SY Impuls: Barbuda - øya med overraskelser

3 uker på en seilbåt, det er nesten som en ekspedisjon til månen for meg. Det er mer en 20 år siden jeg var på båt i mer enn en dag, så dette kommer til å bli kjempe spennende.
Rett fra norsk vinter i Romsdalen med bratt skikjøring og en meter med nysnø går turen via London til Antigua, med 30 grader. På Antigua velger jeg lokalbuss i stedet for taxi og det tar meg nesten 2 timer å komme fram de siste 20 km fra flyplassen til Nelson dockyard hvor jeg skal treffe Kolbjørn og Marianne. Jeg ble tatt hjertelig i mot og kvelden gikk fort. Neste dag startet seilingen, første etappe bare 10 neutiske mil til nabobukten, Nonsuch bay, neste dag seilte vi 35 neutisk mil til naboøya Barbuda. Jeg er veldig glad første dagen da sjøen roer seg og vi kommer i roligere farvann. Bleik og med tømt mage gjør jeg meg fantastisk som sjømann. Jeg håper virkelig at dette blir bedre. Overfarten til Barbuda er litt roligere og selv om jeg ikke føler meg helt 150 hele dagen så er det håp om at jeg venner meg til havet.
På turen fikk vi fire fisk. Tre Baracudaer som gikk over ripa igjen. Det skal være helt greit å spise de små baracudaene, men de store kan være giftige - og hvordan man vet hvilken fisk som går under kategorien liten eller stor? det går på øyemål. Man kan teste om fisken er giftig, man kan legge fiskens lever til fluene, hvis fluene angriper den er det ok å spise. Eller man kan ta en bit å leveren og berøre tungen med den, blir tungen nummen skal man ikke spise fisken. Diskusjonen ombord nå går på om vi skal ta tungetesten neste gang vi får en Baracuda på kroken. Heldigvis: i dag fikk vi også en Cero på kroken. En delikat hvit fisk som vel ombord i båten bare ba om å bli spist. Det var en apetittvekker.
Barbuda tar oss imot med en nesten 2 mil lang hvit sandstrand, turkisblått hav og palmer langs strandkanten, slik har jeg tenkt meg karibiske øyer. Vi deler praradiset med 5 andre båter, ikke akkurat overbefolket. Strandbaren er allerde stengt, men det gjør ingen ting og dagen slutter bedagelig om bord. Neste dag skal vi utforske Barbuda.
Etter en behagelig frokost kjører vi mot stranden, så må dinghyen dras et litte stykke over land før resien går videre over den ca 2 km brede lagunen til byen, Codrington. Vinden og strømmen er imot oss og bølgene på lagunen er ganske store, så dette blir en velig våt overfart. Framme i byen spør vi oss frem til sykkelutleie, et hus med en parkert sykkel foran. Huset virker tomt, men etter litt roping blir det livlig i huset. 4 fingrene stikker gjennom rullgardinen foran døra og en veldig trøtt stemme spør hav vi vil. Det er ikke mye begeistring i stemmen. Det var fest i byen i går og typen bekrefter at det var en lang og fuktig fest. Det går litt fram og tilbake og til slutt står vi der med 3 sykler, reserveslanger og typen forsvinner igjen til sengs. Vi har både pairkart og GPS, og er veldig optimiske til at vi kommer til å finne fram. Etter 1 mil på grusveien skal vi til et "sinkhole", en utvasket hule i fjellet, 50 dypt, flere hulerom, lett å finne, siste veien opp på fjellet starter på en ruine. Vi sykler veien til sin ende uten å ha lagt merke til en ruine på fjellkanten. Vi sykler tilbake og finner en liten ruine, men på feil side av veien. Likevel vi starter søket her og finner virkelig et litte "sinkhole", 4 hulerom, kanskje 10 meter dypt. Men vi gir oss ikke og prøver flere anløp for å komme oss på fjellet men blir hver gang stoppet av tett krattskog og torner. Vi blir litt lei og sykler til slutt videre til et annet sted, der det skal finnes gamle huler som ble brukt av indianere. Flott sykling på humpete veier, 1 mil mot havet igjen. I enden blir veien bare mer og mer uoversiktelig og forsvinner til slutt helt. Men vi har GPS og dette skal gå bra, 500m igjen, 100m igjen, 0m - niks. Det er rett og slett bare krattskog og ingen hule eller veispor å se. Vi roter litt rundt og ender på en flott strand, med masse spennende ting - store fiskegarn, store skjell og mye mer. Vi er ganske fornøyde med turen også uten huler, litt slitne og sultne er vi også. Vi avslutter turen ved stranden og sykler tilbake til byen. Typen ved sykkelutleie virker ikke veldig overrasket over at vi ikke har funnet så mye. Foklaringen få vi på neste dag.
Før vi kan reise videre til Montserat, må vi ordne opp en del formaliteter i byen. Kolbjøn og jeg reiser til byen, denne gangen blir dinhyen liggende på stranden og vi skal finne oss en båtstaxi som kan ta oss over lagunen. Da vi kommer fram går en familie på land for å ha grillfest på stranden. Båteieieren som kjørte familien blir spurt om skyss til byen. Han tenker seg litt om, hotellet tar 50$ for denne turen, han ser litt på oss og spørr til slutt om 20$ er OK, begge er fornøyde med tilbudet. Turen til byen går rask med 85 hestekrefter på båten. Raskt og tørt kommer vi til byen. Her blir det litt spørring etter the customoffice og vi få tak i en vennlig type som skal samme vei og kan kjøre oss. Framme ved tollen starter nedturen. Nei vi har tenkt helt feil. Først må det sjekkes inn ordentlig, før det sjekkes ut, det vil si havnekontor, innreisekontor, posten for å betale gebyr og etterpå alt engang til, bare omvendt rekkefølge. Herlig! Slik kan dagen gå. Var sjofør er velig snill, han kjører oss. Selvsagt ligger alle kontorene spredt over hele byen. På innreisekontoret som er det samme som turistkontoret treffer vi på fire damer som er helt avslappet og henger i stolene sine. De vil gjeren hjelpe oss, men damen som ordner papirene er ikke på kontoret, kanskje hun er hjemme. Vi tar denne turen, ingen hjemme. Vi blir litt småirritert. Turen går tilbake til tollerne. Vi prater mye og han forklarer at dette må gå lovens gang, fram og tilbake flere ganger - til slutt gir han seg og vi får papirene. Stemningen stiger, det mangler bare immigration og et gebyr som må betales, så er vi ferdige. Immigrasjon går greit. Damen sliter ikke akkurat med begeistringen for jobben sin, men etter noen fleip løsner hun og det hele blir et ganske hyggelig møte. Bare gebyret igjen - til turistkontoret, dessverre det er lunsjpause nå og vi må vente en halv time. Ikke noko å gjøre med dette. Mens vi venter ser jeg meg litt rund på kontoret og finner forklaringen på at vi ikke fant severdighetene på sykkelturen i går. Det håndtegnede kartet vi fikk i går, viser sinkhole og inianerhulene på helt feil plass, snakk om bevisst feilinformasjon for å presse gjennom bruk av lokale guider. Men heller dette fikk vi ikke tilbud om, kanskje de ikke ønsker seilturister på øya. Lunsjpausen er over men den damen vi skal betale gebyret til kommer ikke. Jobber muligens for hardt før lunsjen og tok en litt lengere pause. Vi begynner å blir desperate, men OK 20 min til. Vi sitter utenfor postkontoert og venter. Etter nøyaktig 20 minutter kommer en annen dame fra posten med informasjonen at hun damen vi skal betale gebyr til ikke er på øya i det hele tatt i dag og vi kan bare reise- uten å betale. Fantastisk!! Tilbake på havnen venter vår båttaxisjåfør - han har ventet mer enn 2 timer, litt flaut, men han virker ikke stressa. Tvert imot overrasket at alt gikk så fort. Vi hører om flere engelskmenn som har vært fortvilet etter å ha brukt flere dager på denne prosedyren. Tilbake på stranden feirer vi seieren over byrokratiet i strandbaren Barbuda outbar. Den lille øya Barbuda har spandert flere overraskelser på oss disse 2 dagene vi har vært her. Jeg gleder meg bare til fortsettelsen og alt det som venter meg i de neste dagene og uker om bord på Impuls i lag med Kolbjørn og Marianne. Dette blir et spennede eventyr....