Sensur

Ved to anledninger opplevde vi sensuren i Marokko. Da vi skulle sende en kartbrikke tilbake til selgeren i Norge (rett og slett fordi kartbrikken som skulle inneholde kart over hele verden, ikke inneholdt noe som helst), sendte postkontoret oss til "myndighetene" som måtte godkjenne innholdet på minnebrikken. Det andre tilfelle oppdaget vi da vi så den tidligere omtalte filmen Casablanca. Ricks Bar het oprinnelig Ricks Bar Americain. Den kopien av denne baren som i dag ligger i Casablanca har fått fjernet navnet Americain. Noe annet fasinerende med denne filmen er at flyktningestrømmen I filmen går fra Europa til nord Afrika...

Marokansk te

Marokansk te. Supersøt, både i smak, aroma og serveringsritualet. Det er myntete, blandet med en sort eller grønn te, og masse sukker. Den blir servert i små tekanner som på bildet over. Når den sjenkes over i teglasset, skal avstanden fra tekannen til teglasset være 50 cm for å frembringe den beste aroma. Marianne kjøpte denne teen på kafe, men får du den servert av en venn eller en selger, så er det ment som en gest, og hvis du i tillegg blir bedt om å lage teen, er det ment som den største form for aktelse.
Bak tekannen på bildet ser dere båtene til den marokanske kongen. Under tekannen står det to bevepnede politimenn og passer på båtene.

Casablanca

Vi tok toget, 1. Klasse etter anbefaling, til Casablanca. Der er den legendariske filmen Casablanca spilt inn. Med Ingrid Bergmann i hovedrollen. Plottet skjer under 2. Verdenskrig. Det er krig og kjærlighet.
Etter at vi hadde gått rundt i medinaen (gamlebyen bak muren) i Casablanca dro vi til Ricks cafe, hvor plottet med Ingrid Bergmann i hovedrollen, utspiller seg. De spilte Cesaria Evora-typ musikk, som satte oss i den riktige stemningen.

Vi dro videre til restaurant Sqala, en restaurant vi hadde fått anbefalt av hovmesteren på en restaurant som ligger her på marinaen i Rabat. Da vi en kveld tok en øl kos han sa han: neste gang spiser dere hos oss... Vi besøker restauranten hans kun fordi de har raskt wifi (faktisk mye raskere enn på marinaen) og ligger rett ved båten (faktisk nærmere enn marinaen). Menyen hans er som hjemme i Norge, og det er rett og slett for kjedelig når vi er her. I tillegg er det dyrt å spise der, sammenlignet med mer lokale steder, nesten priser som hjemme. Men han kom altså med anbefaling om å spise på Sqala. Jummy! Enda mer bra mat.

Vi har snakket om at vi kanskje spiser litt vel mye her, men det er rett og slett umulig å gjøre noe med det her, for i det vi har snakket om det, så kommer vi forbi en kafé eller en bod, eller et trillende gatekjøkken med fristelser. Umulig!
Her vi ligger fornøyd i Rabat er det to bydeler rett ved. Rabat og Sale. Rabat er den mest turistifiserte ("fineste" - hvis man kan si noe så generelt), men i Sale har de mye god mat, så vi ender ofte med å dra dit. Møkkete, søppel og skabbede katter er det begge steder - der er det ikke noe forskjell.

Fra Sqala, Casablanca, løftet vi blikket og gikk i retning av Afrikas største mosque, Hassan II Mosque.

Rabat

Teahouse

souk, marked

Noen få restuaranter hvor man kan få alkohol. 

Kirkegård, tett i tett.

Alvor

Marianne fikk på uforklarlig vis knust mobilskjermen sin. Det førte til at vi for en stund mistet tilgangen til alle de fine bildene vi hadde fra Alvor på Algarvekysten. Byen med alle engelskmennene og hvor vi strandet på en sanddyne. Men alt lar seg ordne. I en mobilbod satte de på ny skjerm. Dermed kommer det noen bilder fra Alvor nå, litt sent, men vi vil dele dem med dere alikevel.

 .

Marokko

Vi ankom Rabat, Marokkos hovedstad, tidlig om morgenen. Alle seilere som vil inn til Rabat bes om å melde sin ankomst via VHF kanal 10, slik at marinaen kan sende ut en losbåt, som loser seilere trygt inn til marinaen.

Losbåten

Innseilingen til Rabat

Vel innenfor molen viste losen oss til en ventebrygge hvor politiet kom ombord. De gikk igjennom båten og pass, registreringspapirer og forsikringspapirer. De hadde noen strenge miner og når de snakker på marokansk arabisk, og litt høyt i tillegg, så høres det rett og slett ut som om de har tenkte til å drepe. Men når de ba Marianne forklare hva `midwife` er og de ikke forstod hennes engelske forklaring fant hun den beste måten å forklare det på: å imitere. Hun la meg bakover, laget presselyder, trykket hendene over den "gravide magen" og imiterte at hun tok i mot et barn mellom de sprikende ben. Alle de fire mennene lo godt, ga uttrykk for at de skjønte hva hun mente og sa et ord på fransk som hun håper betyr jordmor. De er nok ikke så strenge som de i utgangspunktet ga uttrykk for.
2.språket i Mrokko er Fransk. Det er kun noen få som har lært engelsk på skolen.
Etter politibesøket ble vi guidet inn til marinaen. Her ligger vi totalt i le for Atlanterhavets dønninger.

Her er det utrolig eksotisk. Bildene viser sitt. Storkoser oss i de trange gatene i Medinaen (gamlebyen).

Det Marokanske flagget

Smiler vi til folk vi passerer får vi et så utrolig ærlig smil tilbake, Det er like rørende hver gang. Arbeidsledigheten i Marokko er på 12%, så hvilken tanngard de smiler mot oss med skal jeg ikke gå noe dypere inn i.
Her er fantastisk deilig mat. Men vi skal vel ikke legge sjul på at det er med litt skrekk blandet fryd vi nyter maten, hygienen er det så som så med. Ta på maten, ta i mot penger, ned i lommen for å finne vekslepenger og deretter tilbake til maten... Og når brød skal telles tas det selvfølglig på hvert enkelt brød. Vi spiser somregel samme maten og spøker med hvem som slal bruke bøtta og hvem som skal bruke toalettet hvis evt matforgiftning. Den beste maten har vi fått på de små rullende gatekjøkken. Det er en utrolig smaksrik mat, ikke sterk, men masse smak.

Salat: Risky business

Sykkeltur med kaffepause

Her kan vi godt tenke oss å bli en stund, sa vi til hverandre i løpet av den første dagen. Og værmeldingen tilsier at vi må bli her en stund. De første dagene er det meldt sønnavind, og det passer dårlig med at vi skal sørover. I tillegg kan det ikke være mer enn 2 meter høye dønninger fra Atlanterhavet for at vi kan loses ut av havnene. Lenger vest i Atlanteren er det et forferdelig uvær disse dagene, og det gjør at bølgene her blir alt for høye til at vi kan gå ut, så vi blir her til bølger og vind er gunstig for videre fart. Det blir lenger enn vi hadde planlagt, men det gjør oss ikke noe. Dette er et sted vi virkelig kan tenke oss å bli en stund.