Overskriften kommer nederst i teksten

Jeg står i byssa og forbereder dagens middag. Vi har funnet kyllinglår på tilbud, 1,99 euro for 1 kg kyllinglår. Når vi tar de frosne blekrosa lårene ut av fryseren på leader Price i Le Marine, Martinique gremmes vi over hvilke leveforhold disse dyrene må ha hatt når vi vet hvor mange humane ledd som skal ha fortjeneste av de lårene vi kjøper. Men vi har sparekniven på strupen, og må bite i det sure eple og proteinrike kyllinglår.
Vi er tilbake på Impuls. Jeg står i byssa og tilbereder kyllinglårene. Lite vet jeg om hvilke festmåltid dette skal bli. Jeg steker dem i ovnen med krydder. De blir stekt lenge og vel. De får den perfekte harde skorpen på toppen fordi de blir stående så lenge i ovnen. Før jeg står over de varme gassblussene i byssa har vi tatt en øl på Kokoarom, stamkafeen i Le Marine, og vært på nettet. Nå er vi skrubbsultne. Solen er gått ned, klokka er passert 18.00, og det er mørkt ute.
Kolbjørn roper ned til meg: Marianne kan du hente brillene mine som ligger i boblejakka? Jeg setter fra meg gryten med poteter som skal moses til potetstappe, og går inn i styrbord akterlugar, hvor boblejakken henger. Stikker hånden inn i venstre jakkelomme og henter ut Kolbjørns solbriller... solbiller... men mellom de sammenslåtte solbrillestengene har det festet seg en liten hvit tøypose som det står Thune på. Jeg lar fingrene forsiktig røre posen og kjenner en liten ring. Jeg tørr ikke kjenne mer, jeg er redd for å ødelegge en overraskelse. Jeg gir Kolbjørn brillene og klarer jo ikke å dy meg og spør, med et lite lurt smil, hva som er i denne lille posen. Jeg tror jeg skal få en liten kjærlighetsgave, men der tok overraskelsen over. Koljørn spørr: vil du gifte deg med meg? Jeg får ikke svart. Vi bare kysser og kysser. Mens jeg smiler. Og det går opp for meg at NÅ akuratt NÅ opplever jeg en `"once in a lifetime" opplevelse. Når jeg har kysset han vel og lenge og vært rett og slett litt i min egen verden, slår det meg at han kanskje blir nervøs. Jeg har jo ikke svart. Han vet jo ikke at jeg sitter og tenker at JA! Jeg vil gifte meg med deg. Han vet jo ikke hva som skjer inne i hodet mitt. Han vet ikke at hver hjernescelle inne i mitt hodet smiler og roper JA!
Etter at vi hadde knærtet en flaske champagne, tømt flasken, hadde kysset mer og snakket om hva som skjedde akuratt nå, var kyllinglårene perfekt stekte. Må livet vårt sammen bli sprøtt, saftig, varmt og perfekt. Som det perfekt stekte kyllinglår.  Overskriften: forlovelse.

Home sweet home

Det er fantastisk digg å sitte ute i cockpit, etter at det er blitt mørkt, månen er på sitt største på en mannsalder og sirisssene gnikker bena mot hverandre.
Vi er tilbake på Impuls. Vi er ikke forlist! Men vi synes det er veldig hyggelig at det sitter en pensjonert fisker i nord Norge som ringer Bestemor for å høre om vi er forlist, i og med at det er så lenge siden vi oppdaterte bloggen sist. En ekstra hilsen til deg pensjonerte fisker!!

Jeg dro hjem først mens Kolbjørn fikk besøk av Geir og Henning, dere har vel lest hvordan det gikk. Før gutta kom fikk han også fikset båt - supermannen ba meg ikke glemme det i blogginnlegget ;) Han fikk fikset nytt bunnstoff. Det vi la på i mars på St Kitts marine Work er allerede slipt bort og groe dekket skroget. Aldri mer International sitt bunnstoff. Nå prøver vi oss på sea jet i stedet.
Han fikk byttet en gjennomføring i motorrommet som var helt totalt rusten og slapp inn litt vann.
Også fikk han fikset et Bypass til toalettet som er bra når vi er ute på åpent hav.
Det er det jeg sier! En supermann!

Tusen takk Roffe, Toini og mamma fordi dere var så gjestmilde å åpne hjemmene deres for oss når vi trengte et sted å bo mens vi var hjemme!!

Mens Marianne var hjemme trålet hun gangene på fødeavdelingen på Ullevål med tresko - slik at det kunne høres for alle at jeg fortsatt kan holde den effektiviteten oppe som er krevd på en moderne fødeavdeling. Fantastisk å være tilbake på jobb blant fantastiske kollegaer og få være med på livets store under!
I tilegg til jobb var jeg i bryllupet til Christina og Krister (digger dere ;)), var på fjelltur med venninner og på elgjakt (bildet under bekrefter (ut)fallet
Dagen etter at Kolbjørn ankom Norge sveipet orkanen Mathew over Impuls og Martinique (70-80knops vind, orkan kategori 1 av 5.). Mens det pågikk hadde vi et rimelig høyt adrenalinnivå hjemme i Norge. Men det var en lettelse når vi fikk mail av Azure som passet på Impuls for oss, med et bilde av Impuls som så ut nøyaktig som da Kolbjørn forlot henne to dager tidligere. I tillegg hadde Azure lagt ved mailen bilder av båter det ikke hadde gått så bra med... et skikkelig bra triks, slik at vi følte det var penga værdt å betale Azure 1000 kr/mnd for å passe på Impuls for oss (I tillegg til 4500nk/mnd for å ligge i havnen).

Mens vi var hjemme rakk vi en tur innom HP Marina i Moss for å hilse på. Det var de som reparerte skrogskaden rett før seilturen vår startet for ett år siden, til både en god pris og med kyndige hender. Båten er fortsatt tørr!! Bank i bordet.
Vi prøvde nok en gang å fikse et ICE abonement. De averterer jo med så bra priser på telefonsamtaler hjem fra utlandet - det skulle vi veldig gjerne ha dratt nytte av!! Vi prøvde å konvertere abonementene våre til dem for noen måneder siden  - elendig service! Heldigvis ble vi reddet av One Call som haste-tilbakeførte abonementene våre til dem. Vi var begge uten mobil i flere uker/dager pga ICE. Nå var vi keen på å gi dem en sjanse til. Men de ødla denne muligheten sin også... Da vi ikke hadde fått nye simkort tre dager etter at vi var lovet at  vi seneste skulle ha hatt dem, ringte vi ICE for å etterlyse sim-korene... Det viste seg at abonementet aldri var blitt tegnet... til tross for at Kolbjørn hadde bestillt dette per telefon... Elendig service igjen. 
  
Bagasjen vi hadde med til tilbake til Martinique var både stor og tung. Vi kjøpte med oss en ny genoa (forseil). Vi kjøpte det hos Wind Design i Fredrikstad. På bakgrunn av anbefaling og at vi er fornøyde med det seilet vi har fra før, valgte vi et seil i dacron duk, med sunbrella solbeskyttelse. Det nye seilet er litt mindre (44m2) enn det vi hadde fra før (50m2), denne reduksjonen i seilstørrelse valgte vi fordi vi i løpet av dette året på langtur har opplevd jevnt over mer vind enn vi er vandt til hjemme og et mindre seil er mer letthåndterlig.
Vi hadde også med oss en Lazybag til å samle storseilet i når vi tar det ned. I tillegg hadde vi med oss diverse småting som vi "trenger" og som er enkelt og billig å få tak i hjemme, men som vi må lete etter når vi trenger det på ett nytt sted - og nye steder er vi hele tiden.
Da vi kom tilbake til Impuls var hun i god stand og hadde ikke tatt skade av å ligge alene. Men til tross for det tok det oss fire dager med fiksing, vasking, rydding og montering og demontering. Vi monterte den nye genoaen og den nye lazybagen (dette førte til 4 turer på toppen av masten). Skiftet ut en av dieseltankene og fikk den sveiset om. Vedlikeholdt overlevelsesdressene våre. Og bare det å ligge til kai i tropene er fuktig, varmt og vindfullt og gir både lukt i båten, mugg (heldigvis hadde vi bare litt av dette) og potensialet for at kakeralkker kravler over fortøyningstauet og inn i båten. Marianne får panikk bare ved tanken på kakerlakker ombord - vi har foreløpig kun funnet en og den var stein dau. Enten er det ikke flere, eller så gjemmer de seg godt. Og her har Marianne den utrolige evnen til å falle til ro med at hva hun ikke vet har hun ikke vondt av -  så foreløpig forholder jeg meg helt rolig til kakerlakk-problematikken. 

Kaktusene våre har krympet seg mens vi var hjemme. Nå snakker Kolbjørn til dem med kjærlig stemme nesten hver dag og gir dem en liten dæsj med vann i ny og ne i håp om at de skal bli store og sterke igjen. Men vi har et veldig fint substitutt. Vel hjemme fikk Kolbjørn en perfekt og personlig gave av konene til Geir og Henning, Mona og Irene - en tovet kaktus. Ja dere leste riktig, en strikket kaktus som er tovet. passer perfekt på båt. Kolbjørn har gitt den et ekstra personlig preg - han har tegnet et ansikt på den. 

Vi er nå på Instagram kallenavnet vårt er seilingimpuls. Følgs oss gjerne der!

Det er veldig gøy når vi får tilbakemeldinger på bloggen! Fortsett med det! Og dere som ikke har kommentert enda: Vi vet dere er mange der ute som følger med ;) Still gjerne spørsmål. Det er motiverende for oss.  

Sailing Carribean (Guttetur)

Endelig hadde dagen kommet, og Henning og jeg mønstret på som mannskap på SY Impuls.  Marianne hadde reist hjem til Norge for å felle elg, og Kolbjørn ble forlatt alene om bord i båten i Martinique.

Henning og jeg var så heldige at Kolbjørn husket oss, og inviterte oss om bord som mannskap i Mariannes fravær. 8 september satte vi kursen mot Martinique og noen få timer etter avreise ankom vi havnen der Kolbjørn skulle møte oss.

Etter noen kolde pils og god lokal mat på puben, satte vi oss i jolla og seilte ut til SY Impuls som lå for anker i havnen. Dagen etter var travel med bunkring av mat og drikke samt fuel før vi satte seil sørover.

Marigot Bay, Saint Lucia.

Første dag om bord viste oss at kaptein Kolbjørn var en dreven sjøulk som kunne seile oss trygt gjennom 14 dager i karibien. Vi som nettop hadde mønstret på opplevde en trygg og sikker kaptein, som med innlevelse satt oss til de enkle matrosoppgavene vi kunne håndtere.

Henning har betydelig mer seilerfaring enn meg, men jeg gjør det jeg kan for å ta igjen tapt kunnskap om seiling, ved til stadighet å sette dem på prøve med intrikate spørsmål.

Saint Vincent og Grenadine.

Etter en fantastisk fin start på seilferien, med nydelig mat akkompagnert av lokalt drikke, satte vi kursen videre mot Saint Vincent og Grenadine. Det var godt og varmt med tilstrekkelig høy luftfuktighet, som sammen med lokalt øl hindret dehydrering. Det var heller ingen behov for å fyre om bord i båten på kveldstid, selv om gradestokken sank helt ned til rett under 30 C.

Dagene gikk med til snorkling, sjømannskap, knutelære og noen kolde lokale drikker. Alt var bare trygt og godt helt frem til kapteinen fikk det for seg at han endelig skulle prøvespise verdens giftigeste fisk.

Pterois Volitans

Kolbjørn presenterte Pterois Volitans som dagens middag. Det var bare et lite problem med den fisken, og det var at den var kjempegiftig, ikke naturlig hørte hjemme i karibien og at vi manglet kunnskap om hvordan den skulle behandles.  Heldigvis var det lokale fangstmenn som kunne settes på jobben, og tre eks av Pterois Volitans, også kjent som Løvefisk, lionfish ble bestillt.

Vi er ansvarsbevisste og lånte ut en kniv og saks slik at den lokale fangstmannen slapp å rive finnene av fiskene med fingrene. Giften sitter i noen pigger rundt finnene, og fører til umiddelbar død ved kontakt.

Når sant skal skrives, så var jeg betinget optimist, (negativ) til tanken om å ta om bord tre giftige fisker, for deretter å steke dem og spise dem sammen med potitstappe. Nå når historien kan skrives viser det seg at min sunne skepsis var overdrevet, og det hele endte med et fantastisk fiskemåltid, som lett går inn i historiebøkene som DET beste fiskemåltid jeg har smakt.

Alt takket være kapteinens ukuelige vilje til å prøve noe nytt sammen med Henning sine kunnskaper i byssa. Jeg benyttet tiden på dekk sammen med noen lokale øl, og kikket på palmer og tunabirds.

Bequia

På turen til Bequia nøt vi SY Impuls sine gode seilegenskaper, mens vi nøt sol og sommer. Reisen var målet. Ved ankomst ny havn var det alltid masse formaliteter som måtte ordnes. Tollen skulle besøkes og immigrasjonsmyndighetene ville også ha besøk. Med mange selvstendige øyer som ble besøkt gjennom turen, ble det mye slitsomt kontorarbeid, med mye venting.

Det positive med all venting, var at mens kapteinen ventet enten i toll eller immigrsjon, satt det to udugelige fokkeslasker på den lokale puben og oppdaterte seg på lokalt øl og kultur. Noen steder hadde til og med internett, og da kunne vi oppdatere lykkeland med fantastiske fotos fra dagens seiling. Intet er bedre enn å få misunnelige kommentarer hjemmefra. Vi nyter livet til det fulle, og er alle enige om at livet, det er nu.

Tobago Cays.

Etter at vi hadde turnert og seilt i Saint Vincent og Grenadines kom turen til Tobago Cays. Seilingen gikk fint og vi nøte krystallklart vann, yrende liv i havet og i overkant mye varme. 

Sterilan stick jeg hadde kjøpt før avreise ble lagt vekk, da den ikke hadde synlig virkning på svetteproduksjonen under armene, på magen, ryggen eller alle andre steder som var synlig.

I Tobago Cays snorkla vi sammen med skillpadder og Stingray, og nøt det klare vannet og det yrende livet i havet. Etter mange timer i vannet måtte vi gjenopprette veskebalansen og tok et par vin før vi ble hentet av den lokale vanntaxi og kjørt til en lokal strandrestaurant.

I strandkanten sto grillet Languster med tilbehør på menyen, og hadde det ikke vært for det faktum at vi var tre mannfolk på tur, kunne man beskrevet solnedgangen under palmene på stranden med grillet Languster og hvitvin, som en romantisk og flott aften. 

Vi begrenser oss til å si at vi hadde en fin aften sammen, alle tre, før vi ble fraktet tilbake til SY Impuls. Om bord i skuta ble den en liten Whisky avec.




Grenada

Underveis mot Grenada var det mer kontorarbeide for kapteinen mens vi fokkeslasker mesket i oss lokale brygg og kikka på de lokale aktivitetene. Lav aktivitet blant lokalbefolkningen gjorde at vi klarte denne jobben meget bra.

Vi tok også en tur i land og traff på Berit og Bjørn fra SY Temerity. De hadde en flott treskute som vi fikk lov til å komme om bord i og nyte Bjørn sin nydelige Rompunch. Sammen med Berit og Bjørn tok vi turen til et lokalt ølbryggeri og tok godt for oss av de lokale smaksprøvene.

Grenada ble vendepunktet på turen, og etter noen late dager var tiden moden for å seile ”hjemover” mot Martinique. Værmeldingen var ikke helt på vår side, men da vi kom av sted hadde vi flott seilvind og holdt stø fart nordover. Vi gjennomførte vår første nattseilas og jeg hadde en fantastisk opplevelse med å seile i måneskinnet mens fugler og fisk fulgte oss.

Fokkeslasken fikk under natten ansvaret for SY Impuls alene, mens kaptein og senior fokkeslask tok en velfortjent blund. (De eldre trenger litt mer søvn enn oss andre)

Saint Lucia

Alle eventyr ender før eller siden, og etter en liten tur innom Saint Lucia med innlagte trimøvelser i bakkene rundt bukten vi ankret opp i, satte vi baugen i retning mot Martinique. I Martinique hadde Kolbjørn leid bryggeplass, slik at SY Impuls kunne ligge trygt i stormen som skulle komme, mens Kolbjørn var en snartur til Norge.

Vi tok noen timer med sightseeing inn i mangroveskogen og besøk på lokale kneiper, før vi klargjorde båten, og vi to yngste mønstret av og satte kursen hjemover. Kolbjørn skulle bli et par dager til, før han kom etter med fly til Norge.

På vegne av Henning og meg takker jeg Marianne som lot oss ta hennes plass og seile fjorten dager sammen med Kaptein Kolbjørn. Etter 14 dager om bord på relativt begrenset plass, blir man meget godt kjent med sitt reisefølge. Mange problemer og gleder ble delt, og det fine med båtlivet er at det som deles i karibien, forblir i karibien.

Kolbjørn, tusen takk for mange minnerike dager om bord i SY Impuls. Vi setter stor pris på ditt sjømannskap og din evne til å være et godt vertskap for oss.

Henning & Geir.

Grenadinene -fortsatt - bananas med bananer

Vi tilbragte noen herlige dager i Grenadinene. Vi hadde en natt i Tyrell bay. I og for seg ikke noe spennende sted i seg selv. Men de har en lokal delikatesse der, østers. En delikatesse vi ville prøve. Vi avtalte med Worrior levering av 12 østers på båten litt før solnedgang. Denne romantiske og sexye delikatessen måtte selvfølgelig nytes til solnedgangen, med en flaske Champagne som var lagt på kjøl. Da Warrior kom med leveransen en halv time før avtalt tid gjorde det oss ingen ting, vi var bare helt sikre på å ha østersene på et fat til solnedgangen. Argumentet til Warrior for den tidlige leveransen var: when you are broke you need to make busines. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi hørte den frasen innen solen forsvant ned bak horisonten. Warrior hadde også fanget opp et annet viktig poeng. Kvinnekropper selger. Han viste stolt frem bilder av han og bikinikledde hvite kvinner, teksten på bildene var: free dumping. Han brukte bikikledde hvite damer til å reklamere for at han ville hente søpla vår, og dette helt gratis. Hvis vi kom tilbake om en uke ville vi se disse reklamebildene over hele øya. Free dumping. Han presiserte at damene på bildene ville tiltrekke seg oppmerksomhet, og dermed ville alle se teksten "free dumping". For noen dager siden hadde noen flyttet søppelhaugen hans, og det var jo ikke for annet enn å skape "confusion". Han forsto ikke hvorfor. Vi prøvde å finne ut hvorfor han var så opptatt å ta besøkende båters søppel på "hans helt egen søppelhaug", men det svarte han ikke på - antakelig fordi det både kan være "verdisaker" og mat i søpla. Men noe viktig hadde han fått med seg. Kvinnekroppen selger, selv om det kun er "free dumping". Han fikk tips, isolasjon teip, en øl og en t-shirt av oss. Vi endte med å få 36 østers til prisen av 12. Han var ikke ferdig med å snakke og åpne østersene før etter at solen hadde forsvunnet ned under horisonten. Vi hadde fospist oss på østers, sittet på dekk og snakket med warrioer under solnedgangen, og by the time det var tid for romantisk østers og champagne, var solen nede og vi hadde spist så mye østers at vi var uvelle....

Dagen etter seilte vi videre til Sandy Island og tilbgragte de herligste dager i turkist, super klart vann, snorkling, vanvittige mengder fisk, vakre koraller, sandstrand og palmer, hettemåker og pelikaner. Den karibiske drøm. Det var en nasjonalpark så all fisking var forbudt. Da vi oppdaget en teine med fantastisk mye fisk i, en diger blekksprut og en morene synes vi det var for ille å la den ligge der, så Kolbjørn fikk tak i nasjonalpark-vaktene, som var i området hele dagen, og vi hjalp dem å hente opp teinen og slippe løs de vakre fargerike fiskene. Når vi først hadde oppdaget tyvfiske og var opperksom på det, var det ingen tvil om at når katten er borte danser musene på bordet.

Park-vaktene hadde også i oppgave å ta inn park-avgift fra båter som lå på bøye i parken. Da vi skulle betale første kvelden var vi ombord på nabobåten Temerety. Parkvakten ville bekrefte hvilen båt vi skulle betale for: er det dere som har den lille båten der? Mens han peker på Impuls. LILLE?????... vi lå på bøye mellom en 62 fot katamaran og en 57 fots skute (temerety), men liten...kanskje i forhold.

Østers på fat

Warrior

Sandy island

Pelikaner, Sandy island

Redningsaksjon

Den eneste fisken som døde. Svømmer opp-ned.

En reddet morene

Teinen full av vakre rev-fisk

"LET ME OUT!"

Teinen

Teinen

Gikk bananas i frukt-båten. Etegilde de neste dagene.

Hjemmelaget pasjonsfrukt-juice

Grenadinene

Det er en fantastisk frihetsfølelse å sette seil, og den største euforiske følelsen kommer i det ankeret er oppe, seilene hevet og motoren stopper og vi siger frem med vinden etter å ha ligget lenger tid i havn.
Denne følelsen opplevde vi etter at Kolbjørn hadde siste kontroll på sykehuset og blodprøvene hans ble bekreftet normale. Kolbjørn er nå immun mot denne genotypen av Leptospirose, men kommer Leptospirosen fra en annen dyreart er han ikke immun. Vi ble anbefalt å desinfisere eventuelle rifter i huden etter turer i tropene.
Vi har opptil flere ganger fått spørsmål fra andre seilere  om det er ok å bade i saltvann når man har sår (Jordmødre bør vel ha svar på det meste). De sårene vi er blitt spurt om har vært overflatiske sår som jordmora ikke har sett noe problem i å bade med. Nå ble dette bekrefetet på tropemedisinsk avdeling. Ferskvann dermimot kan være en potensiell killer - so stay out.
Når Kolbjørn var erklært frisk så vi ikke noen grunn til å bli på Martinique. Så da heiste vi seil og opplevde den euforiske følelsen. Vi tok en pitstop natten over på St Lucia før vi seilte videre til Bequia. Vi sto opp kl 05 på St Lucia (for tidlig for kaffe så den tok vi etter at seilene var heist) for å være sikre på å komme frem til Bequia mens det fortsatt var lyst. Det klarte vi med tre timers margin.
Vi seilte med delfiner, og det er like morro hver gang. Når de oppdager båten svømmer og hopper de mot oss i full fart, rett mot baugen vår. De ser oppriktig lykkelige ut. Men når de er lei av å leke med båten så er de som forduftet, de hverken hopper eller spretter, de bare forsvinner. Så lenge de har det morro, har vi det også  morro på dekk!
Vi hadde fiskestangen ute i to dager. Vi hadde på en skikkelig fin rosa homse squeed med hvite striper, før vi prøvde en brun og grønn fjærkledd-karneval-pyntet-squeed. Ingen av squeedene gjorde suksess.
Planen nå er at vi skal oppleve igjen, ha litt mindre fokus på Impuls-fiksing... Men allerede første dagen på Bequia oppdaget Kolbjørn at rattet kun gikk 1/4 runde, så møtte det motstand. Og de siste dagene har hatt vi problem med å sette motoren i gir. Etter at den har vært i free, så låser den seg. Og vi som nettopp hadde bestemt oss for å satse mer på å reise enn å fikse båt...
Og når vi først var i gang med fiksing kunne jo vindmølleledningen som vi trakk feil sist, trekkes riktig.... nå ser igjen båten ut som et verksted... Cockpit er overfyllt med alt som skulle vært i stuerommene i cockpit.
Ryddemanien til Marianne kan gjøre henne helt panisk, faktisk ikke rent lite agresiv, så hun var ekstra fornøyd med å kunne se kartbordet, sitteputene i styrbord sofa og at drill og borr ikke lenger hadde en naturlig plass på bysse-bordet... det varte i to dager.... Nå er det bare å brette opp ermene og rydde igjen. Vi er helt enige om at det er en fordel å fikse eventuelle problemer før de blir et problem - men med en gammel båt føles det litt som om det konstant er eventuelle problemer. Derfor en utblåsning i ny og ne. Kolbjørn er en ustoppelig handyman som svetter som en sil gjennom all jobbingen, men gir seg ikke.

Bequia er del av grenadinene. Her driver de med hvalfangst. De jakter humpback hval når den er her for å formere seg fra februar til april. De som fortsat driver med hval"fangst" her bruker åpne seilbåter og håndholdt harpuner og har lov til å fange fem hval i året. Hvalben er en turistatraksjon, blir i allefall presentert som det. Her har du Whaleboner bar, hvor interiøret er basert på hvalben fra gamledager da hvalfangst var en mye større industri enn det er idag. Du finner smykker og .souvernierer i hvalben. Vi støttet heller den lokale næringen ved å fylle frukt- og grønsaksdepotene våre.  

Vi har vært noen dager på et fantastisk sted, Tobago Cays. Turkist vann, så klart at du bare kunne
fornemme at det var hav mellom oss og bunden. Så mange skilpadder rundt båten at vi til slutt ikke "gadd" å snu oss når den andre pekte på en skilpadde som var i overflaten for å trekke litt surstoff ved siden av båten. Vi snorklet med Mantarays og en baby hai, og fantastiske fargerike fiskestimer.
Siste natten vi lå i Tobago Cays hadde vi logget en liten storm, 41 knop, på vindmåleren. Den stormen sov vi gjennom og ankeret satt som støpt i sanden.
Vi seilte videre til Union Island, Clifton bay. Idet vi hadde kastet ankeret og kolbjørn var ute for å sjekke ankeret, ble himmelen sort i sør. Vurderte at stormen ville passere sør for oss fordi det blåste østavind. Men i det tanken var tenkt var det en vinddreining og vinden kom kastende på oss i 45 knop og piskende regn, fra sør. Kalle noe slikt med betegnelsen "LITEN" storm er jo en morsom underdrivelse (full storm er 47 knop). Vi hadde gjort som vi pleier, vi hadde lagt ut 5xdybden med ankerkjetting. Vraket som lå ved siden av oss hadde lagt ut mye mindre kjetting enn oss, så da vi dreide med vinden hadde vi slått inn i hverandre hvis det ikke hadde vært for at Kolbjørn startet motoren og manøvrerte Impuls vekk fra vraket og vi fikk slengt ut fendere - i tilfelle et uhell.

På Grenadinene har vi med dagers mellomrom møtt Bjørn og Berit på Temerity. Vi møtte dem første gang for noen måneder siden, på Martinique, da de kom seilende forbi oss i sin oppblåsbare katamaran, som de pleier å oppbevare på dekk på Temerity når de ikke seiler den. Når vi fire møtes er det som regel til lunsj og samtalene og diskusjonene varer som regel til langt etter solnedgang. Noen engasjerte mennesker som vi har det veldig hyggelig sammen med. De seiler en skute som er så stor at du kan "gå deg vill", og den har vakre teak-detaljer og skute-interiør. Det er bare å tenke på dem hvis vi synes Impuls tar mye tid og penger... Temerety slår henne der.

Kolbjørn fikser

Movie night med popcorn

Hva skulle du inn der for?

Vi kjøpte red snapper av Nil.

Love

Storm

Kliss våt og med vernebriller

Ingenting er som å sitte på dekk med morgenkaffen, kikke utover den endeløse horisonten og se på pelikanene som stuper i havet etter fisk.