SY Impuls: Kodiak til Port William, Alaska

Etter at vi hadde satt i land vårt utrolig koselige besøk hjemmefra, The Amazing Three, i Kodiak, var vi kjapt klare for å seile videre ut i villmarken.

Der ute var det hval som viste oss halen mens de jaktet fisk utenfor ankringen vår i Long Island Lagoon, på; ja tro det eller ei, Long Island. I Long Island hadde vi en fantastisk padle tur med våre to nye kajaker og Marianne kan nå kalle seg en ordentlig seiler - hun styrte nemlig Impuls på grunn i Long Island lagoon. "Hvis du ikke har gått på grunn enda, er det bare fordi du ikke har seilt nok". Heldigvis var det i minimal fart, så det skjedde ingen skader.

I Kitoi bay, hvor vi så så mange bjørn da vi var der med the Amazing Three var det nå bjørnetørke. Vi fant ut at bjørnen holdt seg i skogen fordi laksebærene var på sitt beste! Så da var det bare en ting å gjøre og det var å pakke med oss bjørnebjellen og bjørnesprayen og gå på bærtur. Vi plukket omtrent to og en halv liter med laksebær, men kom ikke over en eneste bjørn, men så mengder med Bjørnespor og bjørnebæsj. Ikke før midnatt den siste kvelden, når vi hadde satt oss til rette ved elven og ventet på bjørnen, da kom det en enslig, stor bjørn. Den gikk sakte langs elven før den bykset mot en utvalgt laks og forsvant inn i skogen igjen med en laks i munnen, mens det satt omtrent 20 ørn i tretoppene rundt og skulte mot bjørnen, eller laksen, i håp om å bli den kjappeste og vinneren av fiskerestene.

På vei til vår neste ankring kom vi over et området hvor det var jaktende hval, jaktende måker og strømturbulens i vannet. Vi kastet ut snøret og dro opp en stor fisk (rockfish) på et par kilo og tre kveiter på fire til fem kilo hver. Det var på tide å starte fryseren. I varmen i tropene bruker fryseren for mye strøm til å kunne fryse ned fisk, men her er det kjøligere og vi går for å fryse ned et lite fiskelager. Jummy!

Via Little Waterfall Bay, en begivenhetsløs bukt, det var ikke engang ørn eller hav otere der, seilte vi til Port William. Det vil si vi gikk for motor. Det er så lite vind her i Alaska, at vi som er så fornøyde med våre manglende CO2 avtrykk når vi seiler, sliter med imaget vårt - det er veldig ofte for lite vind til å seile her i Alaska på sommeren.

I port William er det et nedlagt fiske anlegg. Området har flere store bygninger og vi følte en dragning mot dette spøkelsesktige anlegget. Vi bestemte oss for å ta en tur i land. Når vi nærmet oss kom en mann i hvit overrall løpende ned på brygga med en enøyet husky i helene. Han hadde ikke sett en båt på to uker, eller folk på en måned... at han kom løpende gjorde egentlig stedet enda skumlere, for det så seriøst ikke mulig ut å bo i noen av de falleferdige bygningene.
Men Darryl var imøtekommende. Han var ikke blyg når det kom til å fortelle om sine egne seilerfaringer. Han hadde eid syv seilbåter, men kan ikke seile. Han hadde nemlig oppdaget at han kunne tjene penger på å resirkulere blykjølene på seilbåter. Han tok kjølen av båtene og solge skroget som små hus, kjøperen behøvde bare å grave et hull i jorden for å støtte opp skroget...
Darryl tok oss på spøkelsestur gjennom alle husene på eiendommen. Han fortalte om menn som hadde drept hverandre her, folk som var blitt gærne her og om de som drev en villmarks lodge her. Innimellom viste han oss alle skattene som fantes - det bugnet av dem. Antikviteter fra tiden det var fiske anlegg her og sportsutstyr og våpen fra de drev villmarks lodge her.
Men Port William var ikke stedet å bli for natten - det var det for creepy til....

BILDER FRA LONG ISLAND