Bermudatriangelen

 Bermudatriangelen

Vi hevet ankeret fra bunnen ved Conseption Island, Bahamas, med kurs mot Bermuda. Med Storseilet allerede oppe seilte vi medvind ut fra ankringen, storseilet ut mot babord side. Marianne beveget seg bakover i båten etter å ha sikret ankeret i baugen og vi vinket ivrig, begge to, til våre britiske naboer og ønsket dem "safe sailing og Fair Winds" (og det kunne de trenge for den båten så sliten og medtatt ut og trengte mer enn en kjærlig hånd), i det vinden kommer litt mer fra babord side slo bommen i en forrykende fart over mot styrbord side - rett i skallen på Marianne, så det klirret. Donaldkulen utviklet seg raskt, blodet rant og Kolbjørn var livredd fordi det så ut som om Marianne var ved å seine om og falle bevisstløs ut i vannet. Det var som om Bermudatriangelen sendte oss en velkomsthilsen. Dette berømte havområdet som er kjent for alt for mange sporløst forsvunnede båter og fly. 

Turen tok oss seks dager. Opp til flere ganger rakk Marianne så vidt å tenke at dette er jo ganske begivenhetsløst, før det hendte et eller annet som var  verdt å skrive hjem om. 

Vi hadde en nøye planlagt matplan for de første tre dagene. Klokken var innstilt så den pep hver time, annen hver time for mat og drikke. Maten var for det meste laget på forhånd, det som ikke var laget var så enkelt å tilberede at det var en lek å stå i byssa. Vi hadde bakt to brownies  så vi kunne ha brownie "pause" to ganger om dagen hele turen. Med så mye mat og drikke slapp Marianne å bli så medtatt som hun har blitt de siste par seilasene fordi hun ikke har fått i seg nok mat og drikke. 

Vi seilte i medvind, 8 til 15 knop, for det meste rundt 10 knop, hele etappen. Vi hadde en snittfart på 6,4 knop. De første tre ettermiddagene ble vi inntullet i forferdelige tordenvær. Til tross for at vi prøvde å endre kurs for å unngå de svarte skyene som beveget seg over himmelen, ble vi innhentet av dem, ofte uforstående til hvordan de plutselig kunne være her. Uværet begynte gjerne med sterk vind, i styrke som en kuling. Denne vinden var gjerne bitene kald før lynet slo ned i sjøen rundt oss i alle retninger og temperaturen steg igjen. Uværet var som regel over i løpet av et par timer, men bare tanken på at vi var i Bermudatriangelen og alle skipene som sporløst har forsvunnet her, gjorde jo uværet litt mer spennende enn nødvendig. 

Vi så et par båter/skip hver dag og da gjerne i sammenheng med uværene som kom over oss på ettermiddagene. De kom som en påminnelse om alle skipene som er sporløst forsvunnet i  Bermudatriangelen.

Den fjerde dagen hadde vi noe å feire, vi feiret med en øl og cigar/cigarillo. Vi feiret at vi hadde kommet gjennom den første ettermiddagen uten uvær. 

Den femte dagen heiste vi genakkeren og suste av gårde! Det var to og ett halvt år siden sist vi hadde den oppe, så vi var spente på om vi husket prosedyren. Noe satt i fingrene, noe hadde vi glemt, men vi fikk den opp, det tok bare litt lenger tid enn det bør gjøre under en regatta. Etter tre timer flyvende under gennakeren, hvor vi den siste timen hadde fulgt med på noen mørke skyer i horisonten, måtte vi plutselig rive ned Genakkeren i det uværet kom som kastet på oss. Vi fikk den ned og seilte det resterende døgnet til Bermuda under bare genoa og storseil. 

Vi hadde fiskesnøret ute over ripa hver dag. Helt til den siste dagen var det bare sjøfuglene som var interessert i kroken vår. Den siste dagen forbarmet en Wahoo seg over oss. En fin størrelse som ga oss nydelige måltider til lunsj og/eller middag i fire dager. 

Hver dag underveis lastet vi ned værdata, det vil si, de to siste dagene prøvde vi å laste ned værdata men fikk beskjed om at satellittelefonen ikke kunne finne noen satellitter. UÆHHHH!! Bærmudatriangelen. 

Sjøkartet vi bruker kunne heller ikke laste ned kart over store strekninger mellom Bahamas og Bermuda. UHÆÆÆÆ! Bærmudatrianglen. 

Når vi ikke hadde mer enn rundt 30 nautiske mil igjen til Bermuda, ble vi kalt opp av Bermuda radio på kanal 16. De kunne se oss på radaren. De ville ha all mulig informasjon om Impuls og sikkerhetsutstyret ombord. De ba oss lytte til deres arbeidskanal VHF 27, og de ville kalle oss opp igjen om drøyt en halv time. På VHF kanal 27 leste de rutinemessig opp marine advarsler og værmeldingen. Vi trodde vi hørte syner. En tropisk storm ved navn Alex ville treffe Bermuda om få timer. Det ble meldt om vindkast opp i 70 knop på utsatte steder. Det var for oss bare å holde alle klutene oppe til tross for at det blåste 25-35 knop. Vi holdt en snitt fart på 7,4 knop det siste stykket inn til Bermuda. Vi rakk frem rett etter at det var blitt mørkt. Innseilingen til Bermuda er en trang kanal på bare 70 meter i bredden. Månen var ikke på vår side, men de røde og grønne bøyene klarte vi å få på riktige sider av båten, respektive styrbord og babord side. Inne i havnebassenget ble vi bedt om å legge oss til toll-brygga med det samme vi kom inn, slik at vi fikk sjekket inn. Da vi fortøyde til brygga hadde det blåst opp enda mer. Vi gjennomgikk det byråkratiske som skal til når man kommer til et nytt land, og som føles veldig tidkrevende når vi vet det er en storm på vei. Ferdig med byråkratiet tilbød tollerne oss å bli liggende på brygga deres. Vi måtte bare trekke Impuls litt lenger frem slik at danskene som skulle komme inn etter oss kunne få plass bak oss. Det føltes ikke greit å gå ut å ankre mellom andre båter, i mørket, nå som vinden tok til i styrke. Vi takket ja til tilbudet. Inne ved brygga der vi hadde fortøyd Impuls blåste det full storm, med maks vind på 57 knop. Slik blåste det i over 12 timer. Vi vet fra en båt som kom inn med totalt opprevet storseil og ingen motor, at ute på havet hadde det blåst opp i 70 knop, orkan (alle vindstyrker over 63 knop er orkan). 

Seiling i Bermudatriangelen var et close race til det fatale, men det gikk fint og etter alt var det en nydelig seilas med god vind, god fart og god stemming. Og hadde det ikke vært for at vi seilte Bermudatriangelen hadde det vi opplevde heller ikke vært så skremmende.     

Wahooen vi fikk som sashimi

Avslappende dager

Wahooen!