Valdivia - Chiloe - Puerto Montt

Det ga en herlig frihetsfølelse å endelig kunne dra fra Valdivia! Vi vendte baugen vekk fra brygga kl to på ettermiddagen. Vi vinket farvel til arbeiderne på Alwoplast som vinket oss av gårde i sine blå overraller og med de rosa hanskene sine! Et herlig syn. Været var lett overskyet og ut kanalen blåste det 25 knop midt i mot oss. Heldigvis lovet værmeldingen mer fordelaktig vind uttaskjærs. På vei ut kanalen ringte vi hjem. Vi vet ikke hvor lenge det er til vi kan ringe hjem igjen.

Rett før vi seilte ut av munningen mellom Rio Valdivia og havet heiste vi storseilet, med ett rev og hele genoaen ute.

Vi koste oss med Tortillas med Gucamole og lasagna.

Vi skiftet på nattevaktene.

Første delen av turen var det lite vind, men en solfylt ettermiddag. Vi gikk i 5-6 knop før vinden døde helt ut fra sørvest - Når vinden kom tilbake kom den nordfra fra 15 – 25 knop. 4 – 5  meter bølger kom fra vest mens vi holdt kurs sørover. Dette ga oss en rullende seilas. Da vi nærmet oss øya Chiloe, målet vårt, regnet det skikkelig. Vi seilte mellom fastland-Chile og øya Dona Sebastiana. Det grunnet vannet her ga oss en litt mer turbulent seilas enn ønskelig.  Eter Dona Sebastiana vendte vi østover inn i canal Chacao, og sjøen ble roligere. Vi kastet ankeret sør på fastlandet for å vente på riktig tidevann. Strømmen gjennom den smaleste strekningen på Canal Chacao kan bli opp til 10 knop, det er 2 knop kjappere enn vi går for motor. Vi lå ca to timer for anker mens vi ventet på riktig tidevann. Det ga oss akuratt tid til å finne ut at ankervinsjen vår ikke fungerte. Vi klarte å slippe ut 100 meter kjetting – som så måtte trekkes inn for hånd i 20 knop vind og 5 knop strøm.  Ikke lett og ikke morro.

Selve turen gjennom det smalet passet i Canal Chacao gikk smertefritt.

Solen går ned litt etter kl 21 her. Og litt før det ble mørkt kastet vi ankeret i Bahia Hueihue. Der lå vi tre netter.

Den første natten våknet Marianne flere ganger den første timen for å sjekke posisjonen vår på kartplotteren, for om vi lå rolig på ankerplassen. Men plutselig hadde vi dragget 800 meter på kort tid. Kolbjørn lurte på hvordan det kunne ha seg, det blåser jo ikke… det blåste 30 knop. Ok, vi har dragget ca 0,25 nautisk mil… hvorpå Kolbjørn svarer: det er ikke så langt. Ok, du sover fortsatt, på tide å våkne! Vi gikk ut i drittværet og kastet ut et ekstra anker. Det som nok hadde skjedd og var grunnen til at vi driftet var at vi var slitne da vi kom fram og var gjærrige på hvor mye kjetting vi la ut, med tanke på at vi måtte trekke den opp igjen for hånd. Tidevannsforskjellen her er 5-6 meter. Så kan du selv gjøre matten… senere på natten hadde det blåst opp til 40 knop, og vi rikket oss ikke av flekken. Og neste gang det ble høyvann lå vi fortsatt på samme flekken.

 De to første dagene vi lå i Bahia Hueihue regnet det skikkelig, det føltes som om vi var pakket inn i skyer. Over kaffen spurte vi oss selv hvorfor vi har valgt et så komplisert liv. Kunne vi ikke bare ha vært hjemme, gått på jobb, trent på elixia, kjørt bil dit vi vil og tatt oss en og annen ferietur dit vi vil. Utover kaffepauser fikk Kolbjørn byttet ledninger til ankervinsjen i håp om at det var årsaken til feilen. Det var det ikke, men jobben går under kategorien forebyggende arbeid. Marianne bakte brød og kanelsnurrer. Vi tok en tur på land, uten at det var et veldig spennende sted. På kveldene var vi sammen med vennene våre Shelly og Barry fra Canada som seiler en 49 fot katamarn med foil-master. Vi seilte sammen med dem fra Valdivia og planen var å seile sammen med dem en stund. Men torsdag kveld bestemte vi to oss for å sette seil og dra til Puerto Montt for å få fikset ankervinsjen.

Vi seilte hele kvelden under fullmåne og skyfrihimmel. Ved 00-tiden var vi mye nærmere Puerto Montt enn vi hadde planlagt. Planleggingen gikk litt fort, og ruta viste seg å være 10 nautiskemil kortere enn vi hadde regnet med i tillegg seilte vi på medstrøm hele veien, det førte til at vi holdt 8-9 knop, i stedet for 7 som vi hadde regnet med. Kl 02 kastet vi anker ved isla Huelmo. Vi sto opp igjen kl 06.30 og seilte ut i en herlig soloppgang med skyfri himmel. Det var helt fantastisk!

Kl 10 lå vi fortøyd til brygga ved Club Nautico i Puerto Montt. Umiddelbart etter ankomst startet vi jakten på noen som kunne hjelpe oss med ankervinsjen. På vei inn til byen passerte vi Polarwind, som lå på land. Vi ble kjent med Polarwind i Puerto Williams. De er en tysk-Chilensk familie på fire, Jutta, Osvaldo, Theo ( 10 år) og Flora (7 år). De forlot Puerto Williams omtrent samtidig med oss i mai, og det var de vi rådførte oss med (per satellitt telefon) da vi fikk tau i propellen i Magellanstredet og vurderte, og etter hvert bestemte oss for, å gå uttaskjærs utenfor Patagonia.  Nå hadde de vært to måneder her i Puerto Montt og Osvaldo visste om en som nok kunne hjelpe oss med ankervinsjen. Denne mannen var av typen: hvis han ikke kan fikse den, er det ingen i Puerto Montt som kan det.

Vi har levert fra oss ankervinsjen og han mener han kan fikse den.

Utover det har vi nytt sol og varme og le fra hardtoppen vår. Og vi har hatt mye morro med Polarwind. I dag var vi sammen på det lokale markedet. Vi kjøpte røkelaks som kostet 45 kr for ½ kg. Honning betalte vi 55 kr per kilo for. En bunt med koriander kostet 10 kroner. Og igjen lurer vi på hvordan vi to skal få spist opp all maten vi har kjøpt  - men merkelig nok forsvinner alt, og vi kaster ikke mat.  Marianne har danset ballet sammen med Flora og Kolbjørn har hjuplet Osvaldo og Jutta med den nye autopiloten deres.

Her om dagen fikk vi spørsmål hjemmefra om vi hadde vært på noen ekspedisjoner i det siste. I føler litt at vi lever litt på ekspedisjon hele tiden. I dag morges for eksempel når Marianne børstet håret i cockpit var det en sjøløve som lekte ikke langt fra båten, og en svart halset svane kom svømmende forbi. Man trenger ikke å dra langt fra båten for å være på ekspedisjon.