Waksvikene på besøk

2 mars 2017 ankommer vi SY impuls i mørket i havnen i Panama City. Lykke Elena (7år) og Vilje Julia (5 1/2 år), har rukket å sovne i bilen på vei til havnen, så de blir lirket ned i luggaren for å sove videre etter en lang reise.

Vi voksne kvikner til i det Kolbjørn skjenker spruddel i krusene, og Marianne serverer oss hjemmelaget tomatsuppe. Vi er litt yre av tretthet, men også av spenningen av å endelig ha kommet ombord på båten.

De neste fem døgnene skal vi få bli med på et lite seileeventyr i Stillehavet ut for Panama.

Første morgenen ombord er det to små som våkner tidlig, spente og noe døgnville. Det gjør ingenting, vi har jo ferie. Vi hiver på oss sommerklærene og setter oss for å nyte varmen, soloppgangen og havneomgivelsene. Etter et par timer våkner resten av gjengen. Det er meningen vi skal starte på seilasen ut mot øygruppen som heter Las Perlas i dag. Men først er det nødvendig å få ordnet reserve diseltanken til SY impuls. Etter noen timer i havnen er vi klare for å sette kursen ut av fra Panama City mot Las Perlas. Spente som bare det å få seilene opp og sette kurs utover. Men uten vind går det jo ikke å seile. Slik startet det, vi venter i spenning på vinden, men den uteblir. Motoren surrer igang, og heldigvis trenger vi ikke den så altfor lenge før vi kommer til et skille der det er mulig å sette seil igjen. Så tar vinden tak i seilene og vi er på vei. Etterhver som vi ser bakover ser vi hvordan Panama city sin skyline skimtes dusere og dusere bak oss.

Hele dagen går med til å komme seg ut til Las Perlas, og den nytes til det fulle. Alle finner roen. Jentene synes det er deilig med varmen og spennende å være ombord, de lurer dog spente på når første bademulighet er. Underveis ser vi mange flokker med pelikaner som flyr over oss, flotte fugler som ser forhistoriske ut. Et godt stykke ut på havet ser vi noe merkelig. Vi ser fargeforkjeller i havet. Som et skille som som dekker et stort område. Det er rødt, ser nesten ut som blod, vi voksne blir fasinerte og synes det er spennende, hva kan det være. Barna synes nok det var litt skummelt at vi idet hele tatt snakket om at det så ut som blod. Vi konkluderte vel til slutt med at det måtte være alger, ettersom det dekket et så stort område. Ut på det åpne hav får vi litt senere øye på store rokker som spretter noen meter opp over havoverflaten. Vi se også en delfin. Utover ettermiddagen får vi øye på noen av øyene, Las Perlas. Barna spesielt blir glade over å se land, og de lurer igjen på når de skal få bade. Før solnedgang kaster vi anker ved en øde øy, Mogo Mogo. Her kom endelig første bademulighet! Vemun og jentene blir og fristet til å gå iland og utforske øya at de tar kajaken og paddler inn til stranden.
Kveldsmaten venter ombord, og vi er så fornøyde med dagens seilas.

Lørdag 4 mars, Vilje Julia sin store dag, 6 år. Hun vekkes med sang og gaver på sengen. Vi dekker opp til frokost, der menyen er bringebær gele  med partydrink paraplyer. Vilje spiser til hun blir så full av gele at magen ikke tåler mer, men hun var super fornøyd. Av Marianne og Kolbjørn fikk hun sitt eget prinsesse plastkrus til å ha ombord. Resten av dagen nøt vi i land på Mogo Mogo. Barna fikk ikke nok av å bade, og de storkoste seg i bølgene i strandkanten. Marianne imponerte med nybakte scones til bursdagslunch.  Denne dagen var som vi bare hadde drømt om, i paradis.

Dagen etter ville vi videre, utforske mer av Las Perlas. Deilig siletur med god vind, og der både Vemun og jeg fikk bidra litt ekstra ombord, til både å slippe seilene ut og dra de inn. Etter ikke altfor mange timer ankommer vi øya Pedro Gonzales. Vi legger anker og blir nysgjerrige på den fargerike landsbyen vi ser i land. Litt mer krevende bølger å ta seg iland med, men det går bra. Detter er ikke ei øy som bærer preg av typisk turisme. Straydogs i gatene, høner, haner og kyllinger løper rundt hushjørnene, og menneskene her ser ut til å ta livet veldig med ro. Det er dog litt av en opplevelse hvordan de greier å diske opp med både øl til oss voksne og brus til barna, uten at det egentlig er synlig hverken butikker eller restauranter. Vi får øye på et skilt der det står "Kantina", og der klarer vi å avtale et måltid etterhvet. Vi får etter en god stund servert ris og en deilig kylling, kanskje en ev de som tidligere løp rundt hushjørnet. Barna lengter etter iskrem, dette var dog ikke  å oppdrive.

Ut på ettermiddagen tar vi oss tilbake til båten, og vi tar noen runder der vi hopper fra båten, bader og svømmer i de ville bølgene, før vi setter kurs mot nok en ny øy. Vinden er litt sterkere nå og vi får kjenne på hvordan det er når båten krenger. vi får også oppleve hvordan det er å seile i mørket når solen er borte og bare månen og stjerenne lyser opp himmelen, fantastisk følelse det også. Vi tenker dog på hvordan det er for Marianne og Kolbjørn som skal sette kursen videre utover i stillehavet, med flere uker der de ikke ser land. Der de skal seile dag og natt, og at det ikke er helt uten farer når det er mørkt ute.

Vel fremme ved Contadora, kaster vi anker og alle er trøtte ettet en lang dag med to etapper seilas. Barna slokner hver kveld som de aldri har gjort før. Fulle av inntrykk, bading, sol og seilerlivet.

Den neste dagen er vår siste dag med Marianne og Kolbjørn. Denne dagen er helt fantastisk. Vi voksne nyter starndlivet med en kald øl i hånden, slapper av, imens barna ikke kan få nok av det deilige vannet og den deilige stranden. Her var det klart fint vann, med snille bølger. Barna paddler kajak og lærer seg paddelboard. Vi voksne leker oss også litt. Lunch/middagen tar vi iland på et av de få spisestedene på øya. Denne øya var Vemun, jeg og Lykke Elena på for første gang i 2010, da Lykke bare var 10 måneder. Vi leide derfor en firhjuling, og tok med oss Marianne og Kolbjørn på en guida tur rundt på øya. Alltid gøy å komme tilbake til et sted man har vært før, og kjenne seg igjen.Et av dagens høydepunkt var at vi endelig fant iskrem, og vi spiste minst to hver.

Dette var den siste kvelden ombord. Vi snakket om dagene ombord og hvilken fantastisk opplevelser vi hadde hatt. 

Vi føler oss så heldige. Dette er et minne for oss som famile som vi vil leve på resten av livet. Dere er noen rause mennesker, som inviterte oss med ombord, en barnefamilie som knapt har vært på båt før. Vi synes det er flott at vi har fått tatt del i eventyret dere lever nå. Det lett å forstå at dette er så riktig for to eventyrlystne som dere. 

Vi er imponerte over roen dere holder, evnen til å nyte, ha kontroll og all den deilige maten som Marianne laget ombord. Vi ønsker dere fortsatt god tur, nyt livet. Og vi mener det virkelig når vi sier det: vær også forsiktige. For vi er glad i dere. 

Vi har dere i tankene, og kommer til å følge reisen deres videre på "SY impuls"

hilsen fra Waksvikene (Lykke Elena, Vilje Julia, Charlotte og Vemun