SY Impuls: Cuba

Cuba

Vi ankom Cuba tidlig om morgenen. For å komme inn til brygga i Puerto VIta måtte vi kjøre i en grunn kanal med gjørme bund, tett bevokst med mangrover langs land.

Vi la oss long side til brygga for å gå igjennom insjekkingsprosedyrene. Dette var super effektivt. Masse mennesker, de fleste snakket bare spansk var innvolvert i prosessen, men det var effektivt. En lege kom om bord og spurte om coronasertifikatene våre og om vi hadde symptomer på Corona eller andre sykdomsrelaterte symptomer - som vi svarte benektene på.

Når han var ferdig med det formelle fortalte han oss at det var et marked i den næremste byen dagen etter. Han bodde ved siden av markedet. Det var bare spørre de på markedet hvor han bodde, alle kjente han. Da han hørte at vi hadde planer om å dra til Habana ga han oss et visitt kort med navn og adresse til en kompis av han som jobbet som psykiater i Habana og leide ut rom til turister. Vi takket for informasjonen og vinket han farvell på brygga og slapp inn en fyr med narko hund som snuste rundt inne i hele båten. Deretter var det tollen som skulle ombord. Han tok, seriøst, bilde av alt vi har ombord. Han åpnet skap og tok bilde, tok bilde av alt sikkerhetsutstyret vårt, all elektronikken vår, maten vår. Alt. Når han hadde knipset seg gjennom båten, forseglet satelitt telefonen vår og vi hadde svart benektene på om vi hadde noe å fortolle var det tid for oss å forlate båten. Nå skulle vi intervjues av immigrasjonsmyndighetene. Det ble tatt bilder av oss og fingeravtrykk, registrert hva vi jobbet med og vi fikk et turist visum som det var veldig viktig at vi bar med oss til en hver tid, sammen med passene våre. Det var det hele. Vi var nå lovlig i Cuba.

Marinaen i Puerto Vita ligger som sagt inne i mangrovene, helt trygg for vinden, men vindstilla gjør det veldig atraktivt for bitende smådyr, mygg og bigmouth. Skikkelig irriterende. Marinaen har en restaurant som ligger ca 30 trappetrinn over brygga og der oppe var det alltid bris. Vi bestilte mat der, kylling, ris med bønner og tomatskiver. Typisk Cubansk mat. Vi bestilte øl til. en litt tam smakløs lokal øl, Cristal.

Neste dag dro vi til grønnskaksmarkedet i santa Lucia. Vi gikk de to kilometrene fra marinaen og ut til hovedveien. På hovedveien hadde vi planer om å haike eller ta en taxi. Det viste seg at det kjørte veldig lite biler på veien denne lørdag formiddagen, så da den ene hesten med kjærre og kusk etter den andre passerte oss bestemte vi oss for å ta en slik. Den tok oss hele veien til Santa Lucia. Det gikk ikke fort, men vi kjørte i rekke og rad med andre hester med kjærre og ble forbikjørt av en og annen bil og buss.

Vi fant leiligheten til legen som sjekket oss inn. Den lå i øverste etage i en gammel og sliten bygård. Kona hans fortalte at han var på jobb på sykehuset og ikke ferdig på jobb før klokken 15. Vi gikk ned på grønsaksmarkedet.

På grønnskaksmarkedet hadde de løk. Løk i alle størelser. Og bare løk. Hvis vi allerede hadde vært litt lenger i Cuba enn vi hadde, så hadde vi ikke blitt så overrasket over det, men på vår andre dag i Cuba lot vi oss overraske og fasinere, av - løk.

Mens vi sto og hang i skyggen under et digert tre og lurte på hva vi skulle finne på nå, kom legen gående. Han tok oss med på sykehuset, men ikke lenger inn enn vestibylen. Han fortalte oss hvordan det er å bo på Cuba. Han hadde en kone og en sønn. Han hadde bodd mange år i leiligheten vi hadde banket på. I så mange år hadde han betalt leie for leiligheten at han plutselig en dag fikk penger igjen og leiligheten til odel og eie. Moren hans får 15 dollar, rundt regnet 140 kr, i pensjon i måneden.

Han introduserte oss til det infløkte økonomiske systemet på Cuba. Tre paralelle system. De har Cubanske pesos, amerikanske dollar vekslet gjennom myndighetene og cubanske pesos vekslet på det sorte markedet. På det sorte markdet fikk vi mellom 90 og 100 pesos for en dollar. I minbanket betalte vi 4,5 dollar for 100 pesos. Cubanere har to bankkort, et bankkort med pesos og et bankkort med amerikanske dollar. Bankkort som bare kan brukes på Cuba, ikke i utlandet. I noen butikker må de bruke amerikanske dollar og i noen butikker må de betale med Cubanske pesos.

Supermarkedene var lette å finne, det sto alltid kø av cubanere utenfor. Vi stilte oss aldri i en slik kø, men vi kikket inn gjennom vinduene på flere av dem, og butikkene hadde mengder av varer, hyllene var gjerne propp fulle av varer. Men hver butikk hadde bare en type varer. I en butikk måtte de stå i kø for å kjøpe vann, i en butikk måtte de stå i kø for å kjøpte tomat saus også videre. Et håpløst system.

EN del varer er også vanskelig å få tak i for Cubanere. Vi har hatt mye ombord så vi fikk ryddet opp. Vi ga bort både tau, ob og bind, medisiner, mat, en flytemadrass og klær.

For oss utlendinger var det egne butikker. Da vi for eksempel skulle kjøpe plaster, (vi hadde fått gnagsår begge to), måtte vi på det internasjonale apoteket. Der var det minimalt med varer, men de hadde plaster, men ikke noe å rense såret med. plasteret kostet rundt regnet 5 kroner for 10 plastre. Vi måtte betale med kort og vi måtte betale med amerikanske dollar. Vi kunne ikke betale cash.

Pga de ublide erfaringene med de irriterende big mouth orket vi rett og slett ikke å bli i marinaen, så allerede etter kun to netter reiste vi fra marinaen og mot Habana. Planen vår var å ta buss til Holguin og derfra ta nattbussen til Habana. Det skulle vise seg å ta mye lenger tid enn vi hadde regnet med. Vi gikk de to kilomtrene ut til hovdeveien og ventet på en buss. Etter en stund skjønte vi at buss ikke var tilgjengelig denne dagen så vi begynte å haike og oppfattet raskt at vi kunne ta en felles taxi. Flere amerikanere fra 50 tallet stoppet for å ta oss med, men de skulle ha ti ganger mer for billettene våre enn de solgte til de lokale (tilsvarende den månedlige minstelønnen på Cuba). TIl slutt kom det en Dodge fra 1956 som ikke ba om mer enn det det faktisk kostet og bilen ble raskt full da både vi og et lokalt par som sto ved veien og ventet på transport sammen med oss hoppet inn. Alle lo av den blodprisen de andre taxiene hadde bedt om, og vi betalt Dodge sjåføren ekstra. I Holguin fant vi buss holdeplassen med busser til Habana. Nattbussene i kveld var fulle, men vi kunne få billetter med den siste bussen neste natt. Den skulle bruke 16 timer. Det var ikke annet for oss å gjøre enn å vente 30 timer i Holguin.

Vi krysset over stinkende hauger med søppel langs veien og fant et gjestehus ikke langt fra stasjonen. Der så de helt overrasket på oss da vi spurte om de hadde et rom til oss. Det er bare for Cubanere var svaret vi fikk. De snakket sammen på spansk, så fort så Mairanne absolutt ikke skjønte hva det dreide seg om, men diskusjonen endte med at vi fikk et rom i andre etasje ut mot veien. Hele resten av ettermiddagen satt vi i restauranten på gjestehuset, tok noen øl, spiste mat og Marianne prøvde og konversere på spansk med servitrisen. 30 timer i Holguin, en by som ikke hadde så mye å skryte av, gjorde at skrittelleren vår nesten gikk amokk da vi skulle gå til en park, gå til en restaurant og smyge oss forbi en dame som satt i en trang bakgate og sydde på en symaskin fra 50 tallet, på vei til en fyr som solgte cigarer. Kolbjørn fikk prøverøkt en cigar på kjøkkenet til en mann som angivelig jobbet på en cigarfabrikk. Kolbjørn var fornøyd med erfaringen og kjøpte like gjerene 125 cigarer.

Cigar selgeren viste oss en video fra før 1960 hvor Castro sier at det skal være fritt valg i Cuba innen 18 måneder. Det har enda ikke skjedd.

De siste timene før bussen gikk satt vi på metall setene på bussholdeplassen og ventet på at de neste timene skulle passere. Bussen hadde aircondition men manglet støtdempere på bakhjulene. Våre seter var over bakhjulene og skritttelleren fortsatte å gå amokk mens vi prøvde å sitte helt stille i setene våre i 16 timer.

Vi kjørte på seks felts veier, og ble ikke forbikjørt en eneste gang, ladaene og de gamle amerikanerne kunne ikke holde følge med den kinesiske bussen. Gjennom bussvinduene kunne vi se en bilpark like variert som ellers i Cuba, bare at her kjørte hest og kjærrene gjerne i feil kjøreretning. Vi så også bønder som pløye jordene med okser.

Vi var forventningsfulle da vi tidlig på morgenen ankom Habana. Vi tok et egg (en tre hjuls el-moped dekket med et gult skall som beskyttet oss mot solen) fra busstasjonen til adressen vi hadde fått til kompisen til legen i marinaen.

Legekompisen hadde et ledig rom vi kunne få leie for 25 kr natten. Det var et rent og pent hjem, og legen og hans kone var veldig søte mot oss. Den felles stuen hadde doble dører ut til en lite terrasse hvor vi fikk servert kaffe om morgenen og røkte cigarer/cigarillos på ettermiddagen mens vi tittet over balkong gjerdet og så på det cubanske livet.

Husene er slitne, i gatene ligger det hauger med søppel. Det ser faktisk ut som om søppelet er vel organisert, men søppel lukter vondt uansett.

Skritt-telleren vår fortsatte å gå amokk mens vi beveget oss mellom takterrassene for å få servert en mojito eller en middag. Det var ladaer og gamle amerikanere, gule egg , men i Habana så vi faktisk en og annen nyere bil. Vi tok en Dequri på Floridita i gamle byen slik Earnst Hemmingway gjorde. Det viste det seg at det var flere turister som gjorde. Vi hadde stusset over at vi hadde møtt så lite turister, men her var de. Hit kom de i rekke og rad, alle gruppene med en fargerik guide først.

Kolbjørn var så fornøyd med de cigarene han hadde kjøpt i Holguin, så han var hypp på flere. Så da vi hadde vært innom en cigarbutikk hvor de skulle ha 220 kroner for en, en, Cohiba cigarer, var ikke Kolbjørn sein på avtrekkeren når en skrantete fyr hvisket til oss i det han passerte litt for tett på oss: Cigars? Cigars? want cigars? good price. Vi fulgte etter han rundt et hjørne, opp en smal og bratt trapp og ble presentert for ulike former for Cohiba cigarer og to veldig ivrige selgere som vi likte godt fordi de var lette å forhandle med. Prisen gikk fra 150 us$ 50 us dollar på null komma niks.

Det er slitsomt med så mye folk som det er på Cuba, selv om vi likte hver og en av de vi kom i kontakt med, og det er ekstremt slitsomt å se på hvordan 11.000.000 mennesker ser ut til å bli undertrykket og styrt av myndigheter som gjør det de kan for å gjøre livet vanskelig for sine borgere. Så fra Havana tok vi nattbussen tilabke til Holguin. I Holguin praiet vi en Lada, som også er en biltype de har mange av på Cuba. Og da snakker vi den typen ladaer som sto parkert langs veien innover i Sørkedalen på 80-tallet, fylt med arbeidende polakker. TIlbake på Impuls gjorde vi henne klar for neste seilas. En seilas som skal ta oss tilbake til Bahamas.