krysser Gibraltarstredet

Alvor

Etter noen dager i Alvor var vi igjen klare for å sette seil. Vi la ut om morgenen men pga en ferskvannslekasje under kjøkkenbenken som vi fikset før vi dro ut, kom vi oss ut litt etter planlagt. Og det skulle vi komme til å angre på. Ankere ble hevet og vi satte kursen mot moloen og Atlanterhavet. Vi gikk sakte ut, fulgte samme rute som vi seilte inn, men pga sanden og de sterke strømmene er havbunden bevegelig. Og så, plutselig var det stopp, og vi hadde kjørt kjølen fast i sanden.  Høyvannet var på vei til å bli lavvand, så vi måtte bare smøre oss med tolmodighet og se mer og mer av skroget komme til syne over vannoverflaten. Vi mintes begge Marianne sin komentar da vi sakte, meget sakte, kjørte inn til Alvor noen dager tidligere: "Vi står stille "... Like sakte kjørte vi denne gangen.

Kolbjørn tok dinghyen (minibåten) tilbake til Alvor og snakket med en fisker som mente vi ville komme oss ut kl 17, da ville det bare være å legge seg midt i leia og seile ut. Han kunne også informere oss om at de røde og grønne bøyene som vi hadde foholdt oss til - nei de beveger seg hele tiden, så de kan man ikke stole på... KL 17.20, etter 8 timer strandet på en sandbanke, kom vi oss løs pga en kombinasjon av motorkraft og at vi kastet ankeret og dro oss ut. Vel ute av Molen ble vi møtt av høye dønninger og urolig sjø. Det var sent på ettermiddagen, så vi dro ikke lenger enn en times tid til neste havn (Portimao) hvor vi kastet anker og ble liggende to netter pga stiv kuling og høy sjø, midt i mot ute på havet.
Dagen i Portimao brukte vi på båten, gikk ikke i land, men (høyt)leste, spiste Kolbjørns pannekaker og koste oss, det var øs pøs regnvær hele dagen.

Dagen etter var det igjen fint vær, og nesten ikke noe vind, men den vinden som var meldt skulle komme fra nord, nordøst, så vi la kursen mot Marokkos kyst.
De første timene var det veldig urolig sjø bølgene kom fra styrbord, babord og rett bakfra. Marianne trodde hun skulle spy.... og det skulle hun. Sjøsyken kom som kastet over Marianne i de urolige dønningene. Og hun som hadde vært litt kjekkas og trodde at fordi hun tok en kald tyrker i begynnelsen av turen, så var hun nå kvitt denne kipe demonen. Men den gang ei. Det verste med sjøsyken er ikke nødvendigvis kvalmen og oppkasten, men slappheten, trettheten og apatien. Den gjør henne gal. Hun gjennomførte 2 timersvakt på natten, resten sto kolbjørn og Otto (autopiloten) for i løpet av 18 timer. Den andre dagen var sjøsyken heldigvis over. Vi hadde svak østavind og holdt en fart på 4 knop. Bikinivær. 
Vi skjønte når vi nærmet oss kysten av marokko, plutselig ble VHF kanal 16, som er en nød-kanal, omgjort til karaokekanal på Marokanske slagere. Så mye for den sikkerheten.