SY Impuls: Patagonia på sommeren

Vi dro fra Valdivia med en gjeng bra folk som vinket oss vel av sted på brygga. Vi hadde også fått med oss noen gode råd fra Alec på Alwoplast. Han er en erfaren seiler, som mange genger har seilt i det farvannet vi er på vei til. Han anbefalte oss å komme oss så fort som mulig sørover, slik at vi vil nå målet vårt i mars, da vindforholdene er mest stabile i dette et av verdens røffeste havområder. Han sa også: lytt til naturen – den snakker til deg. Følg med på barometeret, det er den beste værmeldingen du får. Der det er mye kelp (digre seige tangplanter som kan feste seg på ankeret og ankerkjetingen) er det som regel steinbunn (dårlig ankerfeste). Der det renner ut en elv er det gjerne grus/sand/leirbunn som gir godt ankerfeste. Der det er høye trær er det som oftest lite vind og tryggest å ankre.

I det vi seilte rundt odden utenfor Alwoplast, hvor vi de siste ukene hadde fikset på Impuls, så vi rett inn i en tett tett sky. Tåken ble så tett at vi kunne se tåken mellom oss og sprayhooden når vi satt ved styreposisjonen. I tillegg hadde kartplotteren og autopiloten hatt en så lang ferie at de streiket. Det var med spenning vi seilte inn i tåken i det Kolbjørn prøvde å få sving på både kartplotteren og autoliloten. Det fikk han selvfølgelig til, etter mye banning og ikke rent liten tid. Vi seilte med ydmykhet ut i Stillehavet og satte kursen sørover. Vi hadde god vind fra nord-vest og suste nedover kysten forbi den angivelig vakre øya Chiloe hvor vi egentlig hadde planlagt å stoppe en uke eller to, og som vi hadde sagt til Armadaen (marinen) ville være vårt første stopp. Det var hit vi hadde fått reisetillatelse til, og satset nå på at vi ikke ville møte noen problermer eller en armada-kis i dårlig humør i neste havn. Vi seilte inn Golfo Corcovado når vi var lei av rullende bølger fra sør vest ute i Stillehavet. Og første havnen vi besøkte i Patagonia ble Melinka. Der møtte vi hyggelige og effektive armada-gutter som ikke sa noe til at vi ikke hadde dratt innom Castro på Chiloe (hvor vi hadde seiltilattelse til), men nikket oppmuntrende da vi forklarte at vi hadde hatt så god vind at vi ikke ville stoppe. De var effektive og Marianne nå mer erfaren etter det første møtet med armadaen i Valdivia. I Valdivia var jeg erlig nok til å fortelle at vi regnet med at vår første havn ville være Castro – det resulterte i at vår søknad om seiltillatelse helt til Puerto Williams ble avvist og vi fikk kun tilatelse til Castro. I Melinka presiserte jeg at vi ikke skulle innom noen havn før Puerto Williams. Dermed fikk vi seiltillatelse helt til Puerto Williams, verdens sørligste by.

Utenfor Melinka fikk vi vårt første møte med ville pingviner. Det møtet kom mye tidligere på vår vei sørover enn forventet. Marianne har drømt om å møte ville pingviner helt siden Vebjørn Sand sto foran klassen i en tegnetime og fortalte om turen til Antarctic hvor han tegnet pingvin-serien, og at han nå hadde pingviner som suvernir, i både fryseren og badekaret hjemme.

Vi seilte sørover i kanal Perez Norte og så flere pinviner og sjøløver og et yrende fugle liv.

Etter fem dager innaskjærs i nord-patagonias kanaler og fjorder, vendte vi baugen mot Stillehavet igjen, ut gjennom canal Ninualac. Vi krysset det beryktede Golfo de Penas (straffens gulf). Etter fire dager på sjøen, med skiftende vinder opp i stormstyrke og urolig sjø så vi vårt snitt til å få noen rolige dager innaskjærs da vi så canal Trinidad på kartet.

Vi peisa på nedover kanalene. Fordi kartet ikke alltid stemmer overens med virkeligheten seilte vi kun om dagen. Fordi det er sommer her nå er det lange lyse dager og den dominerende vindretningen er nord-nordvest så vi seilte 40 ti 50 nm om dagen. Ankret opp i rolige caletaer og kolapet i seng etter middag og sto tidlig opp neste dag for å komme oss videre. Vi har et stort mål for øyet og vil komme oss ned til målet, i tillegg til at vi skal seile hele patagonia opp igjen også, på vinteren. Fordi det ofte kommer sterke vinder her Patagonia (det snakkes om vindkast opp i 100 knop), er ankringskulturen slik at man helst skal fortøye både baugen (ofte «fortøyd» med ankeret) og akterenden (med liner på opp til 100 meter mot trær eller steiner på land). Så det er en lengre prosedyre som skal gjenoomføres før man kan sette seg på dekk og nyte utsikten ved den ankringen man har valgt. Og vår intensjon om ikke å skrike til hverandre når vi fortøyer (dere vet den typiske mann (kaptein) skriker til kona i baugen) – den intensjonen blåste rett vest i det Marianne var i dinghyen med den ene enden av 100 meter flytetau etter seg på vei til land for å fortøye, mens Kolbjørn var igjen på båten og skulle manøvere båten «rundt» inne mellom to øyer (båten skulle i teorien ligget stille her…. Men det gjorde den ikke). Etter de første anrkingen våre måtte vi le av oss selv og stressnivået.

Etter fire dager seiling innaskjærs og fire dager vi var værfaste fordi værmeldingen meldte om over 25 knops steady vind innaskjærs, satte vi kursen ut canal Belina (ekstremt dårlig kartlagt) og kom ut i Magallanes stredet, nord for Isla Summer. Vårt opphold i Magellanes stredet ble kort men voldsomt. Det var dette stredet Magallane seilte fra Atlanteren og kom ut i det som deretter ble kaldt Stillehavet. Magallanes stredet er ingen spøk å seile øst til vest. Det var vind og størm og bølger på 6 meter – alt i mot oss.

Men vel ute i Stillehavet satte vi kursen sørover og mot vårt store mål. Det ble en slitsom ettappe. På ettermiddagen den andre dagen begynte det å blafre i seilene, når vi skulle trimme dem viste det seg at autopiloten sviktet oss. Det ga umiddelbart en liten følelse av panikk – seile disse farvannen, to personer og ikke en autopilot – det ville bli ekstremt slitsomt. Det viste seg at hele autopiloten hadde røsket løs festet til båten. Kolbjørn ante råd. Og med en andre-hjerne og kyndig håndlanger klarte vi å snekre sammen en knirkende fuglekasse av noen finerplater og sikkert 40 skruer – og den knirket oss hele veien til målet!! Vi seilte fire dager i urolig sjø, vind opp 55 i knop (full storm) og konstant på alerten. Og på morgenen 10.3.18 klarte vi det!! Vi feiret med champagnefrokost i det vi rundet Kapp Horn!

Langturseilere har en egen evne til å «pine» hverandre. Da vi fortalte en erfaren seiler hvordan vi så frem til å seile i Patagonia med det arktiske dyrelivet og alpine naturen, svarte han: Men hvis du vil se natur og ville dyr, da er Alaska det ultimate stedet - dere MÅ dra dit. Alaska… andre siden jorden…

Nå har vi seilt rundt Kapp Horn og er veldig fornøyde med det, og nå møter vi flere båter som har vært i Antarktisk og sier at DER blir du forelsket i naturen.

Tror vi var gode kunder på Alwoplast. Fikk caper.

Vi møter tåken utenfor Valdivia

Midt i tåken

Så lenge det varer - ingen sko...

Melinka

Street art Melinka

Melinka

Det blåser 52 knop ute. Jeg legger meg her litt jeg.

Sjøløver

Pingviner

Vi fant en øy hvor det var mulig å komme i land, den var ikke gjengrodd.

Marianne trengte sårt til landkjenning.

Kler oss etter temperaturen

Ørn

Falk

Når det er for kaldt til å ta av seg buksa for å ta på seg ullundertøyet, går

ullbuksen på hodet.

Morgenkaffe på dekk

Vi ankret opp ved siden av disse to chilenske karene, som hadde rundet hornet

i en 27 fots båt.

Favorittkapteinen min.

Dette bildet burde egentlig sensurers... men det sier veldig mye. Sjekk kapteinen...
Bildet ble tatt mellom Magallanstredet og Kapp Horn (vi har det absolutt ikke sånn alltid! ).