Marokko

Vi ankom Rabat, Marokkos hovedstad, tidlig om morgenen. Alle seilere som vil inn til Rabat bes om å melde sin ankomst via VHF kanal 10, slik at marinaen kan sende ut en losbåt, som loser seilere trygt inn til marinaen.

Losbåten

Innseilingen til Rabat

Vel innenfor molen viste losen oss til en ventebrygge hvor politiet kom ombord. De gikk igjennom båten og pass, registreringspapirer og forsikringspapirer. De hadde noen strenge miner og når de snakker på marokansk arabisk, og litt høyt i tillegg, så høres det rett og slett ut som om de har tenkte til å drepe. Men når de ba Marianne forklare hva `midwife` er og de ikke forstod hennes engelske forklaring fant hun den beste måten å forklare det på: å imitere. Hun la meg bakover, laget presselyder, trykket hendene over den "gravide magen" og imiterte at hun tok i mot et barn mellom de sprikende ben. Alle de fire mennene lo godt, ga uttrykk for at de skjønte hva hun mente og sa et ord på fransk som hun håper betyr jordmor. De er nok ikke så strenge som de i utgangspunktet ga uttrykk for.
2.språket i Mrokko er Fransk. Det er kun noen få som har lært engelsk på skolen.
Etter politibesøket ble vi guidet inn til marinaen. Her ligger vi totalt i le for Atlanterhavets dønninger.

Her er det utrolig eksotisk. Bildene viser sitt. Storkoser oss i de trange gatene i Medinaen (gamlebyen).

Det Marokanske flagget

Smiler vi til folk vi passerer får vi et så utrolig ærlig smil tilbake, Det er like rørende hver gang. Arbeidsledigheten i Marokko er på 12%, så hvilken tanngard de smiler mot oss med skal jeg ikke gå noe dypere inn i.
Her er fantastisk deilig mat. Men vi skal vel ikke legge sjul på at det er med litt skrekk blandet fryd vi nyter maten, hygienen er det så som så med. Ta på maten, ta i mot penger, ned i lommen for å finne vekslepenger og deretter tilbake til maten... Og når brød skal telles tas det selvfølglig på hvert enkelt brød. Vi spiser somregel samme maten og spøker med hvem som slal bruke bøtta og hvem som skal bruke toalettet hvis evt matforgiftning. Den beste maten har vi fått på de små rullende gatekjøkken. Det er en utrolig smaksrik mat, ikke sterk, men masse smak.

Salat: Risky business

Sykkeltur med kaffepause

Her kan vi godt tenke oss å bli en stund, sa vi til hverandre i løpet av den første dagen. Og værmeldingen tilsier at vi må bli her en stund. De første dagene er det meldt sønnavind, og det passer dårlig med at vi skal sørover. I tillegg kan det ikke være mer enn 2 meter høye dønninger fra Atlanterhavet for at vi kan loses ut av havnene. Lenger vest i Atlanteren er det et forferdelig uvær disse dagene, og det gjør at bølgene her blir alt for høye til at vi kan gå ut, så vi blir her til bølger og vind er gunstig for videre fart. Det blir lenger enn vi hadde planlagt, men det gjør oss ikke noe. Dette er et sted vi virkelig kan tenke oss å bli en stund.