SY Impuls: Puerto Williams

Etter at vi hadde rundet Kapp Horn seilte vi inn mot en strand bare 10 nm fra Hornet og kastet ankeret ( 55 49S 67 18W). Men feriringen av rundingen ble først fullendt neste kveld, da vi kom til Puerto Torro hvor det lå tre krabbe-båter i le for natten. Den ene hadde tanken full av Centollon (fake kongekrabbe, som er mindre enn kongekrabben men kjøttet er like godt). Vi fikk 10 krabber i gave og de fikk en flaske rødvin av oss i gave. Krabbene ble glupskt fortært med en god flaske rødvin til. Det beste krabbemåltidet ever!

I Puerto Torro bor det 2 familier, 9 politifok og en haug med armada-folk. Vi nærmer oss grensen til Argentina, en grensestrekning som voktes med ørneblikk fra begge sider. Det er fredlig her nå, ingen tegn til uroligheter, men en armadafyr sa til oss: det er bare et tidsspørsmål om når det bryter ut uroligheter igjen. Historisk sett er det på tide at et av landene snart viser muskler. Grensen mellom Chile og Argentina går midt i Beagel kanalen, så da vi seilte fra Puerto Torro til Puerto Williams synes Marianne at Kolbjørn gikk litt vel langt over "streken" (grensen)… og i det samme kom det et militærfly sirklende rundt Impuls ett par ganger.

I puerto Williams la vi oss long side en fransk stålbåt i verdnes sydigste yachtklubb, Micalvi.

Vi var ekstremt keene på å fortsette feiringen av horn-rundingen i denne legendarisk yachtklubben. Og haka kunne romme mange liter øl da den datt ned på brystet vårt da vi skjønte at denne yachtklubben sluttet å servere øl for to år siden… Men interiøret er beholdt og vi grilllet sammen med de andre seilerne her en kveld. Det er kule folk her. Folk som får seiling i Antarktis (gjerne med barn) og på Svalbard, til å høres ut som en "walk in the park". Men det blir ingen seilas til Antarktis på oss. Polar instituttet trenger ett år på å behandle en søknad fra oss om tillatelse til å seile dit. Fysisk så nærme… byråkratisk så fjernt… (eller bare dårlig planleggning fra oss… vi kunne jo ha søkt for ett år siden… men da var ikke en seilas til antarktis i tankene våre)

Det var seilere fra Australia, Polen, Frankrike, Canada, Belgia og mange flere båter som hadde vært i Antarktis fra 3 uker til opp til 3 måneder i år. Dessverre er sjønasjonen Norge fraværende her. Har vi for rigide regler? Flere av seilerne her kommenterte akkurat dette, at når det gjelder Antarktis er Polarinstituttet sære. Det er jo trist hvis det er sånn. Det blir jo feil når Jarle Andhøy blir straffeforfulgt av polaristituttet til tross for at han hadde argentinsk tillatelse til å seile til Antarktis. Hvert land gir tillatelse til sine borgere/båter til å seile i området. Tillatelsen kan gis av det landet der båten er registert eller en fra besetningen er folkeregistert (f.eks kapteinen eller ekspediasjonlederen).

På puben i Puerto Williams fikk vi bekreftet at vi er ekte Cape Horn seilere. Folk kom bort og håndhilste på oss når de hørte seilruta vår, utaskjærs fra Magallan-stredet rundt Cape Horn.

Puerto Williams er en liten by, den sydligste i verden. Den er koselig. Vakker når det er fint vær og du kan se solen glitre i havet og de snedekte fjelltoppene rundt (Tierra del Fuego i Argentina og los Dientes de Navarino (fjellkjeden på øya Navarino)). Men byen er ikke fullt så sjarmerende når det blåser og regner – da er det skikkelig surt. Men på sure dager fant vi lykken (og varmen) på vår stam kafe/restaurant, Wulaia, hvor vi også feiret Marianne sin 40 års dag. Noe av sjarmen her er kulda og det sure været, som gjør at alle butikker, kafeer og restauranter har peis (fyrt med gass eller ved) som gir en utrolig koselig stemning innendørs uansett hvor du er, om det er en butikk eller et offentlig kontor.

Om bord på Impuls gir kulda oss utfordringer. Utfordring nummer en er å holde henne varm, utfordring nr to er å bekjempe kondens. Resultatet i løpet av den tiden vi var i Puerto Williams var i allefall at vi fyrte Dickinson hele døgnet, på den måten unngår vi temperaturfoskjellene som resulterer i mye kondens (som gir et ukomfortabelt og usunt inneklima).