SY Impuls: Gjesteinnlegg av Marte

Vi har hatt veldig koselig besøk av kusine Marte. Hun har skrevet et lite reisebrev om opplevelsene om bord på Impuls.

Plutselig var det min tur til å besøke Marianne og Kolbjørn på deres verdensomspennende seilas. Jeg hadde knapt nok tid til å forberede meg eller å glede meg da besøket ble avtalt kun en drøy uke før avreise. Det ble lagt ned en iherdig innsats på jobb for å få det til, denne muligheten skulle jeg ikke la gå fra meg.
Etter 14 dager i Karibien er det mye jeg kan skrive om. Inntrykkene og opplevelsene er mange, og jeg har lyst til å fortelle om mye. Under vil dere få et innblikk i hvordan det er å seile i Karibien, og ikke minst hvordan en landkrabbe opplever livet på sjøen.

Mat:
Det meste av maten ble tilbredt om bord i båten av mesterkokk og baker Marianne. Den kan oppsummeres med ett ord; upåklagelig. Det startet allerede første dag. Det ble servert rykende ferske baguetter og sjokolade croassainter til frokost. Nærhet til bakeriet var en av godene ved å ligge i havn i Le Marine på Martinique. Jeg fikk beskjed om at dette var luksus, og at standarden dessverre ikke kom til å opprettholdes i løpet av tiden om bord. Med nystekte pannekaker, hjemmebakte rundstykker og havregrøt kokt inn med sukker og melk, synes jeg standarden fortsatt var ganske så høy. De dagene det var «normale frokost» tror jeg Marianne prøvde å få meg på andre tanker før frokost ved for eksempel å spørre: «Anne Marte, vil du være med å snorkle etter skilpadder før frokost?». Et spørsmål jeg får relativt sjelden må jeg innrømme. Med middager som for eksempel andebryst, hamburger og tunfisk, vil jeg si at middagene også holdt sin standard.
Det var en tydelig arbeidsfordeling om bord på Impuls, så det var ikke helt lett å vite hvor jeg skulle plassere kroppen til enhver tid. Selv om byssa var Mariannes området, måtte Kaptein Kolbjørn overlate skuta til førstestyremannen Otto (autopiloten) og tre inn i rollen som sous-chef da både Marianne og førstereis Anne Marte snorket seg gjennom en hel dag fordi natten med vaktordning hadde vært lang, og bølger og vind er ekstremt søvndyssende. Opp fra byssa kom det et perfekt stekt andbryst med sprø skorpe og hjemmelaget potetmos som tilbehør. Jeg har nok aldri før, eller siden, spist andbryst med den ene hånden på riba for å holde med fast, holdt tallerknen med den andre og spist med den tredje. Vi var mektig imponert av Kolbjørn og satte enormt stor pris på innsatsen hans i byssa den kvelden.

Været og ruta:
Vær og vind var varierende i løpet av tiden jeg var om bord på Impuls. Vi hadde mye vind, lite vind, mye bølger, lite bølger, dårlig vær, bra vær, og alle mulige kombinasjoner av dette. Begrepet mye vind og mye sjø er et relativt begrep, og defineres nok ut ifra den subjektive opplevelsen der og da. For noen er kanskje 30 knops vind bare litt vind i håret, mens andre synes dette river godt.
Siden jeg mønstret på Impuls så og si uforberedt visste jeg ikke hva jeg kunne vente meg av vær og vind. Men jeg hadde fått med meg at orkansesongen var ferdig. Godtroende som jeg var, satset jeg på sol, fint vær og fin temperatur. Dette var også i samsvar med pakkelisten jeg fikk før avreise: «bikini, t-skjorte, og kanskje en tynn bukse til kvelden». Det skal sies at det var de 2 første plaggene på pakkelisten som ble brukt definitivt mest. Men vi hadde noen korte periode der vi var enige om at det var skikkelig høstvær. Med striregn en hel formiddag og vind opp til 30 knops vind en annen formiddag. Da var det helt greit med litt varm solbærtoddy og kortspill inne i byssa. Det var tross alt 26 varmegrader.
Med en én-veis billett til Karibien var det litt spennende å se hvor ferden kom til å gå, og når og hvor jeg skulle vende snuten hjem til Norge og juleforberedelser. Ruten ble litt til mens vi seilte, men vi hadde noen ønsker om hvilke øyer vi skulle innom. Ferden begynte på Martinique, via Dominica og fortsatte til Virgin Gorda, som er en del av De Britiske Jomfruøyer. Deretter gikk turen til Anegada, Jost Von Dyke og til slutt Tortolla, disse også en del av De Bristiske Jomfurøyer.
Etappen fra Dominica til Virgin Gorda var på ca 250 nautiske mil og 40 timer seiling i ett strek. Dette innbar en nattseilas, hvor vi alle måtte ta våre vakter. En ting er å seile når det er lyst og man kan se utover og nyte utsikten. En annen ting er å seile om natten, se utover og se absolutt ingenting. Det er nesten som en svart vegg. Men hvis man ser opp mot himmelen er det en nesten ubeskrivelig flott stjernehimmel. Med blikket rettet mot stjernene og stillheten og bølgesuset i ørene var det bare å la drømmene og fantasien få fritt spillerom. For en som stort sett fungerer best mellom kl8-22, var jeg spent på hvordan mine vakter skulle gå. Det var så definitivt en opplevelse, og etter hva jeg vet sovnet jeg ikke under vaktene.

Minner og opplevelser:
Åh, hvor skal man begynne? Når man nevner Karibien, er det nok mange som tenker; hvite sandstrender, turkist vann, skilpadder, besøk av pelikan på båten, fisker i mange ulike farger og fasonger, snorkling og delfiner som leker foran bauen mens solen farger horisonten rød i dét den er på vei ned. Alt dette må jeg innrømme at jeg var så heldig å få oppleve. Det føltes ofte som å være med på et National Geographic live show.

Men Karibien er også fylt av kontraster. En av øyene vi besøkte var Dominica. Dette er en øy som er svært utsatt når det kommer til uvær og flom. I løpet av sin tid i Karibien har Marianne og Kolbjørn blitt kjent med noen som driver en gård med 8 hester, hundekennel og kattepensjonat. For andre gang på 2 år hadde de blitt utsatt for flom og gården var berørt. Senest en uke før vi kom hadde gjørmeflommen skyldt igjennom huset deres. Vi var på gården en dag og hjalp til med det vi kunne. Kolbjørn hjalp til med snekring og stallarbeid, mens Marianne og jeg prøvde å hjelpe til så godt vi kunne. Det var tydelig å se at de levde et hardt og vanskelige liv og at det var tøffe tider. Det var lærerikt og fint å få se denne siden av Karibien også. Kontrasten var derfor stor da vi kom til Anegada på De Britiske Jomfruøyer. Dette er en liten øy med ca 285 innbyggere. Jeg fikk fortalt at det ikke skjedde så mye her, men at det er utrolig vakkert der der, og derfor er det et yndet mål for alle charterbåtturistene. Overraskelsen var derfor stor da vi hørte mye musikk fra stranden og den ene båten etter den andre kom kjørende mot stranden. Det var tydelig at her skjedde det noe. Båtene som kom inn var heller ikke av den billige typen. Jeg kaller dem sigarbåter, Kolbjørn kaller dem miami vice båter, båter med store og mange motorer, den ene råere enn den andre. Mennene om bord hadde store gullkjeder, svære Nike joggekso, store jeans og noen til og med gulltenner. Etter hvert tok vi vår kjære Dingy og putret inn til stranden. Det viste seg å være Anegada Lobster Festival 2016 denne dagen. Da vi kom i land fortsatte båtene å være et samtaletema, og vi måtte selvsagt bort å se. Marianne og jeg litt bak, og Kolbjørn litt lengere foran og hakket mer ivrig. Båtene hadde 200-300 hesterkrefter pr motor og 3-4 motorer hver!!!! Dette var nok årets happening på Anegada, både for lokalbefolkningen og turistene. Når solen gikk ned og mørket senket seg var festen over, alle båtene borte og tilbake lå stille rolige Anegada.

Noe annet det ble snakket mye om på turen var fiskene vi fikk på kroken. Det hadde ikke vært den store fiskelykken om bord på Impuls tidligere på seilasen. Vi skvatt derfor til da vi plutselig fikk napp. Sterke Kolbjørn tok seg av fisken mens Marianne og jeg tok ned seilene, og supplerte Kolbjørn med utstyr. Da fisken nærmet seg, kunne Kolbjørn meddele at det var en tunfisk. Marianne begynte å drømme om fersk tunfisksashimi omtrent før tunfisken var om bord. For en som bare har fått bittesmå fjellørret og småsei på kroken, var det skikkelig størrelse på denne fisken, og så en tunfisk da gitt!! Marianne tok seg av sløyingen, og disket opp med sashimi til lunsj. Smaken var ikke helt som vi hadde drømt om, men da Marianne tilberedte den til middagen smeltet den på tungen. Det var rett og slett nydelig. Dette var ikke den eneste gangen det beit på fiskesnøret vårt. Mens jentene styrte skuta og Kolbjørn sov litt, nappet det i snøret igjen. Marianne begynte å sveive inn, men skrek fort at «Kolbjørn; jeg klarer ikke å holde igjen, du må komme!!!!!!».Det var absolutt ingen tvil om at dette var en sterk og potensielt STOR fisk. Seilene ble tatt ned og motoren ble startet. Kolbjørn sveivet så mye han kunne og fisken gav så mye motstand den bare kunne. Her var det mye kraft både fra mann og fisk. Bølgene førte båten fra side til side, og fisken dro oss bakover. Kolbjørn fikk, på imponerende vis, fisken nærmere og nærmere båten, og vår antakelse om at fisken var stor var riktig. Det ble diskutert at denne fisken måte slites ut skulle vi klare å få den ombord. Plutselig hører vi en utrolig stolt herremann som skriker «Det er Blue Marlin!!!!» Det å få en Blue Marin på kroken kan vel sammenlignes med å vinne i lotto for en fisker. Fisken kom nærme båten og vi var nødt til å få den lengere unna for å unngå at den kom under båten. Vi ga mere gass for å få båten fremover, men bølgene førte oss ufrivillig mye fra side til side. Så mye at vi ikke fikk den fremdriften vi ønsket. Denne Blue Marlin var tydeligvis ikke helt dum, så den så sitt snitt til å stikke under båten og unngå å bli fanget av de onde menneskene. Fiskesnøret røk, og tilbake satt en fortumlet Kolbjørn med en liten tåre i øyekroken. Det at en Blue Marlin var så nærme, og så forsvant førte til noen minutters stillhet om bord på Impuls før seilene ble heist og seilasen fortsatte. Jeg ønsker med hele mitt hjerte at neste gang dere får en Blue Marlin, da kommer den hele veien opp i båten.

Som dere har lest var det 14 innholdsrike og opplevelsesrike dager om bord på Impuls. En stor takk til Marianne og Kolbjørn som ønsket meg velkommen om bord og tok godt vare på meg underveis. Det var morsomt å ta en del i deres hverdag og se hvordan livet om bord på en seilbåt utarter seg. Jeg ønsker dere riktig god tur videre på ferden, benytter anledningen til å ønske riktig god jul til dere og alle lesere av bloggen.