Den portugisiske tanngarden

I Mont Estoril, et lite tettsted utenfor Lisboa, møtte vi en operasanger, en sopran. Hun lærte oss historien jeg snart skal fortelle dere da vi en søndag ettermiddag over noen glass rødvin og ølstuet kylling spiste en typisk portugisisk lunsj på en liten fortausrestaurant (vi måtte trekke inn magen litt ekstra når bussene passerte). Sopranen lærte oss historien om sukkerposen, rettere sagt sagt historien om han som designet sukkerposen. Han ente med å ta sitt eget liv, fordi folk flest gjorde skam på hans kunst ved å åpne sukkerposen feil. Det var ingen som forsto hvilket eksklusive design han hadde. Han mente den slanke elegante sukkerposen skullenåpnes på en sensuelle, eksklusive, upperclass måte. Med begge hender skal den knekkes på midten. Den må på den riktige måten åpnes med kløkt, omhu, fokus, forsiktighet, fingerspitzgefühl og tilstedeværelse for at ikke innholdet skal eksplodere ut av pakningen, ikke i kaffekoppen men utover bordet. Hvis du er en av de som åpner sukkerposen på den sammen måten som folk fest, da har du valgt den enkleste veien til lykke (søt kaffe), du har  revet av enden av posen, den rillete delen, og ikke utsatt deg for  noen utfordring, ingen risiko for å feile, ingen risiko for å mislykkes. Jeg var nok vært med på å ta livet av denne designere - aldri mer.
Denne operasangeren, en internasjonal diva som hennes mann beskrev henne som, var preget av Portugals tøffe liv. Og det vises godt på tennene. Portugisisk nytelse er preget av sukker, kaffe og tobakk. Da jeg var liten hadde familien en portugisisk venn som ikke var fornøyd med espressoen før den var blandet med 7 teskjeer sukker. Den internasjonale divaen hadde en portugisisk tanngar. Hun smilte mot oss med gule tenner ispedd litt brune flekker. Rekken av tenner var fasinerende rotete og manglende tennene lyste med sitt fravær.
Fado er en tradisjonell portugisisk sang. En kjærlighetssang utført på portugisisk, med en helt egen toneart. På en fadorestaurant i Lisboas gamleby, satt vi, tradisjonen tro, tett på de fado syngende jentene mens vi inntok vår middag, grillede sardiner, poteter og portvin til dessert. En av de syngende jentene hadde en herlige teatralsk måte å synge på. Vi kunne nesten forstå den portugisiske fado-teksten, ved å se på hennes bevegelser. Og vi kunne ikke annet enn å bli annet enn fasinert av hennes portugisiske tanngard. Tennene var plassert naturlig skjevt i munnen hennes og også der blinket de manglende tenner med sitt fravær.
Takke seg til mine 9 år med subsidiert tannregulering, nå nogenlunde rett tanngard og fluor fra første tann.

Det at vi forteller om den riktige og gale måten å åpne en sukkerpose på understreker kanskje det faktum at vi er skandinavere. Vi har møtt to menn i Portugal fra ulike miljøer, en kunsnter og en forretingsmann som begge var opptatt av hvor fritt menneskene lever i Portugal. Hvordan de blir gitt muligheten til å tenke egne frie tanker og ta egendeffinerte valg og standpunkt, i motsetning til oss. De mener vi er styrt og kategorisert fra vi er nyfødte. Dette er ikke en diskusjon vi går videre inn på her - pga manglende rødvinseffekt.

Mamma Unni og Elio Oliveira (han med 7 skjeer sukker i espressoen :))

En kveld i Lisboas gamleby avsluttet vi på en interiørmessig spartansk pub med et live bluesband som fylte rommet med god stemningsskapende musikk. Vi sank ned i stolene og lot oss underholde.