntil hverandre får du plass til dem alle sammen i Stillehavet, og det er fortsatt plass til et Afrika til.
Sør Stillehavet, som vi befinner oss i nå, inneholder 25% av alt havvann på jorda. Det er digert!

Stillehavet dekker 1/3 av jordas overflate.

Kun 1% av Stillehavets overflate er dekket med land.

Vi seiler med gennakeren.
Siden vi dro fra Påskeøya har det vært kjølig (Men fortsatt trusevær) og noen skikkelige regnbyger hver dag. Idag er det mye varmere. Og nesten litt lummert.

Vi spiste hjemmelaget  pizza til middag, og mens vi satt der i cockpiten og koste oss hvinte det plutselig i fiskesnella. En stor fisk - som spyttet ut kroken. Irriterende!

Dag 7
De to siste dagene har vi surfet på bølgene og holdt en gjennomsnittsfart på syv knop, med opptil 11,4 knop i surfen. 

Oppdateringen fra Oxygen fortalte oss at de er på samme breddegrad som oss, og kun 6 nautiske mil foran oss. Herlig! Vi satte på radaren og fikk bekreftet posisjonen deres, også fikk vi en god snakk på VHF'en med dem. Det siste døgnet har vi tatt innpå dem med 20 nautiske mil. De kjørte fra oss da de gikk for motor, men under seil håper vi at vi snart suser forbi dem.

Det siste døgnet har vi seilt 169 nautiske mil. De to siste dagene har det blåst mellom 17 og 27 knop bakfra, med vindkast opp til 34 knop. Det har gått to egg i gulvet og et syltetøyglass er knust, utover det klarer vi urolighetene ombord veldig bra.

Dag 9
Klokken 11.45 kunne vi se Pitcairn stikke frem over horisonten. Hele morgenen og formiddagen hadde vi vært så  opptatte av å få tiden til å gå fort, så vi ikke fikk med oss når vi kunne se Pitcairn, i stedet hadde vi lest høyt fra Skogsmatrosen, vasket klær, gjort sudoku, og bakt brød. Plutselig bare var øya der, 22 nautiske mil foran oss.

Vi ankret opp ved siden av restene etter det legendariske skipet Bounty klokken 14.45. 50 minutter etter oss kom Oxygen. Helt utrolig å komme frem så tett etter ni dager på sjøen. Det ble feiret med tí'punch, rom med lime og sukker, mens vi utvekslet våre hemmelige strategiske valg. Oxygen's hoved våpen var motoren, de hadde gått for motor i 40 timer, mens vi hadde gått for motor i 9 timer. I tillegg hadde han valgt å ikke bruke storseilet på hele turen.

Påskeøya Vinapu

Fordi det var meldt dønninger på 3 meter utenfor Hanga Roa seilte vi til en ankring på motsatt side av øya, til Vinapu, for å få det litt mer bekvemt ombord. Når dønningene utenfor Hanga Roa er over 2,5 meter stenger de havna, så vi ikke kan komme til land. I Vinapu var dønningene mindre, så det var helt fint å vær ombord på Impuls, eller ombord hos noen av nabobåtene, men det var for store dønninger til å komme i land med dinghyen. Så totalt har vi vært tvunget til å være ombord på Impuls fem av de 14 dagene vi har vært på Påskeøya.

Etter Vinapu dro vi tilbake til Hanga Roa for å gjøre de siste innkjøpene av frukt og grønt og melde ifra til Imigrasjonspolitiet at vi ville seile videre.

Det var godt å få fylt opp frukt og grønt lagrene her på Påskeøya. På Robinson Crusoe får de varer levert hver tredje uke, så vi følte ikke for kjøpe frukt og grønt der, det kunne de få beholde. Men det tilsvarer at vi ikke har fått kjøpt frukt og grønt siden Quintero, som vi forlot for fire uker før vi kom til Påskeøya.