Blekkspruten bølle

Kroppen min er i høygir. Hadde jeg hatt muligheten til å nå bunnen hadde jeg sparket fra og hoppet høyt over vannoverflaten med dykkermasken og snorkelen. Jeg ser etter Kolbjørn som stille og rolig svømmer rundt, et stykke fra meg. Med ørene under vann kan han ikke høre at jeg roper etter han. Han er helt tydlig oppslukt av verdenen under han, under havoverflaten. Til slutt titter han endelig opp og jeg veiver og vinker så han skal se meg og skjønne at han må komme hit jeg er.
Vi har lest Jan Guilou hele formiddagen. For tiden leser vi hans serie: Det store århundre. Det har gått ned diverse kopper med kaffe og Ingefær te og til lunsj har vi spist pølser med lompe (!). Anne Marte hadde med lomper til oss da hun kom på besøk! Super godt! Og super enkelt. Tusen takk for koselig besøk Anne Marte!
Solen har stekt hele formiddagen så vi er veldig varme og ser frem til et kjølende bad. Ikke langt fra der vi har kastet anker er det et lite rev som vi vil utforske med maske og snorkel. Vi er så varme at vannet i havet kjennes kaldt.
På revet svermer det av fargerike fisk! I alle størelser. Det er et fantastisk skue! Vi stopper opp og holder oss flytende med bare små bevegler i anklene over to stimer med små blå, rosa, gule, stripene og prikkete fisk som har angrepet to sorte kråkeboller, Det er et makabert syn. Men Kolbjørn har tråkket på en slik svart kråkebolle en gang  og jeg har prøvd å smertlindre han og fjerne taggene som satt igjen i foten hans, så det er med en liten fryd vi ser den maltrakterte kråkebollen delt i mindre biter og som nå fortæres av ivrige små fisk.
Kolbjørn og jeg har skillt lag  og svømmer litt hver for oss. Jeg har plukket opp en tom men fortsatt intakt konkylie. Jeg holder den i hånden og svømmer i retning Kolbjørn, da jeg får øye på noe som mer minner om en kirkegård enn noe annet. Det er en sti av tomme konkylier og tomme skjell av større dimensjoner. De ligger i en langstrakt haug i en kløft som fører til en liten hule under en sten som går på tvers av to andre sten. Og der under stenen ser jeg en feit blekksprut-arm med sugekoppene vendt ut mot huleåpningen. Den Bøllen har vært på jakt og fraktet skjell og konkyler tilbake til hulen sin og nå ligger kun de tomme skallene igjen utenfor inngangen hans. Den spennende observasjoene har satt kroppen min i høygir. Dette må jeg vise Kolbjørn!
Dagen etter svømte vi tilbake til revet og lette oss frem til konkylie-kirkegården og blekkspruten Bølle. Denne gangen hadde vi med os undervannskamera. Og til vår fornøyelse var Bølle våken! Han romerstert med tentaklene inne i sin lille hule. Kolbjørn-paparazzi fikk tatt nærbilde av Bølle. Dette gjorde tydeligvis Bølle sjenert, for når vi trakk oss litt tilbake fra orkesterplassen kom det en tentakkel ut av hulen. Jeg trodde at han skulle komme ut av hulen for å jakte nye konkylier til kirkegården sin. Men det viste seg at han i sjenanse kun stakk ut en tentakkel og med sugekoppene trakk noen sten og konkylier inn for å begrense størrelsen på huleinngangen.   

Drypp drypp drypp drypp.... det er mørkt ute. Vi sov - egentlig, men så begynte det å regne, så vi lukket luken i dekket over oss... Det hjalp men ikke nok... drypp drypp drypp drypp. Luken i forpiggen er utett... i fellesskap med luken i dekket over byssa har nå lukene blitt utette. Det drypper ned på magen... dryp drypp drypp drypp.... i ansiktet... drypp drypp drypp drypp og på brystet... drypp drypp drypp drypp... veldig irriterende. Nå har Kolbjørn gjort en superinnsats og byttet silikonene i lukene, slik at de nå er TETTE!!! Lykke er tette luker! Vann er gøy! Men ikke inne i båten og absolutt ikke i køya!!!