Regatta Guadeloupe-Antigua (42 neutiske mil)

Regatta Guadeloupe-antigua Vi planla å ankomme antigua til den årlige Antigua Race Week, hovedsakelig for å se på regattaen. Men så oppdaget vi at de også arrangerte en regatta fra Guadeloupe til Antigua som ble anonsert som "fun". Derfor la vi turen via Guadeloupe, for å bli med på denne regattaen.
Det var kapteins-briefing på Guadeloupe kvelden før regattaen. Det ble avsluttet med rumpunsch og the best ever fyrverkeri.
Vi hadde satt vekkerklokken på 07 på regattadagen for at dagen skulle starte som alle andre dager, med kaffe på sengen. Men i dag ble kaffen kjapt avbrutt. Vi hadde
ikke ro på oss, vi hadde for mye energi og tanker om hva som måtte fikses før regattastart. Så etter 1/2 kopp kaffe sto vi opp.
Vi ryddet båten, som til vanlig ser ut som en sigøyner båt (sorry dere som måtte føle dere støtt av dette ;)), kajaken og SUP-boardet på dekk måtte fjernes, biminien og sprayhooden måtte taes ned, snorkleutstyr pakkes bort og klasseflagget heises.
Værmeldingen hadde meldt østavind, og vindstyrke på rundt 20 knop. Det blåste det ikke da vi sto opp. Det blåste nordavind. Dagen før hadde vi lagt genakkeren på dekk (den ville vi bruke ved østavind som blåste 60-140 grader på båten), den slang vi inn i båten igjen, det så ut til at vi skulle få det vi pleier å få, vinden midt i tryne. Det som var bra med det, var at seiling i motvind har vi mye erfaring med, og synes selv vi er blitt veldig gode på. Det er verre med genakkeren, den har vi
ikke brukt siden vi krysset Atalanteren i begynnelsen av desember. Så at værmeldingen ikke stemte, tok vi til vår fordel.
Det var 17 båter som var meldt på til start. Vi hadde felles VHF-kanal hvor start prosedyre ble annonsert (og annen info - en del på fransk - og da var vi to stk spørsmålstegn ombord). Tut i fløyta på 10 minutter-4 minuttr-1 minutt-START. Vi kylte nedpå mengder med vann når start-adrenalinet hadde lagt seg, og nervene ikke var fullt så spente lenger.
Vi hadde ett rev i storseilet og hele genoan (forseilet) ute. Vi vurderte flere ganger å ta opp storseilet helt, men synes båten gikk bra i vannet og vi så at mot-standerne var delte i meningen om det de også.
Det var en periode med rimelig grov sjø, men det ga seg etter en stund. Vi strammet og slakket på seilskjøtene for hele tiden å få Impuls til å gå kjappere. Og dere vet når man etter 10 nautiske mil fortatt titter på seil, sjøter, kurs og motstandere for å prøve å finne ut hvor vi kan tyne ut 0,2 knop til, da oppdaget kapteinen at han har glemt å sette propellen i revers. Vi kan bekrefte at regelen om at en utslått propell stjeler 0,5 knop av farten, den er oppskrytt. Det gjorde ikke utslag på farten vår da vi slo inn porpellen.
Vinden fortsatte å komme fra øst og det blåste 17-23 knop hele dagen. Solen skinte. 
Vi gjorde en gjennomsnittsfart på 7,9 knop, som vi selv synes var skikkelig morro.
Og det var ordenlig stas når fløyta blåste da vi passerte mållinjen. Men man vet jo aldri helt hvordan det har gått i en ragatta, for man vet jo ikke hvilken rating de andre båtene har, så champisen ble liggende på kjøl og vi spratt på land for å få vite plasseringen vår (vi var spente på om de ville anerkjenne ORC-ratingen vår. Det gjorde de ikke, men de brukte ratingen  til en tilsvarende båt, slik at vi fikk en retferdig plassering.)
Over all: en super dag, vi var fornøyde med egen og Impuls innsats, fornøyde med farten.
Det ble en 6. plass!! Og marginene mellom 4.,5. og 6. plassen var irriterende små (7 minutter)- hadde vi bare... eller, hadde vi bare...
Seks båter brøt før eller i løpet av regattaene, det ene var en nederlender som vi lå ganske tett med. Hvorfor de brøt er oss fortsatt en gåte?  
På Antigua fikk vi sponsede caper for vår formidable innsats i regattaen. Kolbjørn kler sin utmerket. Den er lysegul, og dekorert med rum reklame.
Dagen etter regattaen ble vi invitert over på en drink hos en av motstanderene våre (de seilte en Moody DS54, sykt flott båt). De hadde slått oss med 7 minutter.
Vi fikk hilse på kapteinen de har ansatt fulltid ombord også.

På Antigua har vi ligget på anker i English harbour og Foulmoth harbour. Vi har vært tilskuere til de andre regattaene som har vært denne uken. Vi gikk opp til Shirley heights en dag, og en dag tok vi dinghyen utaskjers (den er bitteliten, og føltes enda mindre der ute på det åpne hav) og la oss ved et par regatta-bøyer og fikk med oss runding av bøyene og målgang.  
På ettermiddagene er det soslialt å være på land i Presidente-teltet (reklametelt for lokalt øl) ved siden av Antigua Yacht club. Der ser vi prisutdelingene fra dagens regatta og møter andre seilere.

kapteien får siste info før ragatta

helt om natten,helt om dagen...

Helt om dagen

Før start.

Ute i feltet.  HÆ.... Noen foran????

Utsikt over English harbour og falmouth harbour fra Shirley Hights

Respekt

Dighy-tur for å se på de store guttene og jentene - i raske båter

Volvo ocean race båt

Fornøyde regattadeltagere

Stolt eier av sponset antigua race week-cap

Resultatlisten

Guadeloupe 1

Vi forlot Nevis på ettermiddage dagen etter blues festivalen. Vi sjekket ut i Charlestown. Innom custom, Immigration og havnekontoret. Vi seilte i lett bris fra øst, I så rolig sjø at Eline`s batteridrevet kubbelys sto på bordet i cokcpit hele kvelden.
Vi seilte tett inntil Redonda, et ubebodd lite kongedømme. Som en sten i det store havet stikker den lille øya ca 300 m opp av havet. Det er beskrevet som potensielt farlig å gå i land, men det skulle være mulig å ankre utenfor ruinene etter et postkontor som Antigua bygget her i 1978, men som ble forlatt allerede året etter. Vi seilte inn mot stenen i solnedgang, fant ingen postkontorruiner og heller ikke riktig noe bra sted å ankre. Vi så oss fornøyde med å ha vært så tett på Redonda og satte seil inn i natten mot Guadeloupe. På turen paserte vi Monserat. Monserat har en aktiv vulkan, Soufreire hill. Rotteneggprumplukt. Hit skal vi tilbake, så vi seilte bare forbi. Nå blir sikkert Sven usikker når han leser dette, for planen var å dra både til Guadeloupe og Monserat sammen med han. Men ta det med ro Sven! Vi skal tilbake hit, både til Guadeloupe og Monserat. Vi tok en detour til Guadeloupe fordi vi har meldt oss på Guadeloupe-Antigua race på fredag. Regattaen som markerer starten på Antigua racing week.Vi håper bare de vil godta vår Nor-rating.
Vi ankom Deshaies på Guadeloupe kl 07 om morgenen. Da hadde vi hatt varierende vinder fra øst, stille til lett bris, opp og ned med seil og opp igjen.

Første dagen i Deshaies hoppet vi barbente fra sten til sten i elven Rivière Deshaies. Det tok to timer, så kom vi inn til en hule med et lite fossefall i.
Andre dagen fylte vi båten med god mat, oster, skinker, syltetøy, smør, god kaffe og godt brød.
Også hadde vi et lite etegilde ombord.
I forgårs la Canadiske Muse, med Anny og Carl, seg ved siden av oss. De møtte vi første gang i White house bay på st Kitts. I går hadde Anny bursdag og vi feiret henne med kake og bobler.

Redonda

Trusepiraten med storfangst

Nevis

Nevis, en av de to øyene i federasjonen St Kitts og Nevis.
Impuls ble satt på vannet på St Kitts marine work (SKMW) etter at vi hadde gitt henne to nye lag med bunnstoff. Siste natten vi lå på land på (SKMW), brant de bråtebrand på nabotomten, så vi våknet med vår fine hvite Impuls full av sort sot. Fryktelig irriterende. 
Vi hadde en liten koseseilas fra SKMW og ned til Cades bay på Nevis. Det var ren østavind, lett bris og lite sjø. Og selvfølgelig sol.
Vi kastet ankeret tidlig på ettermiddagen i Cades bay. Tid for vask av dekk... da oppdaget vi at ikke bare var det sot på dekket men en av jerrykannene med diesel hadde fått et lite hull, så deler av dekket hadde fått en grufull gulfarge av dieselen. Og ikke nok med det, men da kolbjørn skulle snorkle ned å sjekke ankerfestet i sandbunden, oppdaget han at selene på kranen på SKMW hadde skrubbet langs skroget og slitt vekk bunnstoff helt ned til gelcoaten. Krise. Båten må altså opp igjen om ikke lenge,og da må vi bruke tid på å tørke og reparere skaden.  

Det var tid for en øl og slukking av sorger, fremfor båtfiksing.
Vi gikk inn til Chrisis Beachclub. Drevet av norske Christian. Problemene våre var fort glemt da vi møtte denne trivelige mannen. Han inviterte oss på cocktailparty han skulle ha sammen med noen venner i et av de nye lukus-strandhusene han er i gang med å bygge ut på eiendommen han og familien eier på Nevis (med en enooooooormt lang sandstrand). OMG ta en titt på bildene. Vi kan begge anbefale å prøve Chrisis famouse burger på beach club`en.
Dagen etter den bekymringsløse ettermiddagen og kvelden, oppdaget vi at Chrisis beach club også hadde et imponerende raskt internett, som rakk helt ut til båten. Resultatet ble at vi brukte den første dagen vår på Nevis ombord på Impuls og fikset alt det praktiske kontorarbeidet som er blitt skjøvet fremover i litt for lang tid nå. En kjedelig med produktiv dag.
Men det er definitivt nok med èn slik kontordag. Så andre dagen på Nevis gikk vi på Peak Nevis. Christian hadde anbefalt oss å gå med guide, fordi det i begynnelsen av turen kunne bli vanskelig å finne riktig sti opp. Men vi bestemte oss for at de 800kr guiden skulle ha for å lede oss til toppen, de pengene ville vi gjerne spare. Så vi bestemte oss for å dra oppover og snu hvis vi ikke fant veien, eller det ble for krevende å gå opp uten guide.
Også her på Nevis beskriver guidebøkene bussystemet som utilregnelig, men vår erfaring er at det fungerer helt utmerket, også her på Nevis. Vi tok buss inn til Charlestown (den største byen på Nevis), det kostet 12 kr per pers. I Charlestown spurte vi en "trafikk warden" hvilken buss vi skulle ta hvis vi ville til Peak Nevis. Hun ble veldig engasert, og advarte oss på det sterkeste mot gjørmete stier (ville vel ikke bli mindre glatte med guide?), bratte stier (blir vel ikke mindre bratt med
en guide?). Hun la hendene rundt ansiktet og fortalte kollegaen sin at vi hadde tenkt oss opp til toppen. Kollegaen ble like redd på våre vegne. Og utrykte like mye redsel for at vi to skulle gjøre dette alene. Vi sa at ok, vi hører hva dere sier, men vi prøver alikevel, og hvis vi ser at det er håpløst er det ingen skam å snu. Når hun skjønte at vi forsatt ikke hadde tenkt å gå med guide sa hun: Det er villsvin der "and they will EAT you!". Også lagde hun veldig store hvite øyne, i det mørke ansiktet. Vi har nylig lest "Fluenes Herre" av ... og med den historien i bakhodet ble ikke villsvintrusselen noe mindre "skremmende". Det endte med at trafik Warden` fortalte oss hvilken buss som ville ta oss opp mot toppen, men så sa hun: Jeg sørger for at dere møter en guide der oppe. Hun fortalte så buss-såføren hvor vi skulle og hva vi hadde som plan å gjøre alene, men at hun hadde sørget for at vi ville møte en guide der oppe.
Vel fremme, 400moh, stoppet bussen ved en skikkelig barsk hardhaus av en guid, utstyrt med masjete. Han sa han ville møte oss om 15 minutter der hvor bussen slapp oss av. Vi rakk akkurat å spørre hvor mye han skulle ha for turen før han smalt igjen bussdøren. Han skulle ha det samme som den Christian kjente, 800 kr for oss to. Vi fikk sagt til han at det var vi ikke interessert i, så viktig var det ikke for oss å komme til toppen av Peak Nevis. Bussen kjørte oss et lite stykke videre. Fra der han slapp oss av fulgte vi veien videre til vi kom til den siste plantasjen, Heavens point, der fulgte vi stien som gikk langs gjerdet. Og vips var vi på en godt brukt sti som  tok oss helt opp til toppen, 1100moh. Det var en skikkelig morsom tur. Det var virkelig bratt. Men vi kom oss oppover ved hjelp av armer og bein. Det var røtter og stener å holde seg i hele veien. Skikkelig gjørmete, tidvis glatt. Skikkelig morro. Utsikten på toppen var flott, men det var absolutt turen opp ogned som var det flotteste og det morsomste og utfordende!
Vel nede i sivilisasjonen igjen møtte vi ett villsvin, turens første. Og den løp bort så fort den kunne da vi nærmet oss ;)
Vel nede fra toppen tok vi oss en øl på Poor mans Bar. Derfra gikk det buss tilbake til Charlestown. Buss-sjåføren hadde røde, blanke øyne som du bare så vidt kunne skimte pupillene i, og han koste seg med en øl mens vi kjørte nedover til byen, fredag ettermiddag. Men han kjørte forsiktig. Han kjørte ikke i 100km/t som de andre bussene (på dårlige, smale veier med unge og gamle, liv og røre i veikanten). Han tok ingen hazardiøse forbikjøringer (typisk i en sving på en bakketopp). Og vi kom
oss trygt tilbake på Impuls. Kvelden tilbragte vi med god musikk på Nevis Blues Festival. For andre året arrangeres denne festivalen. Inn i blues-programmet hadde de sneket inn typisk karibisk underholdning: styltemenn og steelband. Og vi fikk hørt den Neviske nasjonalsangen. Best av alt var bluesen.

Innsjekk og utsjekk St Kitts og Nevis.
Vi sjekket inn da vi kom til St Kitts, i Basseterre. Vi fortalte dem hvor lenge vi planla å bli. Og vi sjekket ut på Nevis og betalte for ankring på Nevis.
Vi hadde lest at vi måtte få seilingstillatelse til Nevis før vi forlot St Kitts og vise denne til imigrasjon i Nevis innen en uke. Dette var unødvendig. Vi sjekket
med Kystvakta og politiet i Sandy Point, og de bekreftet at det bare var å sjekke ut av Nevis når vi var ferdige med begge øyene.  

Aske og diesel

Impuls i solnedgangen

Poor mans bar med nevis Peak i bakgrunnen

Skikkelig møkkete på vei opp til peak nevis

styltemenn

 

Sandy Point, St Kitts

Når mamma var kommet seg vel avsted mot flyplassen søkte et nogenlunde velfungerende internett. Vi har slitt med raymarine kartplotteren vår. Når vi starter motoren, typisk når vi er ankommet et sted vi vil ankre, starter vi motoren. Fallet i spenningen takler raymarinen dårlig. Den rett og slett kutter ut dybdemåleren, når vi trenger den som mest. Dette er en av grunnene til at vi de siste fire månedene har jaktet et internett som er raskt nok til at vi kan laste ned den nyeste oppdateringen av raymarine kartplotter. Erfaringsmessig har vi ikke så høyeforventininger til nettilgangen. Men nå var vi positive for rett ved der vi hadde ankret opp båten i White House Bay ligger det et kjempemessig byggeprosjekt av den eksklusive typen. Christoffer Harbour. De har laget en marina for digre luksus yachter og dertil servicer de skulle trenge. I tilleg til marinaen er det et eiendomsprosjekt - også av den eksklusive klassen. Men internettet... det var dårlig.  Men i marinaen lå det en luksus seilyacht.
Båten er 190 fot lang, du kan løpe 60 meteren langs den... Masta er 80 meter høy (vår er 18 meter). Kolbjørn spottet at den hadde satelitt i masta og spurte om de hadde internett. De utrykte litt lite medgjørlige at de har internett via satelitt. Den lille antydningen til at "den er vi ikke hypp på å dele" lot kolbjørn seg ikke merke av. Han forklarte problemet vårt og ble invitert ombord og fikk, endelig lastet ned de 1GB (via satelitt...) vi trengte for å oppdatere kartplotteren vår. De har fire digre strøm generatorer. To motorer på 1000 hk hver. Genakkeren veier 1,5 tonn. Snitt hastighet er 11 knop på seil. Når de seiler regatta er de oppe i 17 knop. De er til vanlig 13 mannskap ombord, men på regattaer er de 30.  

Maskinrommet på en super yacht. Se det skinner! 

Har vi fått lillefingeren tar vi hele armen og litt til. Tjuvlåning av internett.

Sandy Point

Den rake motsetning...
Da vi var på taxi-tur/sightsing tur rundt øya sammen med mamma kjørte vi gjennom en by som het Sandy Point. Taxisjåføren/guiden informerte oss om at dette var den nest største landsbyen på øya, og at de som bor her fortsatt kaller byen en by, fra gammelt av. Det var ikke et tettsted som virket spesielt tiltalende, men vi merket oss navnet. Noen dager senere la vi oss for anker utenfor Sandy Point fordi vi skulle ha båten opp til bunnstoffing på St Kit Marine Work, litt utenfor Sandy Point.
Før vi forlot Norge bunnstoffet vi båten med Hempel Racing, ett lag og der etter ett lag med Jotun Nonstop. Dette var tydeligvis ikke riktig bunnstoff for det karibiske klimaet, for nå, syv måneder senere, er det på tide å bunnstoffe den igjen.
På søndag tok vi oss en tur på land. Vi kajaket inn på den sorte lavastranden. Til venstre på stranda rant det vann ut av et rør, og lå søppel ved utløpet, og ved enden av utløpet var det tre personer som lette etter ett eller annet. Stranda var skrotete med søppel, det lå en død valp der (trist) og det var familier som hadde søndagsutflukt. Vi dro kajaken opp på stranden og spurte noen ungdommer om det var trygt å la kajaken ligge på stranden, det bekreftet de at det var. Vi ruslet opp til byen eller rettere sagt landsbyen. Der var det en dyster atmosfære. Vi er blitt så vant til at alle vi møter på gaten møter oss med et Good morning (før 12), good afternoon (etter 12) eller good evning etter mørkets frembrudd. Her i Sandy Point så de heller merkelig på oss. Mesteparten av husene var
dårlig vedlikeholdt, folk bodde i skur vi kunne kikke gjennom veggene på og i hus av bølgeblikk,
Det rant avløpsvann langs veiene, det lå søppel over alt. Stedet bar preg av fattigdom. Kontrastene er store på øya. Til slutt fant vi en bar som kunne servere oss drikke, men ikke mat. Den søte bareieren forklarte det med at det var søndag og folk var hjemme og spiste der. Det var også forklaringen på at vi hadde hatt vanskelig med finne et sted å få oss noe å drikke. Vi ruslet tilbake til stranden, og til barna på stranden sin fornøyelse kom vi oss tilbake til Impuls i kajaken.
Dagen etter heiste vi Impuls opp på land hos St Kitts Marine Work. Der ble hun høytrykkspylet under mens vi spiste lunsj. Vi tok bussen inn til Sandy Point. Et buss system som fungerer slik at bussen går når den er full eller når busssjåføren vil kjøre. I guidebøkene fremstår dette som et ustabilt system, men for den strekningen vi skal, har systemet fungert utmerket. Vi har ikke behøvd å vente på bussen og det koster bare 15 kr - for to personer. Vi ble anbefalt å spise lunsj på kinarestauranten i "byen". Men i det vi passerte Francils authentic kittian cuisine, ropte vi ut at vi ville stoppe her i stedet. Vi fikk kylling og geitegryte, hver rett servert sammen med ris, grønnsaker og salat. Det smakte utmerket og det samme som maten vi kjøpte inne i Basseterre sammen med mamma da hun var her. Vi har en mistanke om at Kittian kitchen nok ikke er så veldig variert. 
Etter lunsj pusset vi Impuls med sandpapir under vannlinja, pusset med tørrfille, maskerte med teip overgangen mellom over og under vannlinja og la på første lag med bunnstoff.
Etter jobbinga var det på tide å finne ut mer om dette stedet Sandy Point. Vi hadde sett oss ut en bar langs veien vi kunne tenke oss å stikke innom å ta en øl. I det bussen passerte så det stengt ut, og bussjåføren trodde ikke de serverte noen form for mat der, men han kunne anbefle kinarestauranten inne i byen. I og med at det nå var andre gang noen hadde anbefalt oss det så bestemte vi oss for å prøve det ut. Og det var det flere som skulle, for der var det fullt av folk, ikke ved bordene, de var tomme, men foran disken. Alle skulle ha take away. Det var ikke særelig spennende mat eller god atmofære, så vi skjønner ikke helt hvorfor denne restauranten var så populær. Men de lokale var der, og det var jo det viktigste for oss. Det var voksne, unge og barn. Det kom inn en rastafari som slang fra seg masheten ved døren og gikk inn å bestilte mat. Ute på gaten igjen danset han nedover gaten. Utenfor restauranten var det en kvinne som slo et barn og det kom inn to guttunger som danset og sang, med en pøblete attitude og de ble skjelt ut av hele tre forskjellige voksne. Det virket som alle kjente alle.
Før vi dro ut for å spise middag snakket vi med vakten ved porten til marinaen, og han var bekymret for kriminaliteten på øya. Siste året er det 38 som var blitt drept, av en befolkning på ca 40.000. Han fortalte om et mord kvelden før i Sandy Point, et for han unødvendig drap, først ble gutten skutt for deretter å bli sparket. Politiet etterlyste vitner gjennom å henge opp lapper rundt i byen.

Her spikkes det rust..

Impuls ser puslete ut i en kran som kan ta 150 ton.

Geitene er aktive gartnere

Vi får hjelp til høytrykkspyling av skroget

Båtpuss. Bunnstoff.

Kinarestauranten

Bareierens lille utblåsning

På kinarestauranten

Etterlysning av vitner etter mordet

Gjesteinnlegg av Unni

I Karibien, på St. Kitts, i den nye marinaen under bygging,syd for 
White House Bay tok jeg farvel med Marianne og Kolbjørn. Ett av mitt 
livs eventyr var over. Det har vært en sann fornøyelse å være sammen med
Marianne og Kolbjørn som har vært usedvanlig omsorgsfulle og lettvinte.
Takk til dere begge!
Jeg gikk ombord på Jost von Dyke som er en av BVI (British Vergin Islands)

øyene, etter en reise fra Norge som inkluderte to overnattinger på Puerto Rico

hvor jeg bodde i Old San Juan, kan absolutt anbefale et besøk! Marianne hadde 

bursdag den 18.mars og jeg kom den 25 og vi spanderte på oss en ekstra 

bursdagsfeiring på Corsair, hvor vi spiste oss stapp mette på rå tunfisk, 

med tilbehør og vin. Et meget godt fødselsdagsmåltid! På stranden i White Bay drakk 
jeg min første Carib Beer! Herlig. Vi kastet loss etter to netter og 
satte kursen for Tortolla og etter en frisk seilas kunne vi nyte en Bushwacker
på brygga i West End. Vi fikk også handlet inn proviant for videre seiling.
Mandag 28. april kastet vi loss for min til nå tøffeste seilas som skulle 

komme til å vare i 30 timer, med sterk motvind (stiv kuling) og grov sjø 

(5 meter høye bølger). De ti første timene gikk greit. Vi satt alle tre oppe

i cockpiten, opptatt av på både kurs, seil, vind, sjø og fremdrift. 

Men så kom sjøsyken snikende og holdt seg de neste 20 timene! For mitt 

vedkommende bød den bare på kvalme, uvelhet og tretthet, heldigvis. 

Og den kom ikke tilbake senere på turen! Sent på ettermiddagen den 29. 

ankom vi Saba og tok en skikkelig ankerdram da vi hadde revet seilene og

kastet anker i Wells Bay. Saba så ut til å være en nesten ubebodd øy med 

usedvanlig bratt tilgjengelighet. Dagen etter hadde vinden løyet og vi 

seilte rundt til Fort Bay hvor vi gikk i land og oppdaget at Saba var en øy med 
usedvanlig god atmosfære uansett hvor vi gikk. Vi ble inspirert til å 
bli en dag ekstra. Torsdag 31 dykket Kolbjørn etter hai og han fikk se 
dem! Han gikk litt for fort opp etter dykket, på 41m, og var plaget av dykkersyke

i tre dager. Han hadde vondt i muskler, kribling i armer og bein. På fjelltur  to

dager etter dykkingen hovnet hendene opp til nesten dobbel størelse. Og hanv ar 

trøtt slapp.  Men det gikk bra!

Før han riste ut for å dykke satte han Marianne og meg i land på Wells Bay, vi 

skulle bestige øyas vulkan som lå på 877 meter. Kolbjørn kjørte oss inn mot stranden i dinghy`en, den 
lille oppblåsbare båden som fungerer for strandhogg. Grunnforholdne 
gjorde imidlertid at vi måtte svømme de siste 30 metrene. Det gikk bra 
og Marianne og jeg hadde en herlig dag på øya. Etter svømmeturen tilbake
til dinghy`en på vei hjem hvor svømmeturen til dingen gikk bra. Derimot 
bød omborstigningen i dinghy`en fra sjøen på en smule problemer. Marianne 
klarte det bra. For meg bød “omborstigningen” på nok en ny opplevelse. 
Jeg måtte nemmlig trekkes som et slakt over ripa! For siste gang! 
Marianne fortalte at hun på you tube hadde sett en eldre dame komme seg 
opp i dinghy`en på en meget mer elegant måte. Ved neste gangs behov for 
omborstigning i dingy`en lykkes jeg med å snu ryggen til dinghy`en, holde 
hendene over ripa, dykke ned og slå kolbøtte baklengs opp i dingen! Kan 
anbefales for spreke pensjonister! 
Fredag 1. april kastet vi loss for St. Eustatsius. En avstand på 18 nautiske

mil krevde 30 nautiske med kryssing i grov sjø og sterk vind. Vi besteg, alle

tre, øyas vulkan the Quill. Etter turen spanderte vi på oss en gin tonic på 

Old Gin House.
Et slikt sted som gjør seg avbildet i reisekatalogen; på stranden med 
lekre møbler, hvite parasoller og en vidunderlig utsikt. Marianne og jeg
ble enige om at vi godt kunne hatt et par dager der. Men det var ikke 
mange andre steder på øya som fristet til tilbakekomst eller forlengelse
av oppholdet. 
Lørdag 3. april ankret vi opp i Basseterre på St. Kitts, og senere noen dager

i White Housebay . For meg turens endepunkt. Vi leide bil med sjåfør og kjørte rundt

hele øya, vi var også innom marinaen hvor SY Impuls skulle få hvile noen dager under prosess med

rengjøring under og påføring av nytt bunnstoff etter at jeg var reist. 

Ellers ble dagene brukt til snorkling og gode måltider. Marianne og jeg fikk 

også ganske såre hodebunder etterå ha stått på hodet på stranden i White House bay.

Det kan også anbefales for spreke pensjonister!
Som sagt; Takk for herlige dager på SY Impuls!!!

Saba

 

Kart over hvor haiene befinner seg

Svovel fra en underjordisk vulkan

Der nede ligger Impuls

På vei opp til mt Scienery

På vei opp til mt scienery

På vei opp til mt scienery

mt Scienery Nedrelands høyeste fjell

Utsikt fra Winwardside

Stasia

Old gin house, Oranjestad

Både utenfor Eustatius og St Kitts ble vi boret av coast guarden, på rutinekontroll...

Old gin House

St Kitts

Basseterre

White house bay

White house bay