Jeg ligger på dekk i bare nettoen. Har tatt en deilig forfriskende dusj og vil nå tørke i solen og den labre brisen. Genoaen og storseilet står i fint spenn i vinden. Det er mange 100 nautiske mil til land i hver retning, vi har Santo Domingo mot nord, Colombia rett vest, Venezuela mot sør og St Croix mot øst. Jeg tror jeg er totalt usynlig når Kolbjørn roper! Coast Guarden!!! De fløy over oss i går også, da tok de en runde, vi vinket og regnet med at de avslo oss som mulige narko smuglere. Men i dag er de tilbake. Med det kikkert sikte coast guarden sikkert opererer med og min bekledning så kan det være flere grunner til at de i dag tok to runder rundt båten før de kalte oss opp. Når Kolbjørn roper på meg for å annonsere deres ankomst spretter jeg fra dekk og ned i byssa og får i det minste på meg en nederdel før jeg spretter opp igjen for å få med meg det som skjer fra en litt skjult plass. Når jeg så oppdager at de tar enda en runde rundt oss spretter jeg ned i cabinen igjen og tar på meg en overdel før jeg får vhf`en fra Kolbjørn: Sailingvessel sailingvessel... this is US Coast guard... Jeg svarer høflig, de ber meg stave IMPULS, jeg gjør som han sier, og svarer bekreftende "yes sir" når han spør meg: home port Oslo? Jeg trodde jeg lå der ute i det åpne havet helt fri - den illusjonen klarte US coast guard raskt å eliminere - de vet hvor jeg bor.
Vi er på vei mellom St Croix i US Vergin Islands og Colombia
Det skjer ikke mye ombord på en slik overfart. Men med selskap av lekende delfiner, hoppende Blue Marlin, Portugisiske Krigsskip (en vakker lilla manet som har menneskeliv på samvittigheten), endeløs horisont i alle retninger som sørger for filosofering, bra musikk, et fullt skipsbibliotek, godt selskap og vakre solnedganger, så er mye gjort for ikke å kjede seg i de fem til 7 dagene vi nå har planlagt å være på sjøen.
Etappen fra St Croix til Colombia besto av fin seilvind, (15 knop) og lite bølger (1,5-2 meter).
Ambisjons nivået for etappen var, som alltid på lengere overfarter, lavt. Det lave ambisjonsnivået gjør servicen ombord dårlig, det går i hermetisk boksmat - iallefall når jeg skal lage mat. Kolbjørn har litt større forventinger og må selv steke løk og speile egg når han vil ha det utover lapskausen eller suppen jeg kan varme fra boks. Det sier litt om min form underveis. Den var laber. Jeg kom meg gjennom 3 dager og tenkte at etter det slipper vel den enorme følelsen av slapphet/tretthet/utmattelse (sjøsyke), men morgenen fjerde dagen var den verste dagen... Og jeg var ved å gi helt opp. Men kl 14 vekket Kolbjørn meg gledestrålende. Han pekte opp mot Colombias høyeste fjelltopp, 5775moh, med topper dekket av snø!! Vi kom nå samtidig inn i et område som er kjent for mye vind og rotete sjø. Og nå kviknet jeg til!
Værmeldingen vi hadde fra før vi forlot St Croix meldte om sterk kuling fra natt til andre dag, men den vinden så vi ikke noe til... før vi skulle inn i havnebassenget utenfor Santa Marta i Colombia. Når vi skulle ta ned seil og orientere oss i havneområdet blåste det opp i sterk kuling, 37 knop. Vi hadde egentlig plan om å gå inn i Cartagena. Men to dager før ETA (estimated time of arrival) leste vi at Cartagena er Colombias desidert dyreste by. I tillegg hadde vi denne trusselen om opp til 37 knop vind som skulle komme, men som vi foreløpig hadde unngått. Så det kunne være vi kunne rekke inn til Santa Marta før uværet kom. Vi misset det med ca 30 minutter... I Santa Marta har de en fuel brygge hvor vi fikk ligge over natten, også ville gutta på brygga hjelpe oss med brygge plass dagen etter. Vi ble liggende på fuel brygga, en avgjørelse vi skulle angre på. Etter pannekakefest ombord, vi endte begge med vondt i magen fordi vi ikke kunne begrense spisingen, Kolbjørn hadde fått seg en sigar og en Whiskey, var vi definitivt klare for senga. Slitne etter fire dager og fem timer på sjøen. Vi sov ikke så godt denne første natten i Colombia, det blåste masse i løpet av natten, det knaket når Impuls rykket til i fortøyningene. Vi stod tidlig opp og tok morgen kaffe på nabobåten, en amerikansk båt som heller ikke kom seg lenger enn fueldocken pga mye vind. Tilbake på Impuls oppdaget vi at kryssholtet styrbord akter nesten rev seg løs og tok med seg gelcoaten. Nå gikk ting raskt. Jeg løp over å banket på skrogsiden på den amerikanske båten for å få dem til å hjelpe oss å komme løs fra fueldocken, samtidig som Kolbjørn starter motoren, jeg kalte opp marinen på VHF`en for hjelp, de svarte ikke, men kom. Vi løsnet bau-, akter- og springfortøyning i en fei. Kolbjørn styrte ut fra fueldocken, og ut i havnebassenget. Der blåste det 40 knops vind. Vi gjorde klar fortøyninger og fendere på begge sider av båten slik at Kolbjørn hadde muligheten til å ombestemme seg hvis han vil legge til annerledes en planlagt. Med bauen inn i marina-området og vinden rett bakfra setter Kolbjørn Impuls i max speed revers og vi gikk 4 knop fremover... Det sier litt om kreftene her. Han fikk svingt Impuls inn mellom bryggene og moloen mot babord og videre svingt inn i en dock mot syrbord. Han er suveren den kapteinen. Jeg var så nervøs at jeg ikke var langt fra å spy og skjelvingen etter et skikkelig adrenalin kick ga seg ikke før etter en stund. Nå ligger Impuls bra fortøyd i Santa Marta. Det blåser opp til sterk kuling. I sted kom det en diger bølge over moloen etterfulgt av en kakofoni av badevakt-fløyter som ville få strandfolket ut av vannet så fort som....
Før gledet vi oss til å komme til spennende Colombia... men ikke spennende på denne måten....
Nå er første dagen i Colombia over. Vi har gått en tur på marinaen, det er det vi har tillatelse til. I Colombia må man ha en agent for å sjekke inn. Her i Santa Marta fikser marinaen den agenten. Vi har hatt besøk av immigrasjon ombord, men customs har vi ikke sett snurten til, så da må vi bli i marinaen i kveld også. Vi er super klare for Colombiansk street food! Så customs har bare å komme i morgen! I mellomtiden vil vi spise opp skinken vi har ombord. Grønnsakene kastet vi over bord utenfor Colombia.
Vi er på vei mellom St Croix i US Vergin Islands og Colombia
Det skjer ikke mye ombord på en slik overfart. Men med selskap av lekende delfiner, hoppende Blue Marlin, Portugisiske Krigsskip (en vakker lilla manet som har menneskeliv på samvittigheten), endeløs horisont i alle retninger som sørger for filosofering, bra musikk, et fullt skipsbibliotek, godt selskap og vakre solnedganger, så er mye gjort for ikke å kjede seg i de fem til 7 dagene vi nå har planlagt å være på sjøen.
Etappen fra St Croix til Colombia besto av fin seilvind, (15 knop) og lite bølger (1,5-2 meter).
Ambisjons nivået for etappen var, som alltid på lengere overfarter, lavt. Det lave ambisjonsnivået gjør servicen ombord dårlig, det går i hermetisk boksmat - iallefall når jeg skal lage mat. Kolbjørn har litt større forventinger og må selv steke løk og speile egg når han vil ha det utover lapskausen eller suppen jeg kan varme fra boks. Det sier litt om min form underveis. Den var laber. Jeg kom meg gjennom 3 dager og tenkte at etter det slipper vel den enorme følelsen av slapphet/tretthet/utmattelse (sjøsyke), men morgenen fjerde dagen var den verste dagen... Og jeg var ved å gi helt opp. Men kl 14 vekket Kolbjørn meg gledestrålende. Han pekte opp mot Colombias høyeste fjelltopp, 5775moh, med topper dekket av snø!! Vi kom nå samtidig inn i et område som er kjent for mye vind og rotete sjø. Og nå kviknet jeg til!
Værmeldingen vi hadde fra før vi forlot St Croix meldte om sterk kuling fra natt til andre dag, men den vinden så vi ikke noe til... før vi skulle inn i havnebassenget utenfor Santa Marta i Colombia. Når vi skulle ta ned seil og orientere oss i havneområdet blåste det opp i sterk kuling, 37 knop. Vi hadde egentlig plan om å gå inn i Cartagena. Men to dager før ETA (estimated time of arrival) leste vi at Cartagena er Colombias desidert dyreste by. I tillegg hadde vi denne trusselen om opp til 37 knop vind som skulle komme, men som vi foreløpig hadde unngått. Så det kunne være vi kunne rekke inn til Santa Marta før uværet kom. Vi misset det med ca 30 minutter... I Santa Marta har de en fuel brygge hvor vi fikk ligge over natten, også ville gutta på brygga hjelpe oss med brygge plass dagen etter. Vi ble liggende på fuel brygga, en avgjørelse vi skulle angre på. Etter pannekakefest ombord, vi endte begge med vondt i magen fordi vi ikke kunne begrense spisingen, Kolbjørn hadde fått seg en sigar og en Whiskey, var vi definitivt klare for senga. Slitne etter fire dager og fem timer på sjøen. Vi sov ikke så godt denne første natten i Colombia, det blåste masse i løpet av natten, det knaket når Impuls rykket til i fortøyningene. Vi stod tidlig opp og tok morgen kaffe på nabobåten, en amerikansk båt som heller ikke kom seg lenger enn fueldocken pga mye vind. Tilbake på Impuls oppdaget vi at kryssholtet styrbord akter nesten rev seg løs og tok med seg gelcoaten. Nå gikk ting raskt. Jeg løp over å banket på skrogsiden på den amerikanske båten for å få dem til å hjelpe oss å komme løs fra fueldocken, samtidig som Kolbjørn starter motoren, jeg kalte opp marinen på VHF`en for hjelp, de svarte ikke, men kom. Vi løsnet bau-, akter- og springfortøyning i en fei. Kolbjørn styrte ut fra fueldocken, og ut i havnebassenget. Der blåste det 40 knops vind. Vi gjorde klar fortøyninger og fendere på begge sider av båten slik at Kolbjørn hadde muligheten til å ombestemme seg hvis han vil legge til annerledes en planlagt. Med bauen inn i marina-området og vinden rett bakfra setter Kolbjørn Impuls i max speed revers og vi gikk 4 knop fremover... Det sier litt om kreftene her. Han fikk svingt Impuls inn mellom bryggene og moloen mot babord og videre svingt inn i en dock mot syrbord. Han er suveren den kapteinen. Jeg var så nervøs at jeg ikke var langt fra å spy og skjelvingen etter et skikkelig adrenalin kick ga seg ikke før etter en stund. Nå ligger Impuls bra fortøyd i Santa Marta. Det blåser opp til sterk kuling. I sted kom det en diger bølge over moloen etterfulgt av en kakofoni av badevakt-fløyter som ville få strandfolket ut av vannet så fort som....
Før gledet vi oss til å komme til spennende Colombia... men ikke spennende på denne måten....
Nå er første dagen i Colombia over. Vi har gått en tur på marinaen, det er det vi har tillatelse til. I Colombia må man ha en agent for å sjekke inn. Her i Santa Marta fikser marinaen den agenten. Vi har hatt besøk av immigrasjon ombord, men customs har vi ikke sett snurten til, så da må vi bli i marinaen i kveld også. Vi er super klare for Colombiansk street food! Så customs har bare å komme i morgen! I mellomtiden vil vi spise opp skinken vi har ombord. Grønnsakene kastet vi over bord utenfor Colombia.
 |
| US coast guard lowpass |
 |
| Portugisisk krigsskip |
 |
Marianne poser og i bakgrunnen ser dere Colombias
visepresident (tror det er han i blått og rødt) med 7 livvakter i
tillegg til politi og militære.
|
Godt å høre fra dere. Lykke til videre i Colombia.
SvarSlett