Vi seiler Patagonia på vinteren

Puerto Williams

Klokka ringte kl 07, men vi kom oss ikke ut av dynene før en halv time senere. Kolbjørn var helt besatt på å få sendt meldingen til Polarinstituettet i Tromsø om at vi vil seile til Antarktis i 2018/2019 -  enigheten om bord er ikke helt total der, men vi får se hvor det tar oss. Nettet var nede i hele går, så vi fikk ikke sendt noe i går.

Vi skrev navnene vår på et norsk flagg i Micalvi yacht club. Det var ikke plass til flere flagg, så vi tok oss den friheten. 

Kl 10.15 var vi klare til å kaste loss fra Puerto Williams. Det ar lite vind så i gikk for motor med 2 rev i storseilet. Vi hadde vinden med oss, østavind som er en manglevare på de neste 1500 nautiske milene vi skal seile til Valdivia, men det var ingen vind å seile på. Kl 12 snudde det. Og akkurat som vår kjentmann i Puerto Williams hadde forberedt oss på – når østavinden snur til vestavind i dette området blir det sterk vind og krappe bølger – og slik ble det. Det blåste plutselig 30 knop midt i mot. Vi slo oss vestover, men da vi så våre svenske venner Clary, som gikk ut to timer før oss fra Puerto Williams, komme i mot oss -  da ble fristelsen for stor for en ankerdram sammen med dem. Så i godt kameratskap  snudde vi baugen østover og kastet anker i caleta Mejillones. Clary kom inn etter oss og i fellesskap fikk vi fortøyd de to båtene til land med anker i baugen, to liner fra hver båt bakover mot vest, en line mot sør og en line mellom båtene. Vi inviterte Clary på ankerdram om bord på Impuls og Clary inviterte oss over på middag.

Caleta Mejllones, Beagel kanalen

De to båtene og mannskapet lå rolig i natt, og en god stund utover morgenen. Vi fyrte i Dickinson i hele natt, men må nok ta den luksus opp til vurdering, vi kommer til å trenge mye diesel både til varme og motorkjøring, og det er ikke noe sted å fylle fuel før Puerto Natales om 300 nm. 300 nm med mye motvind, motstrøm og kald båt – som alt kan trenge diesel.

Vi måtte fikse toalettet i dag. Det hadde gått tett. Behøver ikke å utdypes noe videre.

Marianne bakte brød. Vi har med oss store mengder mel i håp om at vi kan ha brød hver dag.

Vi gikk tur sammen med Pia og Ulf på Clary langs sjøen, med fantastisk utsikt mot Tierra del Fuego (ild landet). Vi gikk til en gravlund for Yamana indianerene. Den siste indianeren som ble gravlagt her var Ursula Calderon (som døde i 2003). Søsteren hennes, Cristina, er nok den siste gjenlevende rene  Yamana Indianeren. Hun bor i Puerto Williams hvor hun selger håndtverk. Da vi var innom for å besøke henne hadde hun tatt seg en velfortjent pause for dagen, så vi møtte henne aldri. 

På ettermiddagen kom det noen skikkelig vindkast som satte både kapteiner og mannskap på alerten. Etter vurderinger fram og tilbake ble vi enige om trekke ut en line til land mot nord også. Mens vi forsterket fortøyningene hadde vi brød i ovene og pizzasaus som simret på ovnen og vi spiste alle fire pizza på Impuls.

Vi hadde avtalt med Clary å  monitorere kanal 17 på VHF`en slik at vi kunne kommunisere mellom båtene uten å skrike over til hverandre. Neste dag kl 07 våknet vi av Ulf sin halv-trøtte stemme som sang gjennom salongen og inn i frampiggen til oss. Han stolte ikke på sin værmelding, som hadde lovet vest, men det hadde blåst nord i hele natt. Så vi sto opp og lastet ned værdata og fikk rapport om 30 knop meldt fra vest. Vi satte på kaffen og krøp under dyna igjen. Her var det bare å bli liggende liggende et døgn til.

Caleta Polarwind, Beagel kanalen

I Puerto Williams møtte vi en tysk/chilensk båt med to barn om bord som har seilt i dette området og Antarktis så lenge barna har vært små. Nå er det på tide at barna lærer seg å svømme så de har nå planer om å seile til Franske Polynesia. Vi ble invitert på middag om bord hos dem da vi lå i Puerto Williams. Vi skulle utveksle erfaringer fra henhodsvis dette området og Franske Polynesia, hvor vi kommer fra. En av de mange tipsene de ga  oss var å fortøye i en caleta som de kalte Polarwind -  etter navnet på båten deres.

Da vi sto opp i morges var det 3 grader inne i båten. Vi kledde på oss «det vi hadde» av varme klær, spiste frokost og drakk kaffe (planen var å være så effektive at Dickinson ikke ville rekke å varme opp båten før vi var langt ute i kanalen) før vi løsnet alle linene til land og til Clary og fikk opp ankeret.  Ankeret var besatt av kelp (tang) som vi skar bort med en kniv vi har festet på en lang stang.

Det gikk sakte fremover i 3 knopsvind fra øst. Men vi så til sammen syv hval og mange Magallan pingviner i vannet – så vi var underhold.

Iløpet av dagen steg temperaturen fra 0-5 grader. Og plutselig kom vinden, fra klokka 11 blåste jevnt over 25 knop, med kast rundt 40 knop, og så klart i trynet. På ettermiddagen kom vi oss inn i le i caleta Polarwind og fortøyde oss med to liner foran og to liner bak til land. Ankerpilsen tok vi i cockpit mens det snødde.

Vi ble en ekstra dag i caleta Polarwind fordi det er meldt 25-30 knop vind de neste dagene. Når neste dag var over hadde det vært vindstille hele dagen.

Vi har bestemt oss for at vi ikke kan fyre Dickinson hele dagen, det har vi rett og slett ikke fuel til. Så planen nå er at vi fyrer om morgenen de dagene vi ligger i ro, slukker den hvis vi er ute. De dagene vi seiler fyrer vi bare på kvelden.

sjøløver som vifter med loffene.

Caleta Polarwind til caleta Olla, Beagel kanalen

Det hørtes ut som om det blåste ganske mye da klokka ringte i morges. Vi kallte opp Alcamar Navarino (nærmeste armada stasjon) for å få værmelding. Vi har lastet ned samme værmelding som vi brukte da vi krysset Stillehavet fra Franske Polyesia – og som vi da var vledig fornøyde med. Men både i caleta Mejillones og caleta Polarwind ble vi liggende i ro fordi værmeldingen varslet mye vind, mens det viste seg å være så godt som vindstille i kanalen. Nå ville vi prøve en ny vri. Vi kalte opp Alcamar Navarino for å få værmelding. De meldte om 15 knop fra nordvest. Vi bestemte oss for  å gå. Men som de andre dagene ble det vindstille. Og det ble ikke noe mere vind resten av dagen, så de siste timene frem til caleta Olla gikk vi for motor.

Da vi dreide mot øst, fra Beagel kanalen over i Bazo Noroeste gikk vi nord om Isla Diablo, djeveløya, som fikk navnet sitt etter at en av nattevaktene om bord på Beagel i  1830 skjøt mot to lysende øyne på land. Han var sikker på at han hadde skutt djevelen, men da de dagen etter gikk på rekognisering på land var det ingen død djevel der, men en død ugle.  Vi så hverken en ugle eller en djevel men derimot  masse sjøløver.

På vei inn til Caleta Olla passerte vi to massive isbreer, Glaciar Holanda og Glaciar Frances. Når vi hadde fått ankerfeste og to liner fortøyd til trær på land dro vi på dinghy safari opp en elv som tok oss mot glacier Frances. Massivt!

Caleta Olla

Caleta Olla er en vakker caleta, så vi bestemte oss for å bli her noen dager. Vi hadde magiske fjell og isbreer rundt oss på alle kanter og over oss langs fjellsidene seilte digre Condorer (ørn med vingespenn på 3 meter).

Dagen etter oss kom Clary og franske Pascal, som vi kjenner fra Puerto Williams, i tillegg lå det allerede en finsk båt her da vi kom. Kolbjørn fridykket med tørrdrakt i brakkvannet i enden av isbreene. Det var kaldt, utforrende, masse blåskjell og kelp, men ellers ikke noe liv. På kvelden var alle fire båtene samlet til fest på den finske båten. Aiski, kapteinen på den finske båten, er profesjonell grotte dykker og har den gamle verdensrekorden i dykking på 164 meter.

Pascal har fått med seg sin brasilianske «sweetheart» om bord, en tøff dame som er en av tre kvinnelige brasilianske kapteiner. Hun er kaptein på super yachter i sesongen og bor i en 22 fot seilbåt resten av året. Hun fortalte oss at vi monitorerer feil værmelding og anbefalte oss å sjekke ECMWF. Så heretter gjør vi det.

Det er fortsatt 0-1 grad inne i båten når vi står opp. Det skal litt motivasjon til å stå opp i sånne temperaturer. Men hvis vi bare kommer oss opp og får satt på dickinsen og kaffen, så får vi fort varmen under ullteppet (med alle klærne våre på).

Vi gikk på tur opp på fjellet sammen med svenskene og finnene. Vi klatret opp, opp, opp og fikk utsyn over glacier Francious.

På kvelden kalte vi opp Alcamar Yamana (lokale armada) og fikk en fin værmelding for morgendagen, så da bærer det videre.

På vei ut av caleta Olla vinket vi farvel til Pia og Ulf på Clary. Det blir dessverre en stund til vi ser dem igjen.

På vi ut av caleta Olla spottet vi noen hvite, oppblåste plastikkposer spredt rundt bukta. Frem med kikkerten -  det var is. En av isbreene hadde kalvet i løpet av natten.

Vel ute i kanal Brazo Noroeste var det en flokk med sjøløver som lekte seg rundt Impuls og det tok ikke lang tide før vi møtte mer is, og måtte snirkle oss mellom isen for å komme igjennom. Vi beundret den turkisblå Glacier Italia som veltet seg ned i kanalen. Og mens vi spiste ostesmørbrød til lunsj, hørte vi drønnene når isbreen kalvet. Vi seilte forbi 10-15 massive isbreer i dag.

Den neste caletaen vi ankret opp i var i seno Pia. Der, etter at vi hadde snirklet oss gjennom isklumper, kom vi inn til caletaen hvor Impuls måtte fungere som isbryter og hvor vi «plukket» isbiter til gin tonicen og Whiskyen som vi nøt på dekk med utsikt til isbreer.  Mens vi satt der på dekk så vi hvordan isen frøs til på vannet rundt oss.  

Seno Pia til Caleta Alakush

Vi våknet begge to kl 05. Det var beveglese i båten, strøm og isen rundt båten begynte å bevege på seg. Det bråkte mot skrogsiden. Når vi hadde falt til ro med at det ikke var noe vi kunne gjøre med dette, sovnet vi igjen.

Vi hadde holdt Dickinson gående i hele natt, så det var ikke for kaldt å stå opp, 13 grader i sofakroken. Men det var spesielt kaldt å vaske opp i saltvannet her (sparer på ferskvannet). Vi gikk for motor opp den vestre armen av seno Pia for å nyte utsikten mot enda en formidabel isbre. Men vi måtte snu 4 nm fra breen pga is. Det var her vi hadde tenkt å ankre for natten, men for å komme til caletaen hadde vi måttet bryte oss gjennom tykkere og mer is enn i går og det var vi ikke hypp på, så vi bestemte oss for å seile videre opp kanal Brazo Noroeste. Her møtte vi vestavinden, hadde vinden midt i mot, jevnt over 20 knop med kast på 30 knop. Kjempet oss fremover, heldigvis, de siste to timene snudde vinden litt mot nord og vi hadde bedre seilvind. Vi ankret opp i caleta Arakush. Og på riktig patagoniavis har vi to liner festet til land og ankeret ute.

Caleta Alskush til caleta Emelita.

Vinden her nede bråker fælt. Vinden har en skremmende lyd, selv når det bare blåser 10 knop, når du ligger trygt og godt under dyna, kan du bli lurt til at det er masse vind ute. Etter gårsdagens kamp mot vinden er vi ikke super motiverte for å stå opp og fortsette kampen, men vi kommer oss ut av dynene og får satt på kaffen, og da er den første mentale bøygen overskredet, og det hele går mye lettere. At det bare er 5 grader i sofakroken, det er bare å kle seg etter forholdene.

Vi kalte opp armadaen for å få værmelding, det er medlt vest/nordvest 25-30 knop med 40 knop i kastene.

Vi slo oss mot målet, nok en kamp, før vinden, plutselig, tidlig på ettermiddagen, forsavnt og vi måtte inn med genoaen og starte motoren for å komme oss fremover… men ups det tok ikke lang tid, så var vinden tilbake og vi stoppet motoren og rullet ut genoaen igjen.

Vi kastet ankeret ut i caleta Emelita og festet to tau aktover mot land i vest. Kalte opp armadaen for å få værmeldingen for i morgen. Han meldte om 55 knop vind fra vest/nordvest. Med den meldingen blir vi værende i caleta Emelita en dag i påvente av bedre vær. Planen vår er å seile hele kanal Balenero, 40 nm, i ett strekke. Dette er et åpent område uten særlig beskyttelse for Stillehavets bølger, dønninger og vestavinden (som ofte er sterk), så vi ønsker å gjøre det i fordelaktig vind og  bra vær. Hvis vi skal klare det, og vi være i neste caleta før solnedgang som er ca kl 18, blir vi nøtt til å starte dagen på tidlig morgen/natten.

I to dager lå vi i caleta Emelita for å vente på fordelaktig vind. Det hadde blåst de siste to dagene mens vi lå her, men ikke så avskrekkende, så vi følte litt at vi var blitt hemmet av værmeldingen mer enn at den hadde vært en resurs for oss. Vi er ikke så tålmodige av oss, selv om vi fylte dagene med kos, høytlesning, film, gikk tur, og praktiske gjøremål (båt, mennesker og klær måtte vaskes, vann lages, olje sjekkes, Dickinson gjøres ren for sot, skrogsiden vaskes, solcellepanel vaskes. Marianne badet, vannet var 9 grader – (det kalles selvpining) så etter to dager snakket vi om at vi kom til å bli gravlagt i denne caletaen hvis vi ikke kommer oss under seil snart. Når det tredje dagen fortsatt var meldt 25-35 knop vind og 45 i kastene men det var speilblankt på sjøen, lastet vi ned værdata for den neste dagen, men kun melding for steady vind, ikke for kastene, og vi kalte ikke opp armadaen. Det ble dermed kun meldt 15 knop vind – en gogo! 

Caleta Emelita til caleta Marit

Neste dag ringte vekkerklokka kl 04 og det ulte i vinden rundt oss, vi hadde begge sovet dårlig pga mye vind… Vi snudde oss rundt under dyna og sov videre. Da vi våknet igjen kl 09 var det roligere vind. What to do? Vi bestemte oss for å heise seil og se hvor langt vi kom, selv om ankringene herfra og over kanal Balenero ikke er regnet for å være så bra. Klokka 10 var vi under seil, og kl 11.30 hadde vi vinden så midt i mot og kryssene ble så korte og regnet gjorde oss våte og ekstra kalde så vi startet motoren, selv om en flokk med sjøløver hadde gjort sitt for å underholde oss. De lekte rett ved Impuls, kastet seg rundt i baklengs salto, veivet med loffene, dykket ned og kom opp igjen og tittet på oss.

Etter en halv time og to kopper kaffe snudde vinden og vi heiste seil igjen – og sånn går nå dagan. Kl 16 nærmet vi oss Caleta Marit. Vi bestemte oss for å gå dit. Caletaen er oppkalt etter Marit Asdahl fra Norge som seilte her med båten Kuven en gang før 2001. I de chilenske kanalene er det en gammel tradisjon at båter setter opp treskilt med navnet på båten sin i bukter de ankret opp og som enda ikke hadde fått noe navn. Men noen var nok mer glad i Marit enn i Kuven, og bukten fikk navnet Marit. Vi følte oss trygge i caleta Marit og skuldrene senket seg i cockpit mens Kolbjørn tok en cigar og vi beundret en stor Carancho som satt og tittet på oss fra en høyde i nord. Carancho er en ørnlignende fugl som kan bli 56 cm høy.

Caleta Marit til caleta Atracadero

Mens vi lagde pannekaker og hadde lukket luken for å få opp temperaturen i salongen kom det en falk og satte seg i cockpit, den romsertert lenge rundt om bord, på dekk og i cockpit. Og den fulgte med oss ut av bukten da vi neste dag satte kursen videre. For den neste etappen var kartet elendig. Men vi ankret opp i caleta Atracadero. En plass som i vår pilotbok ble beskrevet som bombproof. Det hørtes trygt og godt ut i disse favannene. Man ble anbefalt å fortøye akter mot øya Brecknock og baugen mot en liten unavnet øy sør øst for øya Brecknock i tillegg til ankeret ute mot babord. Det kan godt være ankringen var bombproof, men i praksis var det en grusom ankring. Vi var godt fortøyd, men vi lå med bredsiden til vinden når den kom smygende, i 30-40 knop, rundt isla Brecknock i stiv kuling styrke, vi rullet frem og tilbake mens vi hørte vinden ule rundt oss. Naturen er goll, trærne vokser nede langs, paralelt med, bakken og blir forhindret i å vokse oppover av vinden. Da vi tok en ankerpils i cockpit var det duskregn og stemningen var nesten litt skummel. Vi følte oss ikke trygge her. Før vi klarte å sove var begge oppe å sjekke fortlyningene og  vi var glade da vekkerklokken ringte dagen etter og vi kunne sette kursen videre til tross for at det var meldt 25 knop vind. Det ville ikke føles behagelig å ligge her i 25 knops vind, så da kunne vi like gjerne sette seil.

Caleta Atracadero til Caltea Brecknock

Det blåste hvitt i kanalen da vi gikk ut, men vi var tross alt glade for å komme oss vekk, og kastet loss i grålysningen. Selv i så mye vind gikk det fint å komme seg løs fra fortøyningene. Kolbjørn festet Impuls med en ekstra line til en permanent line som var trukket på tvers av bukta, Marianne freste med dinghyen over til den unavnede øya og løsnet fortøyningen vi hadde til et tre der. Freste så over til øya Brecknock hvor vi hadde den andre fortøuyningslinen festet til et tre. Så freste hun tilbake til Impuls og spratt om bord og tok opp ankeret mens Kolbjørn holdt Impuls på rett kurs og dro inn alle metrene med fortøyningsline. Nå kaller vi denne prosedyren for Operation Smooth. Neste etappemål var kanal Brecknock. For å komme dit måtte vi gjennom det trange sundet Paso Aguirre hvor det blåste 32 knop midt i mot oss og vi hadde motstrøm – takke seg til 55 HK fordelt på 8 tonn. Ute gjennom det trange sundet suste vi avgårde på bare en liten flik av genoaen og vi tok kaffe pause i 40 knops vind. Vi suste gjennom kanal Brecknock og svingte nordover inn i canal Ocacion hvor det var en helt trollsk stemning, her var det høye glatt-blåste, runde fjell. Inn i kanalen fikk vi følge av en flokk med delfiner som lekte seg i skumbølgene og vi kom i le av stormen. Vi kom oss inn til caleta Brecknock, fikk festet Impuls til land med tre liner i akteren, en line i baugen mot babord og ankeret ute. Godt fortøyde, trygge og fornøyde fortjente Kapteinen ikke bare en anker pils men en whiskey og en cigar.

Vi tok en fridag i caleta Brecknock. Det var tre grader i salaongen da vi sto opp, tilsvarende det det er ute, og det regnet hele dagen.

Caleta Brecknock til caleta Millicent

Da vi våknet dagen etter ulte vinden der ute. Det var ikke noe poeng i å rushe ut av sengen før vinden hadde roet seg. Mens vi drakk kaffe og spiste frokost roet vinden seg og vi gjennomførte en smooth opertation før vi heiste seil og seilte ut de siste nautiske milene av canal Ocacion og kom ut i canal Cockburn, snirklet oss for motor mellom skjærene i paso Gonzales, golt og vakkert før vi gjennomførte en smooth operastion i caleta Millicent.

Caleta Millicent til Caleta Hidden

Da vi våknet i caleta Millicent var det 10 grader i sofakroken! Det tilsvarer ute, selv om vi går mot vinteren går vi nordover mot varmen! Det blåste lite og vi gikk for motor opp kanal Acwalisnan. En ørn med et digert vingespenn kom seilende forbi oss og en stoor albatross lå dovent på vannet i soloppgangen og la seg ikke på vingene før vi var redde vi ville skade den med baugen. Flere sjøløver  lå med en loffe i været. Gjennom paso O`Bryan fikk vi 6,5 knop medstrøm og derfra heiste vi seil da vi svinget inn i canal Pedro og fikk god seilvind som tok oss helt ut i Magalan stredet. Vi  sneiet bare dette sagnomsuste stredet før vi kom oss i le i caleta Hidden. Inn i caleta Hidden fikk vi følge av en flokk med Steaming ducks. Vi ser dem ofte, men oftes i par, to og to. Her så vi en hel flokk. Steaming duck er grå, har orange nebb og føtter og en hvit stripe på vingen. De flyr ikke, men de hever seg litt opp fra vannet med vingene også pisker de seg fremover med vingene, som skovlhjul. Og de pisker fort. Vi har kjørt parallelt med dem i 7 knop.

Vi har nå seilt 23 133 nm siden vi dro fra Norge. Det tilsvarer 25nm i døgnet. Så her, innaskjærs i chiles kanaler, sliter vi med å holde snittet oppe.

Da vi sjekket hvordan vi lå før vi skulle legge oss å sove for natten, hadde vi dragget 15 meter, til tross for smooth operation med to liner i v-form bakover og ankeret ute i baugen. Opp og stå. Her må det handles. På med alle varme klær. Det blåser fra sørøst og vi har hatt max vind i kveld på 47,4 knop. Etter vurdering av ulike alternativer bestemte vi oss for å kjøre ut et ekstra anker med dingyen og dro båten utover med det. Slik lå vi stabilt hele natten.

Caleta Hidden til caleta Woods

Vinden ulte da vi sto opp, men det var meldt 10 knop  vind fra vest, så vi satset på å gå ut i Magallan stredet. Der ute fikk vi vinden midt i fleisen og la raskt om den planlagte kursen – vi ville bare komme oss over stredet i dag. Det sies at man kan doble værmeldingen her, er det meldt 20 knop, så sats på 40. I dag var det en tripling av det som var meldt. Det blåste jevnt over 30 knop og 40 i hyppige kast. Da vi kom over på andre siden av stredet roet vinden seg noe, å vi vurderte å gå videre, men vi holdt en fart på 2,5 knop og ville ikke ha kommet fram til neste mulige ankring før solen gikk ned, så vi ankret opp i caleta Wood. Pilotboka vår beskrev ankring her, kun med anker, ikke liner til land. Det lå en line fra land, så vi lot oss lure, og fortøyde oss til den linen. Det skulle vi angre på. Før vi skulle legge oss blåste det opp og vi fikk vinden inn på breisiden og vi beveget oss i uønsket retning. Etter mye diskusjon og vurderingener løsnet vi fortøyningen til land og la ut et ekstra anker og svingte bare på ankerene, med hekken mot Magallanstredet. Det ble en god løsning.

Etter oss kom det inn først en også totalt fire fiskebåter og la seg for anker. Det er små båter, sikkert ikke mer enn 25-30 fot. Den ene enda mindre, med en Yamaha påhengsmotor med  50HK. Med den vinden vi opplevde i stredet i dag har vi veldig respekt for de lokale fiskerne som går ut i dette! I full respekt kjørte vi over til de to første fiskebåtene som kom inn, med en flaske hvitvin til dem. De hadde vært ute i det samme været som oss i dag, og kunne helt sikkert trenge en liten oppmuntring. Den ene fiskebåten hadde kylling og flesk hengende på siden av styrhuset og det luktet vedfyring. Vi gikk tur på stranden og så på en bålplass fiskerne har satt opp med blikktak og stubber til å sitte på. Vi så to rødrev som lusket rundt på stranden. En utrydningstruet og vernet rase (Zorro Colorado).

Caleta Woods til caleta Galant

Etter en natt med dårlig søvn for oss begge to, hvor vi måtte sjekke posisjonen noen ganger. Tok vi opp ankeret  og gikk ut i Magallan stredet. Det var meldt lite vind, og vi tenkte at det var et godt tegn at det var så mye fiskebåter ute i går, et tegn på at værmeldingen stemmer. Den ene fiskebåten bekreftet også den værmeldingen vi hadde. De hadde sagt til oss at de skulle gå kl 7 i dag… når vi da gikk ut kl 9 og de fortsatt lå igjen i bukta ble vi usikre på hva det betydde værmeldingsmessig, hadde de en ny værmelding?… men de kom etter oss en etter en. Og vi fikk mye vind. Kolbjørn var utrolig tålmodig. I kryss med 20 knops motvind, kom vi oss til neste ankring. Vi seilte totlat 31 nm, men kom bare 14 nm fremover og slo totalt 22 ganger…. Det er tålmodighet – og motvind, før vi ankret opp i caleta Galant. En stor bukt vi hadde for oss selv, og hvor vi hadde masse danseplass rundt ankeret, så vi la ut bra med kjetting, og sov som noen stener, etter en bedre pannekakemiddag.

Caleta Galant til caleta playa Parda Chica

Og ikke nok med at vi sov godt, men da vi våknet dagen etter var det 8 grader i sofakroken, det begynner og bli varmere! Vi er på vei nordover. 

Vår neste destinasjon var egentlig øya Carlos 3. Det er et sjøreservat skapt for å bevare Humbackwhales. Vi har sett frem til dette. Vi har ikke sett hval siden Beagelkanalen for et par uker siden.

Været i dag er: under 5 knop vind og ingen bølger. Ok vi har kjempet mot strøm, vind og bølger i Magallan i noen dager, så i dag skjønner vi at her er det bare å fyre opp Volvo motoren og peise vestover og ikke la seg stoppe av spennende severdigheter eller hval…. Etter 47 nm ankom vi Caleta Playa Parda Chica i øs pøs regnvær og det rakk akuratt blåse opp, 20 knop, da vi skulle manøvrere oss inn til vår nye ankringsplass. Men der inne var det le. Vi gjennomførte en smooth operation. Men med to liner fra akteren til land  to ankre fra baugen følte vi oss fortsatt ikke trygge når vi kjente på de kastevindene som kom buldrende ned de bratte fjellsidene rundt oss og rev tak i Impuls Så etter mørkets frembrudd, og fortsatt regn,  kjørte vi ut en lang line over til andre siden av bukta og festet den til et tre der.  Vi lastet ned værdata og jubelen sto i taket da vi  så at det er meldt østavind de neste fem dagene. Hvilken lykke er ikke det.

Der vi startet vår ferd vestover i Magalanstredet, Caleta Hidden, til den vester munningen, ut i Stillehavet er det ca  140 nm. Den dominerende vindretningen er vestavind.

Men nå så vi altså for oss fem dager med medvind, i tillegg til at østavinden ikke generer så mye bølger som vestavinden gjør. WOW! Det skal ikke mer enn en værmeldingen til for å få to slitne seilere  til å strutte av energi og seilerlyst.

Vi spiser ferskt brød til kveldmat og sovner på sofaen mens vi kjenner vinden river og drar i Impuls. Vi sov dårlig. Men vi var absolutt klare for østavinden! Litt trøtte i tryne kommer vi oss ut i det det begynner og lysne. Vi tar fortøyningen og smooth operation blir til rescue operation. Vi får bauglina i propellen. Til tross for at vi har kniv ved propellen for å unngå akkuratt det vi opplever nå. VI kaster ut ankeret og Kolbjørn trer på seg tørrdrakta og skjærer løs tauet fra akslingen og Marianne startet motoren – akslingen går ikke rundt! Takke seg til østavinden… men uten motor har vi ingen fremdrift hvis vi ikke har vind i seilene, det blir vanskelig å komme seg inn til de trange ankringsplassene i kanalene i Patagonia, Det blir vanskelig å fortøye inne i de trange ankringene, og komme seg ut av de trange ankringsplassene. I tillegg skal vi gjennom noen trange pass hvor strømmen kan være opp til 8 knop, her er det en fordel å ha motor  - for å spare tid, så slipper vi planlegge gjennomfarten vår så veldig nøye avhengig av tidevannet. Ok vi har et problem – et stort problem.

Det første problemet vi må løse er å komme oss ut av den ankrikgsplassen vi er i. Kolbjørn seiler Impuls ut av caletaen med bare genoen og Marianne dytter Impuls med dinghyen til stødig kurs. Vel ute heiser vi dinghyen opp og storseilet til tops og så takker vi oss lykkelige for østavinden mens vi diksuterer våre ulike alternativer. Nærmeste havn er Puerto Arenas, ca 100 nm unna, men mot øst, altså må vi seile i motvind for å komme dit. Der har vi hørt at det er en en dårlig ankring. Vi kan kanskje seile oss opp kanalene til Puerto Natales, som er vår planlagte neste destinasjon. Vi saumfarer kartet for strekningen til Puerto Natales mens vi suser vestover i Malgallanstredet. På ettermiddagen laster vi ned siste værdata. Det er meldt østavind, ikke for mye vind de neste 4 dagene. Vi har to alternativer å gå uttaskjærs, i dette et av verdens mest ustabile områder værmessig, som er kjent for å ofte og kraftige lavtrykk,  eller vi kan seile innaskjærs, men østavinden genererer ofte liten eller ingen vind, og det vil gi oss lite manøvreringmuligheter. Vi ender på alternativet: utaskjærs. Det er kanaler langst kysten nordover hvor vi kanskje kan komme oss inn.

Vi seiler ut av magallanstredet ut i Stillehavet, mens vi spiser pizza før Marianne blir totalt apatisk og kolapser under dyna et døgns tid! De choppy bølgene gir en form for sjøsyke med apati men heldigvis ikke kvalme. Det som er sikkert er at Kolbjørn vet hor han finner andre-styrmannen – under dyna, mens han bruker hele natten på å slå seg ut av Magallan stredet. Vel ute i Stillehvet senker han skuldrene litt, vi har to rev i storseilet og rever genoaen fordi vi surfer så fælt på bølgene. Neste natt er Marianne frisk som en fisk og Kolbjørn får sove.

Da vi seilte sørover for noen måneder siden fikk vi vite at Corbeta Papudo, en gruvelandsby som liggger langt ut i havgapet er siste stedet for «doktor for oss og Impuls» hvis vi skulle trenge det før vi rundet Kapp Horn, ca 500 nm lenger sør. Når vi nå nærmer oss Corbeta Papuda på vår vei nordover kan vi ikke annet enn å satse på komme inn dit. I det minste må det være noen handymen, og kanskje til og med en sveiser, der. Vinden ser bra ut for å komme seg dit, og det er ikke for trangt hverken i kanalene eller ved landsbyen, for oss til å manøvrere oss med seil. Men idet vi nærmer oss innseiling forsvinner vinden totalt og vi tør ikke gå inn. Vi må seile ut igjen.

Vi diskuterer frem og tilbake de neste dagene. Vi kan seile til Melinka, der har vi ankret før, og vi hadde bra feste med ankere, der kunne vi kanskje få hjelp evt vente på bestilte deler. Vi vurdere også å seile til Puerto Montt. Der har vi ikke vært før, på kartet ser det greit ut å seile, men hva hvis vi ikke har noe vind…

Denne lille detouren, via gruvelandsbyen Corbeta Papudo, skulle vi angre på, for den resulterte i at vi mistet den bra vinden vi var i og kom inn i et området med veldig lite vind, hvor vi ble liggende i vel 3 dager. Lite vind, spesielt bakfra som vi har nå, gjør at vindmøllen gir lite strøm, i tillegg trenger autopiloten mye strøm fordi den jobber veldig mye for å holde Impuls på rett kurs. Heldigvis har vi et Honda aggregat som vi nå kan lade batteriene med.

De siste dagene før vår «rescue operation» i caleta Playa Parda Chico, hadde vi snakket om at det var på tide å lage vann, men vi hadde utsatt det til neste caleta, men vel fremme i neste caleta kom vi så sent og var så slitne at vi utsatte det til neste caleta, og det var jo ikke prekært enda. Aldri mer utsette det… Nå var vi plutselig tvunget til å seile i åpent av, og der er det enda vanskeligere å finne gunstige forholdt for å lage vann. Men nå, var vinden og bølgene med oss, sjøen var ikke for urolig så vi lagde vann – også ved hjelp av Hondaagregatet, mens de digre albatrossene lå dovent å så å oss i det vi passerte dem. Da vi var ferdige med å lage vann kom det en fresing og sterk lukt far styrbord akter lugar, hvor watermakeren står. Det var kommet fukt i støpselet – Kolbjørn skiftet det.

Den urolige sjøen gjør at vi ikke kan fyrer i Dickenson, vannet blir mixet med dieselen og Dickenson er veldig ømfintlig i forhold til vann, så temperaturen er 10 grader ute, og 10 grader inne.

På tredje dagen seilte vi ut av the furies fifties og over i de roaring fourties. 

På dag 6 begynte vi å vurdere å seile helt til Valdivia. Vi vet at der kan vi få hjelp av  slip Alwoplast. Der vet vi at vi får bryggeplass, som føles tryggere enn å ligge for anker uten motor – hva gjør du hvis ankeret dragger?,  vi er kjent i innseiling til Valdivia og opp elva Rio de Valdivia. Det føles rett og slett tryggest – men da blir hele etappen uten motor på over 1400 nm.

Mens vi diskuterer de ulike alternativene har vinden blåst opp og sjøen blitt mer urolig. Vi passerte Golfo de Penas (starffens bukt), hvor lavtrykkene står i kø, i skarp kryss. Vi blir rett som det er airborne. Ikke morsomt når man skal på do i baugen.

Det fortsetter å blåse 25-30 knop fra nord i tre dager, og vi har bare å fortsette å seile i skarp kryss. For å holde balansen når vi er oppreist i salongen er det ikke steppdansing det er snakk om, men dype knebøy og lange og dype utfall. Den kvelden det blåste mest testet vi en hardvindsmanøver, vi la bi. Vi dro inn genoaen, tok storseilet inn til midten og la oss opp mot vinden. Impuls la seg helt rolig til i bølgene, litt behaglig vugging fra side til side, vi hørte vinden ule der ute, men om bord var det fred. Vi lagde middag og hvilte oss noen timer før det var på tide å seile videre. Vi kan jo ikke ligge her i ro og vente på neste lavtrykk…

17 mai, ble en stusselig 17 mai. Ingen champagne-frokost om bord på Impuls. Vi hadde funnet frem flaggene og hadde planer om god mat… men den gang ei. Vi ble vekket kl 06, ikke så uvanlig på 17 mai, iallfall ikke i gamledager hvor russen fikk lov til å feire med høy musikk i gatene,  men i dag våknet vi av en grusom pipende alarm. Gassalarmen. Vi skrudde av hovdebryteren til gassen, skrudde av gassflaskene, sjekket alle oppbevaringsteder for gassflasker, men vi fant ikke lekasjen – og endte bare med å skru av alarmen…

På dag 8 blåste det fortsatt 30 knop, midt i mot, vi gikk ikke fremover, digre, massive bølger slår over dekk og sprayhooden. Vi heiste stormfokken, det hele gikk roligere for seg, og vi økte farten med vel en knop. Men vi oppdaget at vi hadde mistet ankeret vårt og to diesletanker. Ups…

På dag 10 har vi fulle seil oppe, etter å ha ventet på bra vind i mange timer dreide den endelig på ettermiddagen og vi fikk gjort de siste nm frem til innseilingen til Valdivia, akuratt i det  det ble mørkt.  Samtidig mistet vi vinden. Det endte med at vi trakk Impuls med dinghyen i 7 nm, inn i bukta ved Valdivia og opp elven. Kl 04.00 på dag 11 lå vi fortøyd til brygga. Vi satte oss i sofaen og kjente på hvor sliten kroppen var. Da vi skulle reise oss å gå fra sofaen kom vi ut av balanse – fordi Impuls lå så rolig.